Viser 1 til 6 av 6 omtaler

Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette er en virkelig god fantasy. Jeg har bare lest denne boken, altså den første i serien. Jeg vet ikke om flere av dem er oversatt til norsk. Boken anbefales som spennende og velskreven fantasy.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Begynner knallbra og trudde dette skulle bli litt av ein skatt... Og basert på dei fleste andre sine meiningar er boka bra. For meg blei det imidlertid ein nedtur. Det som byrja som spanande og interessant blei etter kvart veldig veldig veldig veldig veldig langdrygt og fortalt med i overkant mykje detaljar. Eg blei rett og slett lei og dei siste 200 sidene las eg på pur F for å bli ferdig...

Det er mykje mogleg at det er sjølve sjsngeren eg ikkje er heilt komfortabel med. Har likt ein del fantasy altså, men har begrensa erfaring innanfor den sjangeren

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette er Oliver Twist for voksne! Jeg slet litt med å holde konsentrasjonen de første 40-50 sidene da bakteppet og kulissene for handlingen beskrives veldig detaljert. Vanligvis gir jeg opp hvis jeg ikke får flyt i lesingen, men jeg følte at dette kunne bli verdt det hvis jeg bare holdt ut. Jeg hadde rett. The Lies of Locke Lamora er først bok i The Gentlemen Bastards trilogien og finner sted i Camorr, en gammel by hvor høyborne og fattige lever i en slags felles forståelse av hvor den enes privilegier begynner, og den andres slutter. I Camorr har selv tyvene en slags ære og alle, både adelen og tyvene, kjenner sin plass i spillet. Helt til the Grey King entrer arenaen og Locke Lamora havner i et blodig drama som ikke bare setter hans liv i fare, hvis the Grey Kings plan får utfolde seg i sin helhet vil Camorr aldri bli det samme igjen.
Fantastisk gjennomført og Scott Lynch holder en stødig hånd gjennom hele plottet. Jeg legger en ny tittel til Favorittene mine.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch, og fikk endelig gjort det. Hvorfor har jeg ikke lest denne boka tidligere??? The Lies of Locke Lamora er en av de aller beste bøkene jeg har lest på lenge. Boka finnes på norsk med tittelen Løgneren Locke Lamora.

I Camorr, en by som minner veldig om Venezia, holder Locke Lamora og hans tyvebande, the Gentlemen Bastards, (er på norsk er oversatt til De veloppdragne kjøterne, som muligens er en av de styggeste oversettelsene jeg har kommet over, hva søren???), til. Det er et tøft liv, men Locke og vennene hans er gode, så gode at de til og med klarer å lure Capa Barsavi, the big boss i underverdenen i Camorr. I skyggene lusker det større farer, og hva skal Locke gjøre når han innser at alle han bryr seg om er i fare?

Scott Lynch har skapt et fantastisk utgangspunkt for debutromanen sin, og det er så utrolig godt gjennomført. Sakte, men sikkert blir man kjent med Camorr og dens folk. Verdenen er sterkt påvirket av Venezia, med en by bygget på øyer, og mange av navnene er italienskinspirerte. Dette er en by som på utsiden er vakker og respektabel, men like under overflaten er den like mye styrt av kriminelle gjenger som den er av Hertug Nicovante.

Camorrs folk er et arrogant folk, og det lønner seg sjeldent. Det er et gjennomgående tema i boka, og det er flere av karakterene som roter det til fordi de rett og slett tror litt for mye på seg selv. Vel, man kan godt si at alle roter det til på et punkt i løpet av boka, og Locke mer enn de fleste. Lockes tidligere lærermester sa noe som helt klart kan gjelde for alle karakterene i boka:

"Someday, Locke Lamora, [...] someday, you're going to fuck up so magnificently, so ambitiously, so overwhelmingly that the sky will
light up and the moons will spin and the gods themselves will shit
comets with glee. And I just hope I'm still around to see it."

