Bokelskere.no

Jeg kunne ønske jeg leste denne for noen år siden. Da ville jeg antagelig blitt like sjokkert som de som har skrevet anmeldelser bakpå boka. Jeg har lest annet av Loe før denne og da ble det langt fra det mest sjokkerende han har levert. Artig historie likevel. Finurlig hovedperson, med lite empati. Komisk bok. En voksen selvsentrert mann som er opptatt av kjønnsorganet sitt. Med 2022 øyne synes jeg han er en artig karikatur av «hvit vestkant mann som gjør opprør»

Lett originale Doppler er tilbake i sivilisasjonen. Det setter selvfølgelig sine spor både på Doppler selv og menneskene rundt ham. Ubalanse og stress vender tilbake i livet hans. Doppler filosoferer over alle de idiotiske tinga vi mennesker holder på med og er opptatt av, og blant annet finner han endetidstegn overalt:
"Ta bilde av seg selv mens man ringer sin mann for å si god natt - og så legge ut bildet av seg selv der man ringte til sin mann for å si god natt sammen med teksten: Ringer min fine mann og ønsker han god natt!" - bunnsolid endetidstegn, i følge Doppler.

Som vanlig fornøyelig lesning fra Erlend Loe.

Dette er den eneste boken jeg har lest av Erlend Loe, men jeg liker hvordan han skriver replikker, tanker og handlingsreferat i ett. Jeg liker måten han skriver på veldig godt. Jeg vil ikke si at boken er spennende eller har et høydepunkt, men til tross for det er boken underholdende, med lett handling og litt humor innimellom.

Naivistisk og småmorosam forteljing om ein vellukka familiefar frå Oslo som finn ut at han heller skal bli einebuar i skogen. Hovudpersonen, Andreas Doppler, fortel i første person. Han har samla opp ein god del frustrasjon over A4-livet han lever, og dødsfallet til faren i kombinasjon med ein smell i hovudet under ein sykkeltur i marka er det som skal til for at han vinkar farvel til sivilisasjonen. Men heilt farvel blir det likevel ikkje, det er trass alt ein del ting han treng som han ikkje kan finne i skogen. Skumma mjølk, til dømes.

Det er ikkje godt å vite kor djup Loe ynskjer å vere i denne boka. Er det berre overfladisk fjas og løyer, eller prøver han å seie noko grunnleggjande om framandgjeringa av menneske i urbane strok, og om lengten attende til naturen? Sjølv høyrer eg til dei som meiner at natur er best på TV, og dermed har eg naturlegvis litt tungt for å tru på hovudpersonen sine val. For ikkje å snakke om at det finnest såpass tålmodige koner som det Doppler har.

Det har kome to bøker til om Andreas Doppler. Men i den grad eg kjem til å lese fleire bøker av Loe, og det kjem eg nok ganske sikkert til å gjere, så vil eg nok i første omgang satse på to av dei tidlegaste bøkene hans, Tatt av kvinnen og Naiv. Super.. Dette er bøker eg har tenkt å lese i over 20 år no, og før eller seinare må eg vel gjere alvor av det.

Det er umiskjennelig Erlend Loe. På godt og vondt. Det er noen skråblikk på dagens samfunn og betraktninger som er slående, men Loes naive stil føles veldig 1990-tall. Jeg lar meg irritere, der den yngre utgaven av meg humret.

Dette er min første bok på Storytel, og det at boken leses av Erlend Loe selv, gjør at følelsen av Loe-universet blir enda mer slitsomt.

Kanskje også en 6, men blir litt overdrevet på slutten. Uansett en veldig god bok. Forfatter skriver godt og setter vårt samfunn med alle "flinke" og A4- folk på spissen. Lenge leve elgen.

Doppler er en bok om en helt vanlig mann som heter Andreas Doppler. Han er en vellykket mann med kone, to barn og en god jobb. Han lever det såkalte A4 livet, men en dag faller han av sykkelen og får en ro han aldri har kjent før. Livet hans endres dramatisk etter denne hendelsen.

Erlend Loe's reflekterte og "monolog-glade" karakterer finner jeg det svært vanskelig å ikke bli glad i. Doppler representerer et litterært nivå som tilhører sjeldenhetene - det er ikke ofte jeg leser en bok og genuint gruer meg til den ferdig. Apropos "ferdig" føler jeg at mye av Erlend sine produksjoner befinner seg i en kategori og på et nivå som gjør det veldig attraktivt å lese dem igjen, ettersom det ikke er selve handlingen eller plottet som er i sentrum, men tankene og refleksjonene menneskene i bøkene gjør seg på veien.

