Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 60 bokomtaler

Henry Hayden (44) er en heldig mann, en mann som har alt. Han har en forfatterkarriere, har blitt en litterær kjendis og han lever godt med nok penger og et digert hus. I tillegg har han både en kone og en elskerinne. Som begge elsker han.
Sola skinner konstant.

Helt til elskerinnen blir gravid. Da han prøver å rydde opp floker han det til. Han gjør tabber.

Når politiet, en barndomsbekjent og en sjalu sekretær blander seg inn i hans forviklinger øker angsten hans for å bli avslørt. For er livet til Henry slik det ser ut til? Hvem skrev egentlig de berømte bøkene i hans navn? Og er Henry kun den milde og makelige gentlemannen som han gir inntrykk av å være?

Legg til en kranglete mår, en deprimert fiskehandler og en kjærlighetssyk forlegger- og du har en fiffig skrøne om en sjarmerende lurendreier. Romanen har flere finurlige karakterer og hendelser. Det er også med et par litt mer spesielle, spennende og surrealistiske scener som jeg koste meg med.

Jeg liker språket i Sannheten og andre løgner. Arango har en behagelig gammelmodig skrivestil og en lun humor. I tillegg er det en fortelling om å skrive, om å ordlegge seg og om å skape sin egen historie.

Sannheten og andre løgner er en perfekt bok for en kveld med pledd, te og stearinlys. Jeg garanterer for et par gode timer.

Boka ble til tider vel mye manus til en film. Alle scener viser oss hvor personene står i rommet og i forhold til hverandre, vi bli fortalt hva de har på seg til enhver tid. Osv. Det ble litt irriterende. Det ryktes om en adapsjon (av folkene bak The Road) - og det kan bli spennende.

At Arango nevner Både Borges, Pessoa, Kafkas George Samsa og tegneserien Iznogood er sånt som gleder en boknerd som meg.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Skyggegutten er en noir thriller fra Stockholm-miljøet. Språket og spenningen er utporsjonert med kunnskap og litterær tyngde. Rytmen er rask og historien engasjerte både hjertet og hjernen. Det er alltid noe å gruble på etter å ha lest en roman av Vallgren.

Overklassegutten Joel Klingenberg og
ungdomskriminelle Danny Katz har begge tilpasningsvansker, men også en spesiell språkteft. De blir rekruttert til den samme militære tolkeskolen. De blir nære venner, men venner som mister kontakten etter endt utdannelse.
Da Joel forsvinner noen år senere blir Danny kontaktet av hans kone for å undersøke saken. Hun blir drept og Danny blir mistenkt.

Kan Danny finne den egentlige morderen før det er for sent? Og hvem er Eva som Danny ikke kan glemme og som plutselig dukker opp?

Historien har en mørk sitrende stemning. Barn forsvinner. Fedrenes synder setter dype spor i senere generasjoner. Det er hverdagslige hemmeligheter og skjulte militære agendaer. Voodoo og dop i flere varianter. Ensomhet som ødelegger. Om å være alene i familien og i mengden. Men også kjærlighet i mange former og vennskap som varmer.

Vallgren bruker skygger, kontrastene mellom det lyse og mørke som et effektivt virkemiddel. Han viser leseren skyggesidene både i samfunnet og i menneskene. Flere av bokens personer passer til tittelen Skyggegutten. Joel blir en skygge da lillebroren blir bortført og hans foreldre ikke lenger ser han. Lillebroren, Kristoffer blir også slik en skygge over Joels liv. Danny lever i skyggene både som narkoman og som mistenkt for mordet på Joels kone. De tydelige motsatsene (som hvit/ farget, fattig/ rik, religion/overtro) skaper en spennende dynamikk i historien.

Jeg liker romanen, men jeg hadde nok for store forventninger for jeg ble skuffa over slutten. En spenningsroman trenger ikke å være realistisk eller troverdig for at jeg skal bli begeistret, men når intrigen og løsningen blir for fjollete kjeder jeg meg.