Det er en utrolig brutal verden, og boka er til tider veldig mørk. The Lies of Locke Lamora er helt klart ingen ungdomsbok; den går rett inn i kategorien "adult fantasy", og jeg likte det kjempegodt. Av og til er en upolert og brutal bok akkurat det man trenger, en påminnelse om at verden ikke er perfekt. I tillegg kan polert fantasy bli litt kjedelig. Jeg synes det er spennende når man ikke vet hvem som kan dø når eller hvor hardt skadet hovedpersonen kan bli. (Selv om det ikke er like gøy når man sitter på fly til Berlin ved siden av en gutt fra tyskklassen, og man nesten begynner å gråte. Ehe...)

Locke Lamora er muligens en av de beste karakterene jeg har lest om på lenge. Han er så sykt sjarmerende, men er helt klart ingen helt. Noe av det gøyeste med hele boka var å lese om hvordan satte seg inn i de forskjellige karakterene han spilte i løpet av kuppene deres. Han er en genial skuespiller, og det er så interessant å lese om hva han gjør for å forberede seg. Seriøst, jeg kunne lest en hel bok om Locke og de andre som utførte ranene sine, og hvordan de forberedte seg til dem. Locke har mange gode og dårlige kvaliteter, og det er kanskje derfor jeg liker ham så godt. Han virker ekte og er lett å tro på. Han er genial og en fantastisk skuespiller, som i tillegg bryr seg utrolig mye om vennene sine, men han er også arrogant og kan være helt sykt skremmende når han blir sint. Minn meg på å aldri gjøre Locke Lamora sint. Det var nesten litt forstyrrende...

Resten av persongalleriet i boka er også fantastisk. Jean Tannen, Bug og Calo og Galdo Sanza, Lockes gjeng, er også fantastiske karakterer, og det er også alle de andre i boka. Det er sjeldent jeg leser bøker hvor ikke én karakter irriterer meg. Jeg liker ikke alle, men ingen av dem er irriterende, og det er helt utrolig. De jeg ikke liker, liker jeg ikke fordi de er "skurker", ikke fordi de gikk meg på nervene, og det er så utrolig deilig. Så utrolig sjeldent.

Språket er noe av det mest geniale med boka. Det passer helt perfekt til historien. Til tider er det like pretensiøst som Locke, mens det andre ganger er hardt og brutalt, og jeg elsker det. Jeg ble fanget allerede fra første side, og boka holdt meg fast helt til slutt. Scott Lynch har noen geniale beskrivelser, og jeg kunne tydelig se for meg hva som skjedde.

I tillegg likte jeg kjempegodt hvordan historien skiftet mellom nåtid og fortid, og det ga en original vinkling på historien. Sakte, men sikkert nøster man opp i det som skjer, og hoppingen i tid gjorde det hele ti ganger bedre.

Som du sikkert har skjønt elsket jeg The Lies of Locke Lamora, og det er helt klart den beste boka jeg har lest i år. Jeg må helt klart lese flere heist-bøker. Anbefales på det sterkeste!!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Denne boken er rett og slett helt rå! En bok som må leses og oppleves. Du får ett godt innblikk i skikkelig Camorri stil! Og får møte de Veloppdragne Kjøterne som stjeler og driver med svindel som ingen kan måle seg med, og gjett hva? Det er ikke en setning jeg leste for fort, jeg måtte få med meg alt! Den er pakket med drama, svindel, kjøtere og ikke minst action. Den er dyster og samtidig morsom. Hadde meg en god del latterkramper i bokens gang. En veldig god og velskrevet bok! Verdt så absolutt å lese, den ligger bland mine topp 5 bøker! Og som hovedpersonen (Locke) ville sagt: it's so goddamnedmotherfucking good! Unnskyld språket**

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Thomas KlakeggstormdottirGodemineJulie StensethEli HagelundBertySimen "Boktimmy" IngemundsenLine DahleHarald KLibraritas vStregaEmilie GeistRoger MartinsenRandiInger-LiseErlend Haugen  VikhagenHildaAnneWangAgathe MolvikAtmanBjørn  BakkenVannflaskeLailaMarte OnarheimsomniferumLisbeth Kingsrud KvistenMartePiippokattaJakob SæthreTore OlsenJane Foss HaugensiljehusmorAnne LiseBjørg L.IdaKaroline in WonderLinda RastenKjetil Klakegg BergheimAstrid PedersenIngunn S