Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Symbolmettet om kvinneliv

En original og forunderlig bok. Den kretser rundt de sosiale relasjonene mellom prostinnen, enken Adele og hennes tjenestepike Alma, og også de tos familier. Personene forteller sin versjon av stadig tilbakevendende temaer; et aldri avsluttet arveoppgjør, barndommen, husarbeid, renslighet, seksualitet, alkohol/medisin, hvem av dem det er mest synd på – og ikke minst Adeles avdøde ektemanns fuglesamling. Personene holder lange enetaler over de samme temaene, og innholdet står i motsetning til hverandre. De forteller gamle historier, avbryter og korrigerer hverandre. Personene er i konflikt med hverandre og avhengige av hverandre. De henger fast i fortiden, og de prøver, halvhjertet (?) å komme ut av dette samfiltrete mønsteret. For leseren, i hvert fall for meg, er det umulig å danne å seg et bilde av hva som egentlig er sant og usant. Og kanskje er dette noe av forfatterens intensjon; å vise hvor ulikt vi opplever omverdenen. For hver og en av disse personene er det hennes eller hans versjon av historien den «sanne».

Prostinnen har påtatt seg ansvaret for ektemannens, prosten og hobbyornitologen Birgers, samling av utstoppete fugler. Det ligger mye symbolikk her. Fugler forbindes med frihet. Adele omtaler seg selv som «vokter av møllspiste fugler» den ene dagen og ytrer den neste: Jeg elsker fugler. Vi øyner Adeles indre konflikt mellom trangen til frihet og hennes tilstivnete tilværelse - både mentalt og materielt.

Alma har sin fuglehistorie. En av brødrene hennes kan imitere en tiur (en kunst det skal vise seg hun også kan), brødrene jakter på fugl og i barndomshjemmet finnes en utstoppet svane, symbolet på renhet og fullkommenhet. Alma er opptatt av en liten ugle, visdommens symbol, i prostens samling. Mens prostinnen kaller henne en vipe, en fugl prostinnen synes er dum.

Innledningsvis opplevde jeg boken som temmelig surrealistisk og de to hovedpersonene som litt skrullete. Men etter hvert fikk jeg økt forståelse for dem og deres livssituasjon. Så mye sårhet, bitterhet og gammelt nag. Jeg fikk medynk med dem og godhet for dem, og for bipersonene.

Nøste Kendzior skriver i sitt oppklarende etterord om hvordan de to kvinnene søker etter sin identitet, speiler seg i hverandre, om deres likheter og ulikheter. Kendzior skriver blant annet: «Romanen er hovedsakelig en dialog mellom prostinnen Adele Broms og tjenestepiken hennes, Alma, der de forteller hverandre sin livshistorie om og om igjen ut fra ulike utgangspunkt, alt etter hva de vil bruke fortellingen sin til i den psykologiske drakampen mellom dem. Hva som egentlig går for seg i forholdet mellom Adele og Alma, blir det opp til leseren å avgjøre.» (min utheving).

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette er en krevende bok om man skal få fullt utbytte av den. Sånn sett hadde den vært godt egnet i lesesirkelen. Den kan likevel leses mer «rett frem», som jeg har gjort, og gi en fin og tankevekkende opplevelse.

Nettopp fordi romanen kan leses så ulikt, har jeg skrevet en egen omtale - selv om jeg er enig i Marits. Å skrive om boken hjelper dertil å klare opp i egne tanker. Som Marit sier, dette er en bok du ikke så lett blir ferdig med. Anbefales!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nok ei bok jeg aldri ville funnet fram til uten Bokelskere. Forfatteren hadde jeg heller aldri hørt om før boka ble foreslått som felleslesing i Kjells lesesirkel. Den nådde ikke opp i avstemningen, men omtalen vekket interessen min, og nå er den altså lest.

Merkelig roman om to kvinner som lever i fortida. "Prostinnen" Adele og tjenestejenta Alma deler huset med en anselig samling av utstoppa fugler, arven etter den avdøde prosten. Den eneste arven Adele har så noenlunde kontroll over og passer på som en museumsvokter. Resten av arven fra prostens familie er delt litt i hytt og vær mellom enken og prostens to søstre, og en stor del av boka består av lange enetaler/dialoger mellom Alma og Adele hvor det uavlatelig handler om hvilken urett de er blitt utsatt for. Alma har også en historie å fortelle: Hun er også blitt snytt for sin arv fra gården der hun vokste opp - og her er det også svigerinner som har sørget for å karre til seg på hennes bekostning.

Innimellom får vi høre dialoger med bipersonene også, - de samme historiene, men med forskjellige vinklinger. Her er mye oppmagasinert bitterhet - jeg finner ikke et eneste lykkelig øyeblikk hos noen av disse menneskene. De graver seg ned i krenkelser og har ikke evne (vilje?) til å stå opp for det de mener er rettferdig.

Ut fra det jeg har skrevet hittil, ser dette altså ut til å være ei nitrist, deprimerende bok. Og det er riktig, på et vis. Likevel syntes jeg den var spennende. Disse kvinnene lever i et mannssamfunn og preges av det. (Fuglene var hans!) Jeg fikk godhet for både Alma og Adele, enda så umulig de gjør det for seg sjøl. Jeg blir sint på bipersonene (også mennene), men føler også medlidenhet med dem.

Ei bok man ikke blir helt ferdig med. Takk for tipset, Lillevi!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Tonje SivertsenSigrid NygaardLinda Larseningar hClarityMonica CarlsenTorill Elisabeth RevheimLinda RastenTanteMamieIngvild SStine SevilhaugNorahLilleviAvaHarald KKaren RamsvikMarit HåverstadEivind  VaksvikIngunnJMarit MogstadHildeGeir SundetChristineEllen E. MartolHildaCtinaIdaEmilie GeistsveinAnne Berit GrønbechAnniken RøilMorten BolstadRonnyDaffy EnglundTarjeiKenn HeitmannStian DalbergAkima MontgomeryGunn DuaasBeathe Solberg