Om det kommer en bok til om Danny Katz så skal jeg lese den.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

"Har tatt vare på en av de små underlige lappene hans. På den står det bare fire ord: "Pust frem ansiktet mitt." Slik starter Styrtet engel. Det er en gåtefull og vakker åpning

Jeg skal ikke juge på meg at jeg forstår alt av denne historien og det er nok ting jeg ikke har fått med meg. Denne gåtefullheten er noe som tiltrekker meg når jeg leser romaner. Jeg vil ikke forstå alt ved første gangs lesing.
Flere historier er flettet sammen i Styrtet engel. En kvinne har hatt et forhold til gutten som dreper datteren hennes. Etter drapet blir gutten knyttet til jentas far. Det er et underlig kjærlighetsforhold mellom en manns to hoder. Det er også plass til Ruth Berlau (Brechts elskerinne) og en navnløs forteller.

Dette er en vakker roman, svimlende vond og vakker. Romanen har gjenkjennelige og viktige temaer som kjærlighet, konsekvenser av de valgene en tar og om trangen til å bli sett, bli elsket. Om fysiske avvik og identitet. Og skam og om tilgivelse. Enquist beskriver den uforklarlige kjærligheten og ensomhet så jeg kjente det fysisk. Jeg ble berørt. Enquists språk setter spor i sjel og kropp.

"Det var en mektig sang hentet fra stjernene, den kom natt etter natt når det var kaldt. Det sang på himmelharpen som om noen der ute i vinternatten hadde strøket med kjempebue over strengene, det sang, tusen års sorg og tilgivelse, ordløst og sørgmodig, natten lang, den ene enden av ledningene var festet til et trehus i Västerbotten, men den andre enden hang fast ute i rommet, hang i svarte, døde stjerner. Sangen kom fra rommet og var ordløs og handlet om de ordløse. Ikke glem oss, sang den, vi er som du, ikke glem oss."

Jeg er overbevist om at dette er en av de gode romanene, en av de romanene en kan diskutere lenge og hele tiden finne noe nytt, nye innfallsvinkler til de store og evige spørsmålene om kjærlighet, liv og død.
Noen av spørsmålene jeg har grublet på i etterkant er Hva er egentlig et menneske? Er man menneskelig alene eller kun i samspill med andre? Og hvor lett kan det være å fjerne seg fra sin menneskelighet? Bærer vi alle et monster i oss? Hva er kjærlighet?

"Man skal ikke prøve å forklare kjærlighet. Men hvis man ikke prøver, hvor var vi da?"

Godt sagt! (4) Varsle Svar

"Dronning av Tearling: Enten så blir du drept i løpet av en uke, eller så kommer du til å bli den mest fryktede dronning dette riket noensinne har sett. Jeg kan ikke se noen mellomting."

For at jeg skal kunne glede meg over en bok som dette må jeg legge bort behovet for alvor og troverdighet. Jeg ble revet med under lesingen og leste boka i en setting. Noen ganger er det greit å bare la seg underholde, la seg være med på eventyret.

Dronningen av Tearling er et fantasyeventyr med kongeriker i konflikt, barske riddere, forferdelige hemmeligheter og en tøff heltinne. Samt magiske krefter og en sjarmerende tyv.

Kelsea har levd i skjul i 18 år. Siden hennes mor, dronningen ble drept. Hun har vokst opp med vissheten om at da hun fyller 19 vil hun bli hentet hjem for å bli den nye dronningen av Tearling.

Tearling er et land i oppløsning. I hovedstaden selges kvinner og barn som slaver til naborikene. I Mortmesne regjerer Den røde dronningen. Hun ønsker noe Kelsea har og planlegger en invasjon av Tearling. Det er mange som ønsker henne død. Også hennes onkel, den nåværende regenten.
Har Kelsea det som skal til? Vil hun overleve til hun tronen er hennes? Og kan hun redde riket fra utnyttelse og fattigdom?
Kelsea har en trofast garde med barske riddere som beskytter henne. Det viser seg at hun har magiske evner. Hun har også en hemmelig venn, en landeviesrøver som passer på henne. Og kan det være at hun ønsker mer enn å bli passet på?

