Viser 1 til 6 av 6 omtaler
«Slik er det, mye lys skaper dype skygger, en stor lykke har sitt motstykke et eller annet sted i en stor ulykke, og menneskets lykke ser ut til å være dømt til å danse på en knivsegg. Livet er ganske enkelt, men mennesket er det ikke, det vi kaller livets mysterium, er våre egne forviklinger og mørke avgrunner. Døden har alle svarene, står det et eller annet sted, og den åpner for innsikt til gammel visdom; dette er naturligvis noe helvetes tull. Hva vi vet, hva vi har lært, er ikke sprunget ut av død, men av dikt, fortvilelse og til slutt minnene om lykke, og store svik. Vi sitter ikke på mye visdom, men dette som dirrer og skjelver inni oss, kommer i dens sted, og er kanskje bedre.» Oj, jeg kunne holdt på sånn gjennom hele boken og sitert mektige og poetiske refleksjoner. Dette er stor diktning. For en brutal og samtidig så lyrisk og sart fortelling. Gutten lever videre i trilogien GUTTENs andre bok her, jeg leste «Himmelrike og helvete» for to år siden, ikke vanskelig å komme inn i handlingen igjen. Men anbefaler alle å lese første bok før de begynner på denne. Det er rå og voldsom skildring av mennesker og livsvilkår på værharde Island. Og mye snøstorm og kampen for tilværelsen, en odyssè i overlevelse. Han som ikke har noe navn men som har dikterblikket, som bærer ordene tett inn til seg, midt i verste snøstormen: «Men likevel er ordene en av de få tingene vi faktisk har innen rekkevidde når alt annet ser ut til å ha sviktet oss.» Først og sist er kanskje dette en bok om diktningens kår, om diktningens og ordenes betydning i menneskelivet. Jeg er klar for siste bok; «Menneskets hjerte»
Trudde aldri eg skulle komme ut av den snøstormen! Var nesten glad boka endelig gjekk mot avrunding, men så var det åpen slutt!! Takk og lov for at eg allereie har bok nummer tre i hus, biblioteket åpner vel ikkje før om lenge, grunna korona-virus.
Eg må nok seie at eg er litt skuffa over bok to, etter den fine opplevelsen i bok ein. Starten var bra, men etterkvart lengta eg tilbake til Plassen og trekløveret som gutten reiste fra. Det vart for mykje snø, is og kulde, for mykje sorg og sakn og fokus på døden/dei døde. Dystert.
Det blir litt vel mye poesi og for lite fremdrift i boka for min del, så har et blandet inntrykk. Starten gjespet jeg meg igjennom, men når gutten og postmannen Jens drar på sin strabasiøse postmannsreise over hav og fjell tar boka seg opp, og man må jo bare følge med på hva som skjer med dem. Det er jo utrolig at de ikke har pådratt seg lungebetennelse under første tur, men kjemper seg videre igjennom snøen.... gang på gang.... Slutten blir litt vel makaber.... og denne boka er bare en transportetappe til neste bok...
Kaldt og mørkt og lite sol.....
Lesesituasjonen min er kanskje årsak til at eg ikkje er like begeistra som dei andre her inne. Med orkanen "Nina" som bakteppe hos oss her vest,- og med den eine snøstormen etter den andre som Gutten og Jens postmann måtte kjempe seg gjennom - for meg vart det så mykje kulde, snø og is at eg nesten fraus her eg sat.
Stefanson skriv jo godt, lyrisk, men eg opplevde handlinga som stilleståande. Så trass i flott tittel, så vart det vel mykje snø, kulde, storm, gjenferd og død for min del....
Håper det er meir liv i neste boka!
Det er et overveldende vakkert språk, jeg har aldri lest noe lignende. Og imponerende hvordan livet kan beskrives gjennom disse snøstormene som gutten og Jens må komme seg gjennom. Det er mye snøstorm og elendighet, men likevel så vakkert..... Jeg likte denne boken enda bedre enn den første :)
Sist sett
