Bokelskere.no

«Det å være i godt selskap, mr Elliot, er etter min mening å være i selskap med intelligente, opplyste mennesker som har noe å snakke om. Det er det jeg kaller godt selskap.»

Jeg kan Austen-opplegget nå, etter den femte romanen jeg har lest av henne: Ung heltinne som er snartenkt og reflektert, men knuget av samfunnets rammer, befinner seg i øvre lag av det britiske samfunnet. Etter en hel del snakk, spaserturer, selskaper og brevskriving, blir hun gift med mannen i sitt liv til slutt. Det er en egen nervøs energi i Jane Austens bøker.

Mange mener at det er en voksnere og mørkere tone i denne romanen. Sammenlignet med Emma, som var dårligere enn denne, er jeg enig. Men det er ikke voldsomme dyp i denne boka heller. Denne satiren som alle tillegger Jane Austen, jeg ser den bare ikke. Kanskje er antennene mine for dårlige, kanskje har satiren blitt spist opp av de 200 årene som er gått siden bøkene ble utgitt.

Til forskjell fra de andre bøkene, er det i Persuasion faktisk noen folk som - gisp! - jobber. Det vil si, de er marineoffiserer som er gått i land. Der underholder de omgivelsene og oss lesere med fantastiske historier fra Napoleonskrigene, fra slavefarten over Atlanterhavet og om de store sjøslagene mot spanjoler og franskmenn. Tulla! Siden dette er Austen, gjør de selvsagt ikke det. De går i selskap, spaserer og skriver brev, som alle andre.

Én Austen-roman igjen å lese: Northanger abbey.

Ikke å anbefale på lydbok.

«Hvis dette høres ut som kiosklitteratur, skyldes det først og fremst at forfatterne av «romantikk» har lært av Jane Austen, enten de vet det eller ikke. Det betyr ikke at hennes kunst er billig, men at hun representerer et gjennombrudd i litteraturhistorien: Det ble skrevet store romaner før henne (tenk på Cervantes’ og Henry Fieldings mesterverk), men ingen med slik sans for hverdagsliv. Personene er stort sett «alminnelige» folk fra middelklassen, de strever med helt alminnelige problemer for sin aldersgruppe, vi møter dem i landsbyer og byer, hus og hotell, som er skildret med fine avskygninger og plassert presist i et geografisk og kulturelt landskap vi kan kjenne igjen. Fra linje til linje beveger fortellingen seg med langt større frihet enn før mellom det private og det offentlige, mellom intime rapporter fra sjeleliv og skildringer av store tablåer. Helt nye muligheter er skapt for gjennomsnittsleseren opplever en verden som det er lett å identifisere seg med i stort og smått.»

Sitatet er fra etterord skrevet av Bjørn Tysdahl i boken jeg har lest ferdig i går: romanen Overtalelse (Persuasion) av Jane Austen. Jane Austen døde i 1817 og romanen ble utgitt i 1818, etter at hun var død. Boken jeg har lest er en utgave på eBokBib – 241 sider inkludert etterord.

Ekspertene kan mene det de vil, men Jane Austen leses fortsatt – 200 år etter at hun døde. Og det lages filmer om henne og filmer med grunnlag i bøkene hun skrev. Jeg har sett mange filmer, og har bl a kjøpt en filmboks med fem filmer produsert av BBC der en av filmene er Persuasion produsert i 2007.

Det var en bekjent av meg som fortalte at hun synes Overtalelse er den beste romanen Austen skrev. I og med at jeg kun har lest Stolthet og fordom, en bok jeg leste i 2013, 200 år etter at den ble utgitt, og skrev om i innlegget:

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

er det vanskelig å ha noe mening om jeg synes Overtalelse er den beste. Men jeg synes romanen var minst like god som Stolthet og fordom. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese de andre romanene hun har utgitt, men ikke minst finne en biografi om henne. Det siste ser ikke ut til å være enkelt med mindre jeg må lese den på engelsk.