Kelsea er tøff; viljesterk, intuitiv og modig. Samtidig er hun også naiv og hun tar dårlige valg. Hun er herlig sammensatt. Hennes kjærlighet til bøker gleder en boknerd som meg. Det var lett å bli glad i Kelsea. Jeg kommer til å lese neste bok i serien også. For å se hva Kelsea kan finne på.

Jeg synes nok boken fokuserer for mye på Kelseas utseende. Kanskje er det ment som en motvekt til alle de vakre romanjentene som Katniss og Tris, men det ble for mye prat om hennes ordinærhet. Boken egner seg nok best som YA.

Som nevnt leste jeg boken i en setting. Jeg koste meg. Samtidig var det ting jeg irriterte meg over. Det kan vi snakke om en annen gang. Jeg ble underholdt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"What I mean to say is, the more you remember, the more you’ve lost."

Noe av det jeg synes er interessant med dystopier, er å lese forfatternes ulike versjoner av hvordan de ser for seg at en verden etter en katastrofe vil være. Ofte handler en dystopi om overlevelse, ofte med superhelter eller ungdommer som må tåle farlige prøvelser.

Emily St. John Mandel fokuserer på, i romanen Station eleven på temaer som å velge mellom å huske og om å fortrenge, om å bevare sin menneskelighet i en tøff verden og om å finne sin egen frihet. Boken beskriver viktigheten av å bevare kunst og skriftspråket som et middel for å kommunisere og for å kjenne samhørighet.

"But what made it bearable were the friendships, of course, the camaraderie and the music and the Shakespeare, the moments of transcendent beauty and joy when it didn't matter who'd used the last of the rosin on their bow or who anyone had slept with, although someone—probably Sayid—had written "Sartre: Hell is other people" in pen inside one of the caravans and someone else had scratched out "other people" and substituted "flutes."

Romanen viser fragmenter av livet før og etter influensaen - The Georgia Flu - som tok livet av over 99 prosent av verdens befolkning. En omreisende teatertrupp som kun fremfører Shakespeare, fine Star Trek sitater, en avdød skuespiller, tegneserien Station eleven, et Museum of Civilization og en gal pastor veves sammen til en flott helhet.

"There was the flu that exploded like a neutron bomb over the surface of the earth and the shock of the collapse that followed, the first unspeakable years when everyone was traveling, before everyone caught on that there was no place they could walk to where life continued as it had before and settled wherever they could, clustered close together for safety in truck stops and former restaurants and old motels."

Station eleven er en dystopi som er stille i uttrykket. Historien er elegant og litterær i språket. De dystopiske elementene kan virke mer som et virkemiddel for å formidle at kunnskap og kunst vinner over ignoranse og den umenneskelige volden.

Jeg hadde en god leseopplevelse og jeg håper at Station eleven skal bli filmatisert. Boken er ikke perfekt, for noen av figurene er for like og historien er noe saktegående. Den er langt unna bøkene til Atwood, Cronin eller favoritter som The Road av McCarthy, men den har mange fine passasjer og tanker.
Hovedpersonen Kirsten husker jeg fortsatt. Det er noe spesielt med de tøffe og sårbare jentene i litteraturen som fenger meg. Denne boka kommer jeg til å lese om igjen.

"She was thinking about the way she’d always taken for granted that the world had certain people in it, either central to her days or unseen and infrequently thought of. How without any one of these people the world is a subtly but unmistakably altered place, the dial turned just one or two degrees."

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det er sjelden jeg finner glede i å lese biografier, men jeg kan la meg begeistre av dagbøker og brevsamlinger. Det kjennes mer autentisk, mer interessant når stoffet er uredigert.

"Brevene dine legger jeg under madrassen" er inspirerende og interessant. Den handler om et vennskap på tvers av aldersgrensene (da brevvekslingen startet var Sara 12 og Astrid 63), om et intimt vennskap mellom to som aldri traff hverandre.

Sara skriver brev med forfatteren Astrid Lindgren og tør å være åpen om hvordan det er å være Sara. I brevene sine skildrer hun hvordan det kunne være å være 12 år på begynnelsen av 70 - tallet. Hennes mot er forfriskende og hun skriver om å være sårbar og om å ikke passe inn. Astrid ga henne håp, hun ga omsorg og omfavnelser i ordform. Astrids engasjement er rørende og med verdighet.

