Viser 1 til 4 av 4 omtaler

"Det var sommaren da Coltrane døydde. Sommaren med «Chrystal Ship». Blomsterbarna heva dei nakne armane sine, og Kina sprengde ei hydrogenbombe. Jimi Hendrix sette fyr på gitaren sin i Monterey. Radioen spelte «Ode to Billie Joe». Det var opprør i Newark, i Milwaukee og i Detroit. Det var sommaren med Elvira Madigan, kjærleikssommaren. Og i denne skiftande, ugjestmilde atmosfæren skulle eit tilfeldig møte endre retninga på livet mitt.
Det var sommaren da eg møtte Robert Mapplethorpe.»

I og med at jeg ikke har hatt noe spesielt forhold til musikken til Patti Smith, har omtaler av boken hennes Just Kids ikke festet seg. Før jeg hørte artisten Malin Pettersen fortelle om sitt forhold til boken her i Deichman litteratur sin podcast serie Utlånt til:

«Da pandemien kom måtte Malin Pettersen reise hjem fra USA og legge alle planer på hylla. Hva skulle hun gjøre nå? ‘Just Kids’ av musiker og kunstner Patti Smith ble en god venn under nedstengingen, og overbeviste henne om å fortsette å satse på kunstnerkarrieren.»

Malin Pettersen har lest originalen (2010). Jeg har lest boken oversatt av Brit Bildøen (2012). Selv om jeg ikke fant boken like interessant som Malin Pettersen, ser jeg helt klart dens kvaliteter. Samtidig stiller jeg meg spørsmålet om Robert Mapplethorpe kunne funnet veien til kunsten på en enklere måte dersom han ikke hadde dopet seg slik han gjorde. Heldigvis fulgte ikke Patti Smith hans linje hva angår bruk av narkotika, og har gitt oss dette tidsbildet på en så ærlig måte.

Bokens tittel er hentet fra denne hendelsen:

*«Ein varm seinsommardag kledde vi oss i favorittplagga vår— eg i mine beatniksandalar og med lurvete halstørkle, Robert i hippieperlene og saueskinnsvesten sin. Vi tok undergrunnen ti West Fourth Street og tilbringa ettermiddagen på Washington Square. Vi delte kaffi frå ein termos og såg på straumen av turistar, narkovrak og gatesongarar. Hissige aktivistar delte ut løpesetlar mot krig. Sjakkspelarar tiltrekte seg sin eigen tilskodarskare. Alle sameksisterte i ein vedvarande dur av verbale utfall, bongotrommer og bjeffande hundar.

Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagd merke til, så han klemde handa mi ømt.

«Å, ta bilde av dei,» sa kvinna til den lattermilde ektemannen.
(Eg trur dei må vere kunstnarar.»*

(Å, gi deg,» sa han og trekte på skuldrene. «Dei er berre ungar. Just kids.»

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En tvers igjennom strålende leseropplevelse. Smith skriver poetisk, men rent og lesbart. Og historien om Robert og Patti kombinerer det artistiske og det menneskelige, med en kjærlighetshistorie utenom det vanlige, i et helt unikt miljø og en vanvittig spennende epoke. Denne er å anbefale helt uavhengig av om man er fan eller ikke, det er rett og slett et lite stykke historie som også er en fantastisk personlig elegi til en venn.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Bok om kunstnerliv i New York City på slutten av 60 tallet , når grensene for de konvensjonelle måter å leve på ble brutt , og stjerner døde som fluer, Joplin, Hendrix, og Morrison. Boka forteller også om sterke kjærlighet og vennskapsbånd, i en ikke materialistisk tilværelse. Pattie Smith har en sterk formidlingsevne, jeg følte nesten jeg var der sammen med henne .

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Poetisk, intenst, ekte. Hvordan kan jeg yte denne boka rettferdighet? Jeg har lest den på få, intense dager.

Pattis historie handler om henne og vennen Robert Mapplethorpe, fra de møtte hverandre som tjueåringer i New York. Kjærester, venner, nesten som søsken. Slutten av sekstitallet, utover syttitallet, de var kunstnere som søkte etter sin kunstform, hun skrev dikt, tegnet, sang, han malte, laget bilder, fotograferte. Chelsea Hotel, fattige kår, Joplin, Hendrix og Factory-folket, homsemiljø, prostitusjon, kunstutstillinger, Paris.

Hun skrev denne boka da hun var over seksti år gammel, men det er en ung kvinne som framstår der. Hun faller ikke for fristelsen til å bortforklare seg selv som ung og dum (selv om boka heter Just kids), bruker ikke en overbærende tone når hun ser tilbake.

Hun er helt tro mot sitt unge jeg.

Og jeg - tjue år yngre, fra en annen verdensdel, et helt annet land, en hel verden unna New Yorks syttitallsmiljø - jeg kjenner igjen den unge Patti, jeg kjenner igjen følelsene og alvoret og intensiteten fra meg selv. Det er dette som er kunst.

Noen steder innimellom blir det mange ukjente navn, navn som kanskje andre kjenner, man merker at det straks blir mer interessant når det er snakk om Springsteen eller Sam Shepard, så grunnen til at man blir utålmodig er vel helst at man ikke kjenner referansene. Men det er småting...små innvendinger.

Jeg er ikke noen fan av Patti Smith. Kom etter hvert på at hun hadde laget Because the night, og sjekket den på YouTube. Da jeg hørte stemmen, ble jeg minnet om en annen sang, og det viste seg at det var hun som sang Frederick, en av mine yndlingssanger på en samle-cd jeg har. Hadde det ikke vært for kringkastingsmonopolet, ville jeg kanskje oppdaget henne på slutten av syttitallet/først på åttitallet, men det er et navn jeg først og fremst bare har lest. Så....du trenger egentlig ikke engang vite hvem hun er for å ha utbytte av denne boka.

Den fås i paperback nå, både på norsk og engelsk, tror jeg.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Sist sett

Bjørg RistvedtBertyHarald KSolDolly DuckKirsten LundTonesen81Pi_MesongretemorEivind  VaksvikLars MæhlumBur1LailaAvaLilleviArveTanteMamieLeseberta_23Akima MontgomeryTrude JensenTor-Arne JensenBerit RBjørg L.Hanne Kvernmo RyeJulie StensethRufsetufsaCarine OlsrødMarianneNInger-LiseNorahTine SundalVariosaSverreKristin71Tone SundlandWenche VargasMorten JensenMarit HåverstadChristoffer SmedaasCamilla