Bokelskere.no

Det er få ting som gleder et bokelskerhjerte mer enn uforvarende å komme over ”perler på en snor”! England forteller er en slik bok, rasket med fra et bruktmarked. En samling av de ypperste britiske og irske novellene, fra Thomas Hardy 1840–1928 til Roald Dahl 1916–90. Kristian Smith (ukjent for meg) står for utvalget og gir en kort, informativ og interessant presentasjon av hver forfatter. Dette er fra Den norske Bokklubbens glansdager, da Bokklubben virkelig var en bokklubb.

Jeg er imponert over hvordan disse forfatterne, på ulike måter, bygger opp hele livsskjebner på bare få sider. Den fortettete formen, intensiteten, undertonene. Ikke ett ord for mye. Tekster så befriende fri for skravling og skvalder. Og like fullt kommer vi til de grader under huden på personene, rystes og lever med dem. Litteratur av høy klasse!

Noen av novellene rommer en sånn spenning at jeg må legge en hånd over teksten for ikke å lure meg til å kikke på slutten – som kan være uventet. Her er hverdagslige hendelser som får skjellsettende betydning for menneskers liv, rike og innsiktsfulle person- og miljøskildringer, humor og ironi, og originale og talende metaforer, som ”litt grått lys sivet mellom lyssjakt-sprinklene, tvang seg med nød og neppe gjennom ruter som var ugjennomsiktige av skitt, og tapte seg, lik en dråpe melk som faller i et blekkhus …” (Tillotson-banketten av Aldous Huxley).

Jeg har lest ca. 2/3 og finner det vanskelig å fremheve noen noveller på bekostning av andre. La meg likevel nevne Herbert George Wells’ (1866–1946) sørgelig aktuelle Stjernen, om hva om skjer når polene smelter, og den grøssende De stjålne basillene, som bringer tankene hen på kjemisk krigføring. James Joyce’ Et trist tilfelle, hjerterått om ensomhet. Om jeg skal velge én favoritt så langt, må det kanskje bli Katherine Mansfield’s Hagefesten - så levende, stemningsmettet og rørende. Du kan ikke unngå å bli sugd inn i fortellingen. Storveis – om en ung pike som kanskje får sitt liv forandret. For det er nettopp noe av det pirrende med disse novellene; leseren etterlates i en tilstand av usikkerhet og undring.

Etter en litt laber lesesommer, er England forteller en lise for min sjel. Og så godt, i en hektisk tid, å kunne lese få sider om gangen, og like fullt fullstendige og sammenfattete historier. Jeg har skjønt at det finnes en serie av disse bøkene, med ulike land og verdensdeler som forteller. Det er kanskje unødig å si, men jeg legger meg på jakt etter dem.

Et lite tankekors og uten sammenlikning for øvrig – da jeg skrev min kulturhistoriske bok fra min egen lille øy, kom tittelen Veierland forteller bare til meg. Jeg kjente ikke da til Bokklubbens serie, og følte en rar overraskelse ved at det faktisk finnes en serie bøker med en tittel så nær.