Brevene viser oss en annen side av Astrid Lindgren. Vi kan lese hvordan hun streber med å avslutte Brødrene Løvehjerte og om hennes glede og sorg over hendelser i familien. For meg ble det et fint møte med en personlig Astrid Lindgren.

Noe av det som gjorde lesingen så lett og fengende er gjenkjenneligheten. Forenklet kan jeg si at jeg var Sara og jeg nå er Astrid. Mange kan kjenne seg igjen i ordene Astrid og Sara deler.

"Brevene dine legger jeg under madrassen" er dynamisk, den har bevegelse og den engasjerer. Boken har en rytme lik hjerteslag og er en hyllest til vennskapet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg er en av de som leser flere og ulike bøker samtidig. Denne boka er en av få jeg har lest i en setting. Både historien og hovedpersonen fanget min interesse - og holdt på den.

Den usynlige mannen fra Salem er både en skildring av et oppvekstmiljø i en forstad til Stockholm og en spenningsroman.
Boken er også en introduksjon og tilnærming til Leo Junker. Han er en suspendert politimann som sliter med å finne en hensikt i hverdagen. Carlsson beskriver Leo som sammensatt fyr; slitt, småsur og sjarmerende.
Jeg ble glad i Leo Junker.

En natt blir en ung prostituert kvinne funnet drept i etasjen under der Leo bor. Han klarer - selvfølgelig - ikke å ikke engasjere seg saken. Valgene han tar gjør han til en mistenkt.

Da det viser seg at mordet har forbindelser til hans egen fortid, tenker ofte tilbake til tida da han var seksten. På vennskapet med søsknene John og Julia og om hvordan tiden de hadde sammen var med på å forme den han ble.

Boka har en makaber og melankolsk stemning og har temaer som hevn, identitet og fortidas skygger. Og kan en egentlig stole på noen?

Carlsson skriver med en flyt og fortellerglede. Slik at jeg sitrer av spennning selv når jeg vet hva som kommer til å skje.
Skrivestilen er gjenkjennelig fra Carlssons to tidligere spennende bøker Tilfellet Vincent Frankel og Den enøyde kaninen.

Jeg gleder meg til bok 2 om Leo Junker - Den fallende detektiven - som kommer neste år.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sveen er en historieforteller og for meg handler Guds barn om å fortelle, om fortellingenes makt. Om å fortelle som forklaring, som beskyttelse. Og om å fortelle for å vise en verden som var og den vi lever i nå.

Det noe forslitte temaet om det gode og det onde blir ikke banalt med Sveens ord. Han skriver om tvil og tro, om kjærlighet og overgrep med et poetisk og vakkert språk. Det er en slags trygghet i å lese en roman hvor språket er kompetent. Sveens fortellerstemme er kraftfull og bærer gjennom hele boka.

Gjenkjennelige temaer som vold og tap av verdighet, barn som lever i fattigdom og uten håp om en god framtid kunne vært fortalt i nåtid. Å bruke tiden Jesus levde i stripper ned og gjør emosjonene råere.
Sveen har en fabel som hinter om Utøya, en annen om Gaza i nåtid. Han favner vidt, han viser oss vår verden ved å fortelle fra Jesu tid.

Jeg tror at Jesus har levd, jeg tror han var en god mann. Der stopper det jeg tror på. For meg er historiene om Jesus fabler (sammen med resten av Bibelen).
Samtidig er det interessant å lese om personene i kretsene rundt Jesus. De historiske personene gir fablene snev av noe autentisk, noe ekte. Med Bibelens figurer som bakteppe spinner han fine tråder om menneskelige skjebner (obs! dette er noe helt annet en Dan Browns fantasier) .

Jeg liker skiftene i tid og fortellervinkel. Historien folder seg ut og omfavner mer for hvert kapittel. Som godt håndverk flettes trådene sømløst sammen mot slutten. Å vise den samme hendelsen fra fra flere personers standpunkt og med ulike reaksjoner er en spennende måte å fortelle en historie på. Jeg tenkte på de tidligere Tatantinofilmenes sprang i tid når jeg leste Guds barn. Boka har også snev av magisk realisme; som fortellingene til Allende.

