Bokelskere.no

«Jeg sa det til deg. Du vet ikke hvordan det er her ute. Vi har store vanskeligheter. Store. Dette stedet. Det er som en tørr gresslette. Klar til å flamme opp. Vi slukker brannene. Vi løper fra den ene brannen til den neste og kveler flammene. Så dukker dere opp her og vil sette fyr på alt igjen. Jeg skal si deg[…] at vi hvis vi ikke setter en stopper for det, vil ilden vokse seg så stor og rask og bre seg så vidt at den sluker alt. Alt og alle. Ingen vil klare å stoppe den.»

De xenofobiske urolighetene i Sør-Afrika som skapte overskrifter over hele verden for noen uker siden, er ikke bare nok et bevis på hvor inkompetent ANC har skjøtet arven etter Mandela, det er også et skremmende forvarsel om hva landet har i vente hvis den politiske eliten og sivilsamfunnet ikke går sammen om å ta i tak de kroniske problemene som plager landet.

Et av disse problemene er selvfølgelig arbeidsløshet. Tall fra februar viser at arbeidsledigheten i 2014 landet gikk ned, fra 25.40 til 24.3. Til sammenlikning var arbeidsløsheten i 2014 i Europas sykeste land, Spania, på litt under 24 prosent.

I motsetning til Spania, har ikke Sør-Afrika en storebror (noen spaniere vil si blodsuger) som Tyskland i nakken, som krever streng budsjettdisiplin. Situasjonen blir heller ikke enklere av at landet er omgitt av et hav av nød, som tvinger tusener, om ikke titusener, til å krysse landets grenser ulovlig, for å søke lykke i Regnbuenasjonen.

På toppen av de ovennevnte utfordringene kommer landets kompliserte rasehistorie, en historie som, mer enn tjue år etter at ANC kom til makten, fortsatt preger politikken og de sosiale skillene.

Fortsatt sitter det hvite mindretallet med de største verdiene, deres barn har tilgang til de beste utdannelsesinstitusjonene og de er mer eller mindre garantert en sikrere og bedre fremtid enn sine svarte eller indisk-sør-afrikanske medborgere.

Men privilegiene er ikke lenger konsentrert i hendene på hvite. De har nå fått selskap av ANC-tilknyttede japper, en horde med verdensborgermentalitet og en Wall Street-moral, eller amoral. En gjeng med sugerøret i statskassen og ingen intensjoner om å stoppe festen før hele huset kollapser. Og da vil de gjøre som eliter overalt gjør når øvrigheten slutter å være blinde for uanstendigheten som hadde pågått i øyekroken; de drar i eksil til luksuriøse omgivelser.

Mer enn noen annen sør-afrikansk forfatter jeg har kommet over, skriver Deon Meyer om alt dette og mer til. Han skriver kort og godt om det moderne Sør-Afrika. Men bøkene hans er ikke overlesset med temposenkende forundersøkelser og enetaler om landets historie. I stedet er den nødvendige bakgrunnshistorien drysset over alt, det er noe som dirrer i bakgrunnen og motiverer karakterene.

Også i «Hvit skygge».

I denne knallgode thrilleren introduserer forfatteren oss for en karakter som er helt annerledes fra Benny Griessel, den rehabiliterte drankeren og musikeren som er helten i de fleste av Meyers bøker.

Hovedpersonen i denne romanen heter Martin Lemmer, jobber som livvakt og har en nokså dyster bakgrunn. Vår helt er nemlig en dømt drapsmann. Han har sonet fire år av en dom på seks for drap under «formildende omstendigheter». De formildelsene omstendighetene var at Lemmer forsvarte en femten år gammel rumensk elev fra kampsportklassen han drev mot fire angripere. En av angriperne mistet livet.

På grunn av dommen kan Lemmer ikke bære våpen, og det er ikke akkurat et fortrinn når man jobber som livvakt for investorer, rike japper og velhavende arvinger som er truet på livet. At Lemmer er så avslappet i forhold til dette handikappet skyldes at han mener at de fleste trusler er storm i tekopp, og at jobben hans handler mer om å berolige klienten, ikke å gi næring til paranoiaen.

Det er med denne erfaringsbaserte konklusjonen i bakhodet Lemmer går med på å være skyggen til den vakre og rike Emma Le Roux. Hun er foreldreløs, mistet broren enda før foreldrene, jobber som merkevarekonsullent selv om hun ikke trenger pengene, og sist men ikke minst; hun er overbevist om at noen ønsker henne død, og hun tror at det hele har med brorens forsvinning tjue år tidligere.

Lemmer tror at Emma både overdriver trusselbildet og at hun lyver. Men en jobb er en jobb. I tillegg er han litt nysgjerrig på å finne ut hva som motiverer henne til å lyve. Dermed tar han oppdraget og ledsager henne etter at hun insisterer på å finne en mann som ble etterlyst i nyhetene for fire drap. Hun tror at han kan være storebroren, Jacobus.

Like etter blir Emma utsatt for et alvorlig drapsforsøk. En snikskyter lykkes med å såre henne alvorlig og sette henne ut av spill. Igjen står Lemmer med blod i hendene og dårlig samvittighet for å ha undervurdert fienden. Det er det slutt på nå. I et forsøk på å rette opp feilen, børster han støvet av de rustne evnene og gir seg etter en fiende som er mektigere, farligere og med langt større rekkevidde enn han kan forestille seg.

Det som gjør «Hvit skygge» til en utsøkt thriller, er ikke grådigheten og korrupsjonen den prøver å stikke en påle i, det er at forfatteren gjør grådigheten og korrupsjonen så forståelig, så «riktig». Det er ikke dermed sagt at Meyer er opptatt av å gjøre skurkene til misforståtte mennesker; han forsøker bare å gjøre ondskapen som begås i det godes navn så godt motivert som mulig. Mer enn noe annet, mer enn de gode karaktertegningene, det overraskende plottet, og den gripende slutten, var det dette som talte til meg.

Anbefales varmt!

Tittel: Hvit skygge
Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Sider: 351

Terningkast: 5