Bokelskere.no

Müller bruker et rikt, fortettet billedspråk i sin fortelling om familien Windisch som bryter opp fra landsbyen sin i Romania under diktatoren Ceausescu for å følge dragsuget mot Vesten. Tidsrammen i denne korte romanen spenner likevel over et langt tidsrom. Fra «Kongen sover» før krigen, til krigsfangenskap i den sjokkerende historien «Grassuppa», til ekspropriasjon og overgrep etter krigen.

Det tar tid å venne seg til Müllers særegne skrivestil, men dette er i bunn og grunn en mesterlig fortalt historie om hva som får vanlige mennesker til å flykte. I dette tilfellet den tysk-talende minoriteten i Romania.

Mølleren Windisch, kona hans og datteren venter på utreisetillatelse fra Romania, og boka inneholder en pussig sammenstilling av Windisch´ observasjoner før avreise. Overgrep og vold blir skildret på en naken og følelseskald måte, uten bruk av "unødige" adjektiver.

Jeg vet at forfatteren har fått en rekke litterære priser for sine bøker, men selv likte jeg ikke denne boka i det hele tatt. Språket er så nakent, fattigslig og oppramsende i stilen at den i mine øyne ikke fremstår som god litteratur. Når jeg likevel klarte å komme gjennom den, var det fordi den er en tynn liten sak av en bok. Dersom boka hadde vært 100 sider lenger, hadde jeg faktisk ikke giddet å lese den ferdig. Det "beste" jeg kan si om boka, er at den er VELDIG original.

Herta Müller skrev for øvrig denne boka i 1986, dvs. i en alder av 33 år. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2009, altså i en alder av 56 år, og det etter å ha skrevet 22 bøker i følge Wikipedia. "Mennesket er en stor fasan i verden" var hennes tredje bok. Jeg vil anta at hun må ha vokst som forfatter i løpet av de årene som har gått siden hun utga sine første bøker. Kanskje forsøker jeg meg på en av de nyere romanene etter hvert.