Bokelskere.no

Dette er Britt Karin Larsens gjennombruddsroman og første bind i hennes trilogi om romanifolket, eller taterne, - dette myteomspundne folket som fikk en så hardhendt behandling. Det har vært en interessant og tankevekkende innføring i en kultur og livsform på siden av den tradisjonelle norske på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger flere familiemedlemmer i tre forskjellige følger, med slektsbånd på kryss og tvers, så boken kan vel kalles en kollektivroman, selv om den nok har noen tydelige hovedpersoner. Dette oppleves som veldig riktig, for den skildrer et folk med sterk fellesskapsfølelse og stolthet, og det er nettopp denne kulturen som er hovedtemaet og skildres gjennom mange enkeltskjebner. Det er en fascinerende innføring, for taterne hadde jo en livsform som på det beste frir til romantikeren i oss, med frihet og leirbål under stjernene, men også et liv som på det verste var beinhardt og iskaldt, - og som mange norske bønder og myndighetspersoner gjorde enda verre! I dette første bindet har det norske storsamfunnet ennå ikke satt inn alle angrepene på dette folket, men «Misjonen» (Norsk misjon blant hjemløse) var i gang med rett og slett å ta barna deres, og vi får ta del i taternes frykt for dette og deres hjerteskjærende fortvilelse når det skjedde. Disse ugjerningene fortsatte langt ut på 1900-tallet; da opplevde de jo etter hvert også å bli fratatt hestene og mange ble tvangssterilisert eller lobotomert, - en kultur og mange mennesker ble knust. Derfor er jeg slett ikke sikker på om jeg orker å lese de to oppfølgerbøkene, - men dette har vært en interessant og fascinerende innføring i en for meg ukjent kultur.

Kan ikke måle seg med finnskogbøkene hennes. Dette ble litt for repeterende og ikke like fargerikt og sterkt. Allikevel viktige bøker, såre og litt rørende.

Veldig spennende tema, men hørte den på lydbok og fikk ikke helt taket på den. Tror den er best i vanlig bokform da lydboken fort blir rotete uten kapitler og klare linjer når manskifter fra familie til familie.

Veldig spennende lesing om et folk som var så vanlig på bygd før i tiden.

Det var en fortelling som snublet og ruslet avgårde i sitt eget bedagelige, trege tempo. Ikke akkurat en pageturner, men en grei->god fortelling om tatere i norge på slutten av 1800 til begynnelsen av 1900 tallet.

Forteller perspektivet var litt merkelig, og skiftet ofte mellom mange roller i histoiren, og stadige små hopp fremover i tid. Det var nesten som ble en haug med enkeltstående småfortellinger. Men man skjønte jo at det var en sammenhengende historie. Men den var bare litt mindre sammenhengende enn man forventer.