Minner meg om Jon Fosse innimellom, men med meir flyt og skildringar, mindre kryptisk og meir lesarvenleg. Seljestad nyttar gjentakingar ofte, men språket flyt veldig lett og er lett forståeleg, i tillegg til at detaljrikdomen og dei levande skildringane gjev fylde og rikdom.
Det kan hende boka er litt langdryg, men kanskje måtte det berre til for å fortelje historia om han sjølv og besteforeldra, foreldra, og særleg faren. Hoveddelen av boka er buss- og båtturen han og faren tok for å hente ny trebåt og motor. Då var han 7-8 år, og vi les om det som skjedde frå guten sitt perspektiv, skrive på ein veldig truverdig måte, som om den middelaldrande ser tilbake, men klarer likevel å fortelje gjennom barnesinnet si oppleving.
Resten av boka er refleksjonar rundt kvifor ting blei som dei blei før og etter, og endar med tankar kring det å klare sitt eige liv, klare å leve her og no, og mørket og døden og forfallet som er i oss og tærar på oss.
Dette er ei djuptpløyande bok om det å vere til og det vanskelege forholdet til dei aller nærmaste. Eg beundrar Seljestad for å vise fram sitt innerste på denne måten.