Bokelskere.no

Tid og tidsopplevelse er temaet som springer frem som det tydeligste i romanen, men gjennom denne lange boken kan en også skimte kulturkritikk, og en mengde tematiske motsetninger.

Et mesterverk og en av de største romanene fra det 20 århundre. Skrevet og utgitt på 1920-tallet av tyskeren og nobelprisvinneren, Thomas Mann.

Og Trolldomsfjellet holder fortsatt mål! Ja, min mening er at tilsvarende kvalitet skrives knapt i dag. Romanen er diger på flere måter. En murstein av en bok, men også innholdet, teksten, er stor, av format! Mangfoldig på utrolig mange sett.

Vel, googler du Trolldomsfjellet får du mer og bedre info enn det jeg gidder å skrive her. Jeg vil bare si at du bør lese den relativt nye norske oversettelsen og ikke den gamle norske, den fra 1930-tallet da romanen ble utgitt første gang på norsk i Norge. Den gamle er full av feil, dessuten er hundrevis av sider fra den tyske originalen redigert bort! Fy skam!

Jeg startet å lese boka i november 2021 og først langt ut på vinteren 2022, nærmere bestemt onsdag 9. februar, 2022 avsluttet jeg boken.

Veldig bra at den norske oversetteren har skrevet et etterord. Der får jeg mye av eget tankegods om Trolldomsfjellet bekreftet pluss blir beriket med interessant og ukjent info. Very Good!

Trolldomsfjellet er i sannhet et Must Read. En av disse romanene fra verdenslitteraturen du bør ha lest før du dør.

Hehe, litt artig også å bli bedre kjent med alpebyen, Davos. De fleste i dag forbinder jo den byen kun som finanselitens og politikeres luksuriøse møteplass og lekegrind. Davos var og er mye mer enn det.

I helgen leste jeg en bok av Georges Perec hvor en viss ‘’James Tienappel fra Hamburg’’ ble nevnt, og jeg kunne ikke la være å humre litt og tenke tilbake på Hans Castorp!

Dette er kanskje den boken, med unntak av På sporet av den tapte tid av Marcel Proust, som jeg har brukt lengst tid på å lese. Men o’hoi, hvilken fryd det likevel var å lese Trolldomsfjellet av Thomas Mann!

Boken starter i 1907 med at vår helt, Hans Castorp, skal opp til sanatoriet Berghof. Det skal i utgangspunktet bare være en kortvarig og vennlig visitt hos den syke fetteren, Joachim Ziemssen. I stedet blir han værende i hele syv år.

Thomas Mann har åpenbart gjort sin flid med å være pinlig nøyaktig på datidens behandling av tuberkuløse pasienter. Han hadde da også en kone som oppholdt seg på et sanatorium, kanskje ikke så veldig ulikt dette.

Bokens store styre er de ulike karakterene. Foruten naive og troskyldige Hans, som for øvrig gradvis modnes, har man den nøkterne og korrekte fetter Joachim. I tillegg er fjellsanatoriet befolket av utallige typer mennesker, fra de mest eksotiske land. Humanisten og liberaleren Settembrini er sammen med jesuitten og den revolusjonære Leo Naphta minneverdige menn. De har seg imellom lange, nesten endeløse, diskusjoner om alt fra gudsstaten til troen eller mistroen på fremskrittet, til menneskets frihet og verdensvilje. Minneverdig er også Peeperkorn, den sanne hedonisten som likevel ikke er optimistisk på verdens vegne, og med sin karakteristiske tale. Det er lett å se for seg at sanatoriet representere det syke Europa i miniatyr, og at alle karakterene på hver sin måte representerer gode eller mindre gode ideer og trekk i samtiden.

Opp i det hele er også fru Klavdija Chauchat. Hun er fra de fjerne regioner i Kaukasus, og dette tatariske-asiatiske trekket minner Hans om sin ungdomsvenn Pribislav Hippe. Hans faller øyeblikkelig for denne kvinnen, som slamrer med glassdører i spisesalen. Det er ikke sikkert at alle heterofile lesere legger merke til dette, men jeg synes det er fristende å lese en skeiv fortolkning av denne forelskelsen. Hans sier da selv at Chauchat ligner på denne mannlige vennen fra ungdomstiden. Når forelskelsen beskrives, så er det nesten en mer mannlig enn kvinnelig beskrivelse av Chauchat, spesielt påfallende er det i episoden om Chauchat som låner Hans en verdifull blyant, noe Hippe også i sin tid gjorde. Om man da tenker på at Døden i Venedig var den siste romanen før Mann begynte på Trolldomsfjellet, så virker det ikke helt utenkelig at Thomas Mann kanskje så for seg at Hans Castorp var homoseksuell, og projiserte sine følelser over på denne kvinnen som minner han så sterkt om Hippe. I dag kan dette virke underlig, men situasjonen var helt annerledes for hundre år siden, tenk bare på Maurice av E.M. Forster som ble påbegynt i 1913. I Maurice er Clive forelsket i tittelkarakteren, men homoseksualitet sendte deg i fengsel og gjorde deg utstøtt i samfunnet. Clive begynner å like søsteren til Maurice, for som Clive resonnerer: hun har noen av de samme fysiske attributtene og karaktertrekkene som broren.

