Bokelskere.no

Dette er en bok som jeg syntes ga et innblikk i livet til en ung blogger med mye å bære på. Boken traff nok ikke meg, men den var verdt å lese. Hun ga meg en følelse av en "Evig søndag" når jeg leste den. Hun har sine "sinte" tanker og setninger som får meg til å smile imellom alle de dagene hvor hverdagen er vanskelig i boka.

Eg var sporadisk innom bloggen til Linnéa i tida 2010-2011 og fann den svært underhaldande. Spesielt godt likte eg dei mange tankespranga i blogginnlegga hennar, sprø innfall i tekst og bilete, og ei salig blanding av sjølvironi og spark til omverda. Derfor hadde eg høge forventningar til denne boka, sjølv om eg på førehand visste at den i hovudsak kom til å handle om hennar oppleving av psykiske plager og anoreksi. Men eg var ikkje førebudd på at nesten alt anna skulle vere skrella bort. Boka framstår som ein sjukdomslogg, og ein får nærmast kjensla av at livet i alle dei drygt 15 månadane boka spenner over har handla om å isolere seg og fokusere på å la anoreksien blomstre. Det er fælt å lese, spesielt når ho skildrar opplevinga av å sjå seg sjølv som oppblåst og tjukk medan ho egentlig er radmager.

Kvifor fekk eg ikkje med meg at det stod så ille til medan eg las blogginnlegg i den same tidsperoida? Eg måtte nesten scrolle igjennom bloggen på nytt og sjå. Der er jo mange blogginnlegg om positive hendingar i same tidsperioda, eller for ein utanforståande framstend det i allefall som positivt; vann pris som årets blogger, blitt laga reportasje om i fleire vekeblad/magasin, vært på fleire rockefestivalar både innanlands og utanlands og deltatt i "Fangene på fortet" på TV3. Men når eg ser over blogginnlegga på nytt i lys av boka ser eg også meldingane om antidepressiva, isolasjon, søvnproblem og stålkontroll over matinntaket. Eg har altså silt bort dette frå bevisstheita tidlegare. Kanskje det er det som er nøkkelen til betre psykisk helse? Sjølvbedrag, oversjå det negative og feste seg ved det positive?

Men tilbake til boka: til trass for at skrivestilen til tider er til å kjenne att frå bloggen, med solide doser sjølvironi, så greidde eg ikkje å bli begeistra for den. Det vart nesten klaustrofobisk å bli med forfattaren inn i denne negative spiralen som ho skildrar, og det var ein lettelse å sleppe fri etter siste side. Når det er sagt, så er det åpenbart at Linnéa har talent for å skrive. Derfor håper eg at det kjem fleire bøker frå denne forfattaren.

Velskrevet, med mange fine formuleringer over ting (det meste) hun irriterer seg over. Men samtidig fryktelig overfladisk, det er lite eller ingen faktisk vilje/motivasjon til å endre situasjonen (bli frisk) eller noe dypere om hvorfor hun er syk.

Jeg satt igjen med følelsen av at det kanskje er fordi hun selv ikke besitter denne informasjonen, og derfor ikke kan eller ønsker å dele den med leseren. Man følger henne i ett år av livet hennes, men fra sidelinjen, ingen blir faktisk invitert helt inn, ikke venner, ikke familie, ikke psykiateren og heller ikke leseren.

Til tross for dette, likte jeg boka, og satt igjen med en intens følelse av at jeg er glad for at jeg ikke er henne (forfatteren).

For talent og ærlighet. Håper det kommer mer fra denne forfatteren. Skal anbefale denne til andre profesjonelle hjelpere (i motsetning til forrige bok jeg leste om å være psyk).

Tøff jente som ærlig og usminket forteller om sitt liv og spiseforstyrrelsen.
Verdt å lese.

Myhre skriver ærlig på en måte jeg ikke har oppfattet i en roman før, i det at hun forteller noe som gir leseren en assosiasjon, for så å beskrive hvordan det egentlig oppleves. På den måten tydeliggjør hun for meg rollene vi spiller og hvor vanlig det å bygge opp et veldig gjennomtenkt image av seg selv overfor andre har blitt. Jeg fikk noen ahaopplevelser rundt det. Ellers skildrer boken litt av livet med en spiseforstyrrelser på en måte som gjør at andre skjønner sykdommen bedre. Jeg liker at jeg kjenner igjen hendelser og betraktninger fra bloggen, men at de blir fortalt i en annen kontekst. Denne boken ga meg mye og anbefales.

Denne boken var ganske annerledes enn jeg trodde. Og ganske annerledes enn bøker om disse temaene "pleier å være".
Likte den, men syns det er vanskelig å gi den noe terningkast.
En Veldig lettlest bok.
Mange gode formuleringer på hvordan hverdagene med spiseforstyrrelser og depresjon arter seg. Veldig igjenkjennbart!

Evig søndag av Linnéa Myhre er en ærlig og usensurert roman om depresjon og spiseforstyrrelse. Boken er inspirerende og skaper en åpenhet rundt tabuemner. Jeg likte boken svært godt og synes den var skrevet på en god måte. Hvor utfordringene til Linnéa beskrives som tunge, vonde og tvang. Det er med på å gi medlidenhet for henne samt at man sitter og heier henne frem. Hun er en svært tøff ung dame som viser at hun ikke gir opp selv med dårlige perioder.

Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkenne i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spisefortyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre en lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spisefortyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

Denne slukte jeg på to dager, utrolig bra skrevet bok av Linnea Myhre, og vi får gjennom boken en mye bedre innsikt i hennes forstyrrede sinn enn ellers vi får på bloggen, skrevet med svart humor på sitt beste. Håper det kommer flere bøker fra denne flotte jenta som virkelig har et talent for å skrive!