Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Jeg må nok innrømme at jeg ble skuffet over denne boken, og det til tross for - eller nettopp på grunn av - at jeg hadde så høye forventninger. Jeg har lest andre bøker om lord Peter med stor glede, og når denne så kom i Bokvennens Kriminalbibliotek som skal bestå av kriminallitteraturens hovedverker, var forventningene enorme! Jeg kastet meg over et langt og interessant forord om klokkeringingens kunst og koste meg med begynnelsen av boken med skildringer av landskap og landsby i Fen Country i 20-årene. Men så stoppet det liksom opp, ingen ting skjedde, personene var livløse og forfatterinnen svært ordrik, - det ble rett og slett kjedelig. Men man skjønte jo at man ble presentert for alle brikkene i en skikkelig tankenøtt, så de som bare har sans for denslags, har nok gledet seg, - jeg ergret meg mest over lite handling og flate personer. Den eneste man fikk et skikkelig inntrykk av var den eiegode og lett forvirrede presten, som visstnok skal ha forfatterinnens far som forbilde :) Nå vil jeg si at boken tok seg opp på slutten med skildringen av dramatiske hendelser, så konklusjonen må bli at begynnelse og slutt var bra, mens midtpartiet ble for kjedelig!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Slitsom bok å komme seg gjennom.

På selveste nyttårsaften havner Lord Peter Wimsey i en liten bilulykke under en snøstorm og ender opp i en landsby hvor klokkeringing er svært viktig for innbyggerne. Han blir boende hos presten og i den vesle landsbyen herjer det inlfuensa, og influensaen har rammet den ene klokkeringeren og derfor stepper Wimsey inn for å hjelpe. De skal spille en spesiell klang hele natten på nyttårsaften, en gammel tradisjon for å ringe det nye året inn. Mysterier oppspinner når det oppdages et lik i en annens grav. Hvem er mannen og hvordan havnet han der? Wimsey kan ikke holde seg unna slike mordgåter …

Jeg elsker gammeldags krim, både i bøker og på tv. Det er noe sjarmenerende med det. Og jeg husker jeg leste veldig mye av den sjangeren da jeg gikk på ungdomskolen. Gammeldags krim og Stephen King bøker. Det var det det gikk mest i og gode, gamle Grøsserme, da, som jeg var helt hekta på!

Jeg har lest mest mannlig krimforfattere fra krigstiden osv, men av kvinnelige som skriver i samme sjanger, må jeg nok si at jeg heller foretrekker Agatha Christie. Ikke alt hun skriver har vært helt på topp, men de fleste. Ti små negerbarn er og blir en klassiker. Det er min favoritt fra henne, og Barneselskapet er heller ikke så verst. Men jeg har aldri lest noe av Sayers. Hadde ikke en gang hørt om henne før jeg tilfeldigvis kom over denne boka i en dagligvarebutikk for noen år tilbake, men av en eller annen grunn har jeg ikke lest den før nå. Sånn er det når man har for mange bøker. Et luksusproblem. Man vet nesten ikke hva man har før det tilfeldigvis dukker opp i hylla.

Etter å ha vært i en fantasyverden, var det godt å entre inn i krimverdenen igjen. Folk blir drept i fantasybøker også, men enda bedre er det når det skjer i kriminalbøker. Jeg høres kanskje syk ut nå, men det er jo fiction og krim er en sjanger jeg alltid har vendt tilbake til og håper bare at noe groteskt og fælt skal skje. (Kanskje derfor jeg leser en del Stephen King bøker) Jeg elsker horror og krim. Men nok om det.

Hadde virkerlig gledet meg til denne. Syns tittelen er litt kul: Dødsklokkene. Det lyder ikke godt og det elsker jeg. Det er kjekt å lese bøker der man vet at noe fælt kommer til å skje og så bli med på etterforskningene. Hvem står bak og hvorfor? Det er et konsept jeg aldri går lei av.

På forsiden står det: En av verdens beste kriminalromaner – endelig på norsk. Nja…det kan godt diskuteres. En god kriminalroman, gammelt eller moderne, må være spennende, engasjernede, småvittig, ha herlige karakterer, og godt poeng. Men denne leseren syntes ikke at boka hadde noe særlig noen av disse punktene. Selve leseopplevelsen ble da nokså trøtt og kjedelig. Istedet for å føle meg tilfreds, var jeg mest glad for å være ferdig med boka. Den ble litt drøy og saktegående etter min smak. Det var faktisk spennende å lese litt om klokkeklang i begynnelsen, men etter hvert begynte de beskrivelsene å ta livet av meg. Jeg kjempet meg gjennom Dødsklokkene, og det er ikke et bra tegn når man skal kose seg med en bok.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Aud Merete RambølbrekEllen E. MartolStig TMads Leonard HolvikSynnøve H HoelHarald KIreneleserTove Obrestad WøienFindusHanne Kvernmo RyeBjørg Marit TinholtgretemorAvaKnut SimonsenPiippokattaIngeborg GKjerstiIngvild SritaolineLailaRufsetufsaEvaHilde H HelsethConnieKaramasov11mgeJarmo LarsenSissel ElisabethAnniken LDolly DuckEli HagelundDemeterFride LindsethBjørg L.Egil StangelandBeathe SolbergVannflaskeIngunn STatiana Wesserling