Bokelskere.no

"Nå så jeg ham, midt i den gamle kretsen, i den gamle hagen: og vi begynte alle å leve igjen, med den gamle lidenskapen. Jeg tok på meg den lilla kjolen. Som om jeg iførte meg et av mine gamle kostymer, livets kostyme. Jeg følte at alt det et menneske betyr- den kraften og spesielle oppførselen- mante frem et særskilt bilde hos motstanderens livsfølelse. Vi hørte alle til ham, levde i forbund mot ham, og nå, idet han nærmet seg, levde vi annerledes, mer spennende, farligere. Med slike følelser sto jeg i værelset mitt, i det gamle kostymet, foran speilet. Lajos kom tilbake med tiden og med den tidløse opplevelsen av livet. Jeg visste at han ikke hadde forandret seg. Jeg visste at Nunu ville få rett. Jeg visste at vi ikke kunne gjøre noe mot ham. Og samtidig visste jeg at jeg ennå ikke hadde noen anelse om livets sannhet, hverken mitt eget eller andres liv, og at det bare var gjennom Lajos at jeg kunne få vite sannheten- ja, gjennom den løgnaktige Lajos." Eszters arv

Da jeg startet å lese ungarske Sándor Márais «Eszters arv» ble jeg umiddelbart imponert over forfatterens økonomiske språk, karakteriseringen av karakterene og hans nøkterne evne til å bygge opp til å bygge opp spenning ved hjelp av kontrollert bruk av forvarsling. Jeg beundret også de små, nesten usynlige minene han plantet i karakterenes fortid og den utsøkt punktlige utløsningen av disse på slutten. Men så skjer slutten, og godviljen og beundringen går i tusen knas.

Sentrum i min store skuffelse over slutten og boka, er et valg Eszter, den førtifem år gamle hovedpersonen og fortelleren, gjør: Hun ofrer huset hun arvet fra foreldrene og sin integritet for Lojan, en nedrig, løgnaktig og sjofel bedrager av de sjeldne. Forklaringen på denne underkastelsen er at hun, tjue år etter at de så hverandre sist, ikke har kommet over sin forelskelse og svakhet for ham.

At han giftet seg med hennes søster, fikk barn med henne, forfalsket hennes fars signatur og nesten ruinerte familien hennes økonomisk, stopper henne heller ikke fra å slå fast at det er gjennom denne løgnaktige kjeltringen hun kan «få vite sannheten», hva nå det betyr.

Den manglende logikken i atferden hennes, får en til å spørre seg selv hvorfor menneskene rundt henne ikke griper inn mer håndfast enn det de gjør. Hvorfor storebroren Laci og beileren Tibor passivt lar sorenskriveren Endre, en annen beiler og god venn av familien, gjøre et halvhjertet forsøk på å hindre at Eszter uten motstand vifter med det hvite flagget og går med på Lojans skamløse krav om å få hennes skriftlige fullmakter til å selge huset og flytte til et bosted for kvinner som henne.

Som ikke det var nok, krever han også at hun returnerer en ring han ga henne da Vilma døde og som rettmessig tilhører Éva. Men det er bare et lite problem: Før han ga ringen til Eszter, fjernet han alt det som var av verdi fra den og pantsatte det.

Eszter, velvitende om dens falskhet, har beholdt av sentimentale grunner. Og nå sitter hun i klistret ettersom Lojan har overbevist Éva om at tanta har arven hennes, at de tusen, til og med titusener salget innbringer, vil være en god startkapital når hun skal tvangsgiftes med sønnen til Olga, elskerinnen hans.

Jo nærmere jeg kom slutten, jo mer ventet jeg et eller annet som forklarer dette grepet som Lojan har på henne. Vet han om en eller annen hemmelighet som han holder over henne som en hammer? Er han en subtil sjarmør, en romantiker med et par esser i ermet?

Nope. Han er bare sjofel. Han er en patetisk psykopat, og han innrømmer såpass når han forteller Eszter at han ikke har et eneste moralsk fiber i kroppen. Og likevel hopper hun når han sier hopp, og skriver under på fullmakten som fratar henne huset og gjør Nunu, en nesten sytti år slektning som har bodd hos henne i mange år, nærmest hjemløs.

Forlaget kaller boka en tragedie. Det er den ikke i mine øyne. Slik jeg ser det bør en tragedie resultatet av noe uunngåelig og helst ufrivillig. Ingenting ved valget Eszter gjør er noe av dette. Kjærlighet er heller ingen god magisk forklaring på at en dannet kvinne med hodet på rett plass, ignorer sine erfaringer, sin indre stemme og dasker unna Endres hjelpende hånd for å kaste seg utfor stupet. For ingenting mer enn et løfte.

Jeg trenger noe mer enn "hun elsker ham", eller "det er kjærlighet", for å hoppe ut med henne. I mangel på det, blir både Eszter som karakter og hennes historie nesten helt uinteressante for meg. Dessverre.

Styr unna.