Hovedpersonen i Overtalelse er Anne Elliot, 27 år og ugift. Hun bor på Kellynch Hall sammen med faren sir William Walter Elliot og søsteren Elizabeth. Den yngste datteren Mary er gift. Gudmoren Lady Russel har vært Annes støtte og venninne etter at moren døde. For åtte år siden ble Anne overtalt av faren og Lady Russel til å bryte forlovelsen med sjøoffiseren Frederick Wentworth fordi han ikke hadde formue eller familieforbindelser som gjorde at han var fin nok for familien.

Den snobbete faren som er baronett har levd over evne, og nå må eiendommen Kellynch Hall leies ut for at han skal få økonomien på fote igjen. Inntil videre skal familien Elliot leie bolig i Bath. Dit reiser faren sammen med Elizabeth, som er like snobbete som faren. Det er ingen som betviler at Elizabeth skal bli godt gift. Anne derimot er det ingen som tror skal bli gift. Enken og venninnen til Elizabeth, Mrs Clay, har større verdi enn Anne, noe Elizabeth uttrykker i klare ordelag. Når Mary ytrer behov for støtte fra familien, er det Anne som får i oppgave å reise til henne i Uppercross Cottage. Det passer henne fint – Anne har ikke noe ønske om å flytte til Bath. Planen er at hun etterhvert skal reise til Bath sammen med Lady Russel.

Leietakeren til Kellynch Hall er admiral Croft og ektefellen. Heller ikke de er fine nok for familien Elliot. Fru Croft er søsteren til Frederick Wentworth som nå er blitt en formuende sjøkaptein. Han er fortsatt ugift og Anne møter han under oppholdet hos søsteren. Anne har fortsatt følelser for Frederick, men han tilkjennegir at han ikke har tilgitt at hun brøt forlovelsen. Frederick ytrer at han er klar for å gifte seg, men det er andre kvinner han har i tankene. Han sikter seg inn på Louisa, en av søstrene til Marys ektefelle Charles.

Sir William Walter Elliot har ingen sønner og uten sønner arves eiendommen av en nevø. En nevø familien tidligere har hatt liten kontakt med. Nå viser han interesse for familien og ser ut til å ha pekt seg ut et koneemne: Anne Elliot.

Overtalelse er i utgangspunktet en historie med et enkelt tema. Men der en forfatter av kiosklitteratur ville ha laget en serie på 12 bøker, har Jane Austen komprimert ned historien til litt over 200 sider. Allikevel får hun frem helt klare bilder av de involverte og miljøet. I tillegg skriver hun om noe som er observert og/eller selvopplevd. Selv om Jane Austen ikke var noen rødstrømpe, må hun som et intelligent menneske ha kjent tvangstrøyen et kvinneliv kunne være dengang. Det gir meg et ekstra grunnlag for å leve meg inn i historien. Anne Elliot skiller seg fra søstrene som begge er snobbete. Hun ser andre verdier i livet og møter derfor mennesker på en helt annen måte. For henne er å leve innestengt i Bath der alt har gjøre med å se og bli sett, å være en del av sosieteten, som å flytte inn i et fengsel. Hun trives på landet sammen med dem jordnære svigerfamilien til Mary, selv om oppholdet også innebærer å måtte overbære den sutrete Mary som også har snobbefakter. Derfor blir denne historien også morsom i tillegg til at det er en kjærlighetshistorie der en som leser håper og håper at Anne skal finne kjærligheten. Og; snobbete mennesker er ikke mindre komiske i dag enn de var på Jane Austens tid.

Etter at jeg hadde lest ferdig boken så jeg om igjen filmatiseringen fra 2007. Selv om historien er ytterligere komprimert i filmen og litt annerledes enn boken, synes jeg filmen får frem innholdet på en god måte. Jeg har sett filmen tidligere, men kan ikke huske at jeg dengang ble så engasjert i handlingen. Skuespillerne i rollen som Anne Elliot og Frederick Wentworth er Sally Hawkins og Rupert Penry-Jones. Sally Hawkins husker jeg fra filmene Blue Jasmine og Happy Go Lucky, men da hadde hun mer gøyale roller. Nå spiller hun den sarte Anne Elliot som er mer eller mindre duknakket og overkjørt av familien. Rupert Penry-Jones har jeg sett tidligere i serien Whitechapel, og som Frederick Wentworth var han kjempekjekk. Wow!

Kopi av et innlegg på bloggen min - link