Men først og fremst er Trolldomsfjellet en idéroman som danner et stemningsbilde av tiden før Den store krigen. For i likhet med Døden i Venedig er undergangsstemningen hele tiden nærværende, og folk dør da også i hopetall, riktignok av sykdom. Sykdommen blir egentlig en metafor. For ofte virker det som de fleste er mer eller mindre friske, med noen små skavanker, men likevel beordrer sjeflege Behrens dem til meningsløse liggekurer og årelange opphold. Dette er en tilstand som representerer et Europa før 1914 preget av stillstand og manglende utvikling, om enn kanskje bare utvikling i negativ retning. Europa før 1914 var preget av forstokkede dobbelmonarkier, semi-diktaturer, aristokrati og manglende demokratisk sinnelag. Disse tankene får da også så hatten passer av Settembrini. Men en slik tilstand kan ikke vare, for enten blir man frisk, eller så blir man sykere og dør. Og slik ender boken med første verdenskrig, som i en slags ond forløsning bryter opp den syke tilværelsen i høyfjellet.

Rapport fra et «hermetisk» samfunn.

Mitt problem med Trolldomsfjellet er lengden på over 700 sider. Riktignok strekker handlingen seg over sju år, men lange passasjer med filosofiske disputter tynger lesningen. Forfatter og oversetter synes enige om at tuberkulosesanatoriet Berghof i Davos skal oppfattes metaforisk, som et Europa i miniatyr. Mann passer på å befolke sanatoriet med pasienter fra omtrent alle mulige europeiske land og noen utenomeuropeiske. Likefullt får vi en inngående beskrivelse av hvordan sanatoriet drives. Behandlingen av TB-pasientene med utendørs liggekurer uansett vær, operasjoner og medisiner virker merkverdig sett med dagens briller. Men alt tyder på at forfatteren har gått grunndig til verks i dokumenteringen av metodene til sjefslege Behrens. Undersøkelsene og behandlingene på Berghof er medisinsk på høyde med de beste i årene før Første verdenskrig. (I Norge har Dag Skogheim utført en liknende litterær dokumentasjon)

En tilsvarende konkretisering finner vi i den humoristiske beskrivelsen av den elektriske grammofonen som dukker opp på sanatoriet mot slutten av boka. Lydkvaliteten i dette klenodiet virker på nivå med dagens hifi-anlegg. Andre nymotens ting, som fargefotografier, har Mann mindre sans for.

Men det er også passajer i denne romanen som er helt strålende: Én av dem er beskrivelsen av en karnevalsnatt ca. 1908 der pasientene slår seg fullstendig løs og hovedpersonen Hans Castorp endelig får dypkontakt (på fransk!) med sin avstandskjæreste, den russiske fru Chauchat. En annen er avsnittet «Sne» der Hans drar på en uautorisert skitur i fjellet. Her utnyttes vårt subjektive forhold til tid til å skape et fortettet drama. Det gir dessverre fortelleren påskudd til å gi sitt besyv med i hva vi som lesere skal forstå med relativiseringen av tidsbegrepet. Proust hopper med rette over slike forklaringer.

Ellers overlater fortelleren til en serie protagonister å forfekte ulike filosofiske ståsteder: Dr. Behrens står for et rent naturvitenskapelig syn, herr Settembrini for et humanistisk-rasjonelt ståsted, mens eks-jesuitten Naphta er den reaksjonære anti-kapitalist. Overraskende nok trekker Naphta en linje mellom religion og kommunisme. Denne sammenhengen trekkes opp flere år før den tidligere teologistudenten Josef Stalin fikk full kontroll over Sovjetunionen og gjennomførte sin variant av inkvisisjonen. Skremmende forutseende!

Selv om vi hele tiden blir minnet om at livet i fjellbyen Davos er «hermetisk», nærmest lukket for informasjon om omverdenen, kalt «lavlandet», er det utbruddet av Første verdenskrig som til slutt får Hans Castorp og andre pasienter til å forlate sanatoriet i all hast. Som andre tyske forfattere (Roth, Zweig, Hesse) lar Thomas Mann sin helt forsvinne i intetheten.

Oversetter Per Qvale har skrevet et opplysende etterord. Oversettelsen virker litt gammelmodig her og der, men flyter ellers godt.