Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Historiske romaner synes jeg ofte byr på noe "ekstra",... - hvis de er godt skrevet da. Ikke bare får man en presumptivt spennende historie, det være seg krim eller roman, men man får også et godt innblikk i livets ofte brutale realiteter i "gamle dager". Dette er i seg selv spennende lesning.
Trude Teige har skrevet flere fine Krim bøker. God spenning uten overdreven vold.
Vel igang med romanen Havet Syng tenkte jeg tidlig at denne romanen er da enda bedre enn hennes samtids krim'er.
Vi bringes tilbake til tiden midt på 1800 tallet og til vestlandet. Et lite samfunn hvor livet henger i nokså tynne tråder av fisk, uvær og los tjenester. Et mannsamfunn hvor kvinnene bærer tunge bører livet gjennom, men likevel må tie i forsamlingene.
Trude skriver med overbevisende realisme og kraft. Vi blir godt kjent med Kristiane og følger henne i tykt og tynt i kampen mot tradisjonene, livets lyster og livets forpliktelser.
Realismen og den litt forsiktige fortellerstilen står ofte i kontrast til dramatikken som ofte ligger på lur bak odden.
Jeg fant boka meget velskrevet, nesten på høyde med f.eks Roy Jacobsens eminente "De usynlige". Og det sier ikke så lite.
Boka er ikke av de "tykkeste" men heldigvis fortsetter den i bok no to: "Lene seg mot vinden" som er akkurat like fin.
Må leses!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

"Havet syng", Trude Teige.
Beklager so mykje, men eg må nok dra dokke ut av draumen: Me vart ikkje fødd med ski på beina, og det har heller aldri vore noko katastrofe om smørninga ikkje traff. Og et har ikkje vore slik at den store lukka kom når snøen kom. Det har snarare vore omvendt: når snøen kom var det vanskeleg å driva fiske. Var ikke høyet inne, fikk ikkje dyra mat, dei måtte slaktast og folk fekk svelte. Det næraste ski har med den norske kulturarven å gjera, er vel fiskebeinsmøsntera.
Hvis dykk les "Havet syng", Trude Teige, får dokke stor innsikt i vår felles kulturarv. Her viser ho fram også dei sterkaste, audmukaste og driftigste folka Norge har fostra; Kystkvinnene. Dei som ikkje hadde so mykje dei skulle ha sagt, men måtte kunne mange yrker og ta seg av heim, naboar, gard og grend, medan karane rodde havet. Om karane kom heim? ja, nei, sei det; det kunne dei ikkje vite noko om. Dei berre viste at lite var sjølvsagt. Det einaste som var sjølsagt, var vel at mykje var usikkert, og at det var karane som bestemte det meste hvis dei kom heim - og dei trudde nok at mykje var sjølvsagt. Gode miljø- og naturskildringar heile vegen, sett i eit kvinneperspektiv, med kjærleik, forboden kjærleik, svik og overgrep, fremmed- og gudsfrykt.
Sterk, flott og spanade bok, som alle på kysten bør lesa. Bur du i Herøy, vil du glede deg over namna til folk, stadsnamn som; Kvalsvika, Rundebanden, Nerlandsøy, Flåver, Herøy, Tjeldsund og Ålesund med fleire.
SJ

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett

gretemorAnn ChristinVibekeAnneWangKirsten LundHarald KEllen E. MartolPiippokattaReidun VærnesToveHanne Kvernmo RyeMarteBjørg L.Mads Leonard HolvikIngunn SAndreas BokleserEivind  VaksvikMarenTonesen81BenedikteTove Obrestad WøienKristine LouiseAnne Berit GrønbechIngunnJRufsetufsaJarmo LarsenChristofer GabrielsenTrude JensenMonika SvarstadTurid KjendlieBjørg  FrøysaaTonjeJulie StensethOleMorten MüllerTanteMamieLilleviAvaTine SundalHilde Aa