Bokelskere.no

"Du har god fantasi, du skriver godt og du har få skrivefeil, men jeg syns det blir litt for mye tull".

Dette var tilbakemeldingen fra min egen lærer da jeg hadde norskstil en gang i sjetteklasse og skrev 25 kladdeboksider der fantasien min hadde løpt helt løpsk. Jeg har lest stilen igjen i voksen alder og skjønner hva han mente.

Akkurat denne følelsen sitter jeg med etter å ha lest "Den rikeste gutten i verden" (Den norske oversettelsen). Det er null struktur og ingen rød tråd, en haug med rare enkelthendelser som ikke fører noen steds hen, og få gode poeng som bygger opp under det boka handler om, nemlig at en liten gutt har mye penger. Det eneste (tynne) lille poenget boka hadde var at hovedpersonens far hadde betalt en jente for å være venn med sønnen hans. Ingenting annet. Boka er ellers full av elendige ordspill på navn (de få som var gode er skapt av KLM), samt billige humoristiske poeng som er gjennomgående i hele boka.

Jeg er ingen sensitivleser (og Gud vet hvor de har vært når denne boka har blitt gitt ut), og jeg tar avstand fra sensuren som er gjort i Roald Dahls bøker, men jeg klarer ikke helt å se hva som skal være morsomt med negative personkarakteristikker gjennom samtlige 273 sider. Det kan virke som om Walliams har hatet samtlige lærere han har hatt på skolen. "Frøken Haan luktet råtten kål. Det var det beste ved henne". Slik er tonen gjennom hele boka.

Jeg sliter også med å se hvem som skal være målgruppa for denne boka. Her bugner det av rare referanser og sekvenser jeg tror barn ikke skjønner bæret av, og jeg skjønner heller ikke hvorfor det trenger å være med i en barnebok:

"Gratulerer med dagen, Jon! Herr Knoll ga en konvolutt til sønnen sin uten å løfte blikket fra den nakne modellen på side 3".

Jon: "Jeg har glemt den (stilen), men faren min er hjemme i dag, så jeg kunne jo... Lærer: "Faren din er åpenbart blakk, går på ledighetstrygd og sitter hjemme og ser på TV".

"Et velplassert karateslag i skulderen hans eller hennes fikk ham eller henne til å rømme. Det er ikke så lett å skrive dette når man ikke vet hvilket kjønn folk har".

"Skulle denne hjerneløse bimboen virkelig bli hans nye mamma?".

Jon har med sin nye klassevenninne Laura hjem en ettermiddag, og da har faren av en eller annen grunn fest. "Fremmede kom ramlende ut av huset mens de klamret seg til champagneflasker"..."De gikk forbi en dame som sto sammenkrøket og spydde foran saunaen".

"Det er en god del ting du helst ikke vil høre når du sitter på do.
(...) - En sang av DDE. (Jeg vet ikke hvilket band som er nevnt i originalutgaven).

Jeg er fristet til å si at det eneste jeg trakk litt på smilebåndet av var Walliams egenreklame i egen bok: "Han grabbet til seg to av sine favorittbøker, Gutten i kjolen og Herr Stink".

De rare referansene topper seg når Walliams bruker en barnebok til å få utløp for egen bitterhet og uoppgjort krangel med en mediepersonlighet i England. Da navnet ble nevnt ble jeg sittende i et par minutter og lure på hvem denne personen var. Jeg bladde litt tilbake, for jeg kunne ikke huske han var nevnt i boka. Jeg fikk svaret etter kort googling, og jeg ble helt satt ut av at en barnebok kan inneholde et så malplassert og flåsete satirisk poeng:

"Han kunne finne opp et tidsmaskin og reise tilbake i tid, og så ikke glemme å ta med hjemmeleksa denne gang. Men det kunne vise seg å bli litt vanskelig, for hvis tidsmaskiner noen gang kom til å bli oppfunnet, ville helt sikkert noen kommet tilbake framtiden for å forhindre at Piers Morgan ble født".

Dette er det største røret av en barnebok jeg noen gang har lest.

Boken handler om Jon Knoll. Faren til Jon er miliardær.
Han ble miliardær av "RumpeRen" ( et slags dopapir)
Jon får alt han vil ha, men det eneste han trenger nå er en venn.
Jeg synes boka var veldig morsom og litt spennende.
Boka hadde også mange fine tegninger.

Stakkars Jon Knoll! Han er superrik, men fordi faren hans ble rik av et revolusjonerende dopapir, blir han ertet på snobbeskolen han går på og har ingen venner. For å starte på nytt, bytter han skole og forteller ingen om alle millionene. Kanskje han kan få venner der?
Dette er en lettlest og humoristisk barnebok som passer bra for fans av Rampete Robin og Greg Heffley fra En pingles dagbok - situasjonskomedie med hjerte, men også skarp humor som ikke alltid er like snill. Faktisk litt rørende også!
Her gikk den ned på høykant hos niåringen, og hun leser gjerne mer av denne forfatteren. (Og det gjør jeg også...)