"Ektemenn og hustruer ble skutt ned mens sengene ennå var varme etter natten, knivstukket i sine dusjkabinetter, henrettet med elektrisitet i sine bad eller knust mot garasjedørene av sine egne biler. I løpet av det alle er enige om ikke var mer enn 20 minutter, ble 32 mennesker brutalt men effektivt drept. " Pangbourne-massakren, s. 10
Spørsmål: Hva er verre mellom det verste i ens mareritt og det verste som en ikke engang har drømt om? Umiddelbart er det naturlig å si at det er verre med det ukjente; skrekken som kryper nærmere og nærmere uten at du er klar over det, før den overfaller deg i ditt mest sårbare øyeblikk. Det er i hvert fall min umiddelbare mening.
I J.G. Ballards "Pangbourne-massakren" blir mange av beboerne utsatt for dette utenkelige marerittet.
Dagen er 25. juni 1988. Solskinn og varme, og ingen utsikter til at beboerne i det eksklusive boligområdet vest i London skal gjøre noe annet enn det de vanligvis gjør; de ærgjerrige foreldrene skal på jobb og legge enda flere pengeposer til formuen, selv om de allerede er såpass rike at de aldri trenger å jobbe en dag til; barna deres, prinsene og prinsessene i fremtidens London, skal på skole, der de skal lære hvordan de skal bli som foreldrene sine fortest mulig. Med andre ord; en helt normal dag.
Slik blir det ikke. Mindre enn to timer etter at beboerne står opp, blir 32 voksne, foreldre, tjenestefolk og vakter, drept der de står eller sitter; skutt ved kjøkkenbordet og på plenen utenfor huset, knivstukket i dusjen, slått bevisstløse med elektrisk støt, før de ble henrettet med børse eller pistol. Deretter, når blodbadet er over, blir 16 av beboernes barn bortført.
Tilbake står politiet og sikkerhetstjenestene med haken på slep og ingen svar å komme med til politikerne og opinionen som krever svar, en løsning på mysteriet. Men ingen løsning materialiserer seg. Og her kommer Dr Richard Greville inn; enda hans tittel ikke skulle tyde på at han er det som trengs og enda hans siste oppdrag for myndighetene resulterte i en rapport som førte til at han en stund ble frosset ut, blir psykiateren midlertidig benådet av innenriksministeriet og bedt om å gjennomgå saksmaterialet og deretter skrive en rapport.
Psykiateren er usikker på hva han kan utrette når både Scotland Yard og MI5, som har produsert det meste av materialet han blir bedt om å gjennomgå, ikke har maktet å løse mysteriet. Men han gjør det som forventes av ham; han pløyer gjennom dokumenter, besøker åstedene og ser på åstedsfilmene som etterforskerne tok like etter at marerittet var et kjent faktum.
Mot alle forventninger og med litt hjelp fra omstendighetene, begynner et svar å stige opp til overflaten. Men det er et svar som verken opinionen eller sjefene til dr Grenville er villige til å underholde.
Hvorfor du bør lese den.
"Pangbourne-massakren" er en liten novella med et gripende premiss, en fortettet handling og et utsøkt og presist språk.
Dette er likevel ikke en bok du leser for løsningens skyld, men derimot for reisen frem dit. Det kan hende at en del vil skuffes over akkurat dette.
Det ble ikke jeg.
Anbefales!
