Viser 1 til 10 av 10 omtaler
Ein eignebuar som er heilt oppslukt av Shakespeare jagar dei som han trur har tatt livet av hunden hans. Sivilisasjon kontra barbari... ei merkeleg og spanande bok
Jeg ble fanget av denne boken på grunn av stemningen - skogen, vinterkulden, ensomheten og savnet etter noen å dele ensomheten med. Hovedpersonen er en sympatisk seriemorder, som i sitt noe eksentriske sinn bruker referanser til Shakespeare og skarpskyttere. Drapene på tilfeldige jegere er fremstilt slik at de nesten kan oppfattes som forståelige og berettiget.
Julius Winsome bor i et tømmerhus i skogen med hunden Hobbes som eneste selskap. Huset er fylt med bøker etter faren - 3282 stykker i tallet, katalogisert og alfabetisert.
Julius sitter innendørs da han hører et skudd. Skuddet er nærmere huset enn Julius liker. Hobbes er ute, og Julius blir bekymret når hunden ikke kommer når han kaller på den. Noe senere finner han Hobbes skutt, men i live. Dyrlegen kan fortelle Julius at hunden har blitt skutt på kloss hold. Hvem kan være så kald at de gjør noe sånt? Julius vil ta hevn, og går ut i skogen med en Lee-Enfield rifle fra 1. verdenskrig, en arv fra bestefaren...
En god bok om en ensom mann full av kunnskap.
Etter å ha lest romanen er det en setning som kan sammenfatte min leseopplevelse, og det er som en anmelder skrev: Simpelthen en fantastisk roman. Men en bokblogger liker ikke bare å lese, men å skrive og sitere. Det ble et blogginnlegg om denne boken også der jeg i tillegg til å sitere fra romanen, har sitert litt av det John Steinbeck skrev om Maine i 'Turen med Charley'Link til innlegget
Noen dyreeiere er virkelig noe for seg selv.
Ofte dukker det opp saker om dyr som blir mishandlet på det groveste, dyr som blir dumpet av eierne sine fordi de skal på ferie eller dyr som blir skutt og drept uten grunn. Det er grusomt. Og det gjør denne leseren forbanna! Dyr fortjener å bli behandlet med respekt!
Denne boka er om en dyretragedie og hovedpersonens store tap. Julius Winsome er 51 år, ensom, bor i et hus langt inne i skogen og han er stor fan av Shakespeare. Huset ser nok mer ut som en hytte enn et hus, men det er hjemmekoselig og han er oppvokst med faren der. Han overtar huset når faren hans dør og han tilbringer dagene der til å fyre godt opp i ovnen, drikke masse te og lese bøker. Faren hans var en boksamler og veggene er dekket med den ene bokrekken etter den andre, så det er rikelig med lesestoff. Som selskap har han hunden Hobbes, som han betrakter som en kompis. En dag når Julius kaller på ham, dukker han ikke opp, noe som gjør ham urolig siden hunden alltid er i nærheten. Senere finner han hunden skutt og drept. Julius vet han bor i et populært jaktområde, men jegerne vet det er hus og folk der. Var skuddet tilfeldig eller var det av råskap? Julius bestemmer seg for å ta saken på egen hånd ...
Gerard Donovan var et ukjent forfatternavn for meg da jeg begynte på boka, men boka var kjent og den hadde jeg vært lenge nysgjerrig på. Plotet virket litt spesielt, men samtidig veldig spennende. Jeg har lest om Maine i bøker før. Min favorittforfatter Stephen King, nevner Maine i omtrent alle bøkene sine (kanskje ikke så rart siden han er derfra), og ekstra spennende er det å lese en annen forfatter som skriver om samme sted.
Denne leseren falt for boka av mange grunner. Den er velskrevet, lun, og har stor dose med atmosfære. Det er som å vær i nærheten av Julius og det er ikke vanskelig å forestille seg ham på mange måter. Denne leseren kjenner seg igjen i ham på flere måter. Ensomheten, lange kvelder med lesing og er glad i dyr. Måten kulden er besrkrevet på, når det knitrer i peisen og når snøen faller ned; alt dette er til å ta og føle på. Når Julius fryser, så fryser jeg. Når Julius sitter i sin faste stol foran peisen føler jeg den samme varmen og hører knitringen klart og tydelig. Det er som å være en del av romanen selv.
Vinter i Maine er en frydefull leseopplevelse om hevn for oss dyrevenner. Boka er drivende god, byr på spennende karakterer og den har et snev av psykologisk thriller i seg. Slike bøker vil jeg ha mer av!
Veldig lettleselig bok om sorg, savn, flyktig glede og vår dobbeltmoral.
Passende lesestoff for både hundeelskere og boknytere.
Iskald hemn....
Stjerneklare netter, einsemd og kulde kan vere vakkert, faktisk så vakkert at ein ikkje vil at boka skal ta slutt. Mange av skildringane i Vinter i Maine er overraskande, intense og medrivande – trass i alt det fryktelige som hender.
Vi vert kjende med den noko sære Julius Winsome som bur åleine i eit gammalt, lite hus, langt frå næraste nabo – og som trivast der saman med sin kjære pitbull Hobbes og alle bøkene sine. I vinterhalvåret har han få arbeidsoppgåver, så bøkene får mykje av tida hans, ma Shakespeare som han har eit noko spesielt forhold til.
Så – ein morgon – finn han Hobbes i snøen, skoten. Dermed raknar tilværet hans totalt. Den fredelege mannen viser seg å verte både slu og destruktiv. Hans einaste fokus vert å ta den skuldige, sjølv om:
Det jeg vil ha sagt med alt dette, er at det å skyte ikke var noe som falt meg lett.
Eg opplevde boka som både vakker og spennande – på same tid poetisk, rystande og dramatisk. Trass i vel mange vemmelige hendingar var hovudpersonen så åleine i si sorg og si einsemd at ein føler med han.
Språkleg nydelig, flust som der er av vakre naturskildringar og gode tankar. Dette blir ei av mine favorittbøker!
Kar: Sterk 5
Forfatteren skaper helt fantastiske bilder, som man nærmest kan ta og føle på. Når du er ferdig med boken, er hovedpersonen en av dine nærmeste bekjente; du vil kjenne alle hans trekk og rutiner.
Sist sett