Noen ganger er det bare sunt å trekke seg unna sivilasjonen!

Denne boka fikk meg til å tenke på en episode fra 2009 da jeg passet hunden til broren min og samboeren hans en helg. Vi gikk vår vanlige skogstur, men denne gangen ved skumringstimen. Og vi gikk ikke så langt inn i skogen, men da vi gikk til en blindvei og skulle tilbake begynte Dennis å bjeffe og knurre noe voldsomt. Jeg snur meg og ser i hans retning. Der sto det en elgkalv blant noen trær bare 10 meter fra stien vi gikk på. Gjett hvem som var redd? Jeg hadde ikke peiling på elger og visste ikke helt om jeg torde å gå forbi. Var redd Dennis skulle terge på seg elgen med bjeffingen sin. Men heldigvis var elgkalven like redd som oss og sto helt stille. Jeg bar Dennis og gikk rolig forbi. Og da elgen var ute av syne gikk turen hjemover meget fort unna. Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre i en slik situasjon, men det gikk heldigvis bra. Tror det var en litt småredd og forvirret elgkalv som nettopp var blitt skilt fra moren, stakkar, og ikke visste helt hvor den skulle. Hadde jo litt lyst til å klappe den (er glad i dyr), men elg er også store og elegante dyr. Så jeg torde ikke. Leste senere på nettet hva man skal gjøre når man møter på en elg og det er å gjemme seg bak et tre. Det er jo litt vanskelig med en hund som bjeffer og knurrer. Hadde heller ikke med meg mobilen så kunne heller ikke ringe noen og spørre. Men prøvde å være så rolig som mulig og gå rolig og stille forbi elgkvalden. Og det gikk bra. Har selvfølgelig sett elg før, bare ikke så nære. Så denne episoden snurret hele tiden i bakhodet mens jeg leste boka.

Tilbake til boka.

Doppler er en mann som er lei av mennesker og samfunnet. Etter farens bortgang tar han seg en sykketur og faller av i skogen. Der blir han liggende lenge. Etter hvert bestemmer han seg for å tilbringe tid i skogen. Han praktisk talt flytter dit med telt og alt. Han vil vekk fra alt og alle. Og han blir der lengre enn han trodde. Kona skjønner seg ikke på ham, men gir ham en tidsfrist til å komme tilbake. Om han kommer tilbake til sivilasjonen igjen vil tiden vise. I mellomtiden dreper han en elg. Han er sulten og må ha mat. Men så er det samvittigheten. En stakkars elgkalv er foreldreløs og Doppler bestemmer seg for å ta vare på den. Han kaller elgkalven Bongo og de blir raskt kamerater. Elgen henger ofte ved teltet og Doppler snakker med ham om alt. Sammen løser de mange verdensproblmemer. Men å bo i skogen gir også utfordringer. Doppler kan ikke leve uten mat og ikke minst melk. Andre ting er også nødvendige å ha. Kommer han til å bli i skogen for bestenadig eller er han nødt til å dra tilbake til sivilasjonen?

Det er fryktelig lenge siden jeg har lest en bok av Erlend Loe. Jeg har lest Tatt av kvinnen, Naiv Super L og Muleum. Jeg har sansen for den sære humoren hans. Det var på tide å lese en Loe-bok igjen siden Doppler hadde stått så lenge ulest i hylla. Hadde dessuten lest mange omtaler av den også. Det er ikke lett å få med til å dra på smilebåndet eller le, men denne boka er så sjarmerende og morsom at det skjedde flere ganger. Jeg kunne ikke motstå. Jeg kunne se det hele for meg og det ble mange komiske scener av det. Hadde også lett for å kjenne meg igjen i Doppler. Blir fort lei av mennesker jeg også (det er vel en grunn til at jeg er A-sosial, i alle fall for det meste). Det er godt å være litt alene og bestemme selv hva man vil uten at andre skal bry seg.

Etter å ha lest boka fikk jeg veldig lyst til å høre lydboka. Å høre Loe lese den selv ville ha vært hysterisk morsom så jeg må få tak i den en dag. Det hadde vært konge. Doppler er en festlig bok som får deg til å le enten du vil eller ikke og kanskje løse noen verdensproblemer selv. Istedet for å liste meg forbi elgkalven, skulle jeg ha gjort som Doppler og snakket til den.

En morsom bok om en mann som bryter med sitt konvensjonelle liv og flytter ut i skogen, der han lever sammen med elgen Bongo. Doppler selv er befriende herlig og gjør alle de tingene vi andre drømmer om å våge, men ikke tør.