Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Irene og Gary skal bygge hytte. Stedet er Kenai-halvøya i Alaska. Som vanlig har Gary store vyer, men planene hans er sjelden gjennomtenkt, og hytteprosjektet, blir en strevsom affære. De har vært gift i tretti år, ungene har flyttet ut, men ekteskapet er ikke som det burde. Det er fullt av bitterhet, drømmer som har uteblitt, og en tragedie i fortiden.
Datteren, Rhoda, er samboer med tannlegen, Jim, og venter på at han skal fri. Hun vil gifte seg på Hawaii, men så aner hun ugler i mosen. Hos broren, Mark, er det lite å hente. Han er enten ute og fisker, eller røyker marihuana med samboeren, Karen.
Så er det turistene, Carl og Monique, som setter det lille samfunnet på hodet.

Et barskt miljø, hvor tragedien truer både i fortid og nåtid.
Dyster om mennesker som sliter mentalt. Kunne ønsket litt mer bakgrunnsinfo.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Denne boka leste jeg på en strand i Syden. Og omtrent så lyst og godt må man ha det for å klare Caribou Island. Her er det mørkt og stadig mer desperat! Vi er i Alaska, med vakker men ugjestmild natur, slitne småsamfunn og desillusjonerte mennesker. Gary skal levendegjøre sin gamle drøm om å bygge hytte helt selv på en liten øy i en av Alaskas sjøer. Men som så mange av hans prosjekter er dette forsinket, dårlig gjennomtenkt og håpløst utført. Kona Irene er motvillig med på prosjektet, men samtidig overbevist om at ekteskapet er i oppløsning. Ordknappe beskrivelser av ekteparets fysiske strev, deres stadig skarpere kommentarer til hverandre og større og større anspenthet på den værharde og avsondrede øya gir en isnende spenning som bygger seg rolig og ubønnhørlig opp gjennom sidene. Til slutt befinner begge seg i en marerittaktig tilstand som det er vanskelig å rive seg løs fra som leser.

Vi møter også den bekymrede datteren som bare ønsker seg et enkelt liv, hennes ufølsomme forlovede, hennes likegyldige bror og andre fortapte sjeler i Alaskas småbyer. Vi får til og med en liten historie om isolerte fiskerlandsbyer der nesten alle har norsk avstamming, og den er slett ikke pen.

David Vann skriver i det jeg oppfatter som en korthuggen, visuell og maskulin stil der natur, fiske og fysisk arbeid spiller en viktig rolle. Både Vinter i Maine av Donovan og Mørk kyst av Temple slo meg som referanser. Vann har gitt ut to bøker på norsk, og begge henter materiale fra hans egen familiehistorie. Jeg vil nok henge Legender om et selvmord litt høyere enn denne, men Caribou Island er en bok som blir sittende. Kan anbefales alle som tåler kulde i kropp og sjel!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

Julie StensethBerit REllen E. MartolPiippokattagretemorAnn ChristinVibekeAnneWangKirsten LundHarald KReidun VærnesToveHanne Kvernmo RyeMarteBjørg L.Mads Leonard HolvikIngunn SAndreas BokleserEivind  VaksvikMarenTonesen81BenedikteTove Obrestad WøienKristine LouiseAnne Berit GrønbechIngunnJRufsetufsaJarmo LarsenChristofer GabrielsenTrude JensenMonika SvarstadTurid KjendlieBjørg  FrøysaaTonjeOleMorten MüllerTanteMamieLilleviAvaTine Sundal