Guds barn er en ambisiøs og vellykket fabelroman. Sveens språk er noe av det beste jeg leste i 2014.
Jeg leste boka i november og jeg bærer fortsatt noen av fortellingene med meg. Guds barn er en fabelsamling som gjør at en etterpå må reflektere, må kjenne etter. Les og spør: Hvem er den blinde mannen som stadig dukker opp og sår tvil? Hva kunne/ kan jeg bidra med?
Guds barn er en bok jeg er villig til å misjonere for.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Mørkt som mitt hjerte er noir med handlingen lagt til et regntungt Finland. Hovedpersonen er en klassisk antihelt.
Da Aleksi Kivi var 13 år forsvant moren hans. Tyve år senere er han sikker på at hun ble drept og på hvem som gjorde det. Målet hans er å konfrontere morderen. Han nærmer seg den mistenkte. Vil han klare å gjennomføre hevnplanen? Og er det riktig ?

Det er spennende å lese om hvordan en person kan bli besatt av en hevntanke, om hvordan jakten etter rettferdig og sannhet kan føre til irrganger av ensomhet og manglende evne til å knytte seg til andre mennesker.
Aleksi ønsker å føle. Han savner at en annen kan bety noe for ham, men han henger fast i minnene om kjærligheten mellom mor og sønn. Vil han klare å oppleve nærhet og ro når hans selvpålagte oppdrag er utført?

Tuomainen skriver med psykologisk innsikt og intelligens. Han beskriver godt både det indre og ytre landskapet med et stilsikkert språk. Det er lett å leve seg inn i handlingen og hovedpersonens tanker. Intrigen er intens og fengende.

Handlingen er en fascinerende mix av gresk tragedie og 50talls amerikansk actionfilm. Jeg tenkte også på Nesbøs Sønnen og Agatha Christie under lesingen. Boka har noen harde scener. Tabuer brytes. Samtidig er mye av spenningen i Aleksis indre monologer. Noe som gjør boka til en saktekrim (OBS! Det er masse ytre action også!)

Mørkt som mitt hjerte er en spenningsroman for hjertet, hjernen og trangen til å bli underholdt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Se til venstre har hjertelig humor og jeg lærte mye nytt og nyttig om hvordan hjernen fungerer. Boka tar også opp viktige temaer som lykkepress og forholdsforventninger. For når er ting godt nok? Må alt være perfekt for at en skal kunne være lykkelig?

Sara lever er hektisk liv med krevende jobb og små barn. Så en dag kræsjer hun og hjernen får seg en smell. Hun prøver å opprettholde fasaden, men det er vanskelig når den venstre siden av synsfeltet forsvinner.

Se til venstre er en feel good roman, nærmest en chick lit. Boka er koselig og smart. For meg ble det litt kjedelig, det ble for forutsigbart. Men det er ofte hensikten med chick lit. At en vet hva en får.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

The Invention of Morel er oppfinnsom og engasjerende. Historien er overraskende og stemningen er elektrisk.
Språket er presist og stramt. Den minner noe om The Island of Doctor Moreau av H G Wells. Jeg har lest romanen to ganger og fant nye fascinerende detaljer ved andre gangs lesing.

En (navnløs) mann har flyktet fra Venezuela til en ubebodd øy i Polynesia for å slippe unna en ukjent kriminell handling. Han tror han er alene på øya, sanker det han kan finne av spiselige vekster og skriver dagbok. En dag oppdager han et selskap med flere mennesker som holder til i en museumslignende bygning. Han holder seg skjult, men han blir stadig modigere da han forelsker seg i en av kvinnene, Faustine. En av mennene heter Morel og han har gjort opptak av vennene sine med en mystisk maskin. Først tror hovedpersonene at de andre overser han, men så oppdager han at de ikke kan se ham. Senere ser han på himmelen to måner og to soler. Merkelig!
Hvorfor de andre ikke kan se ham får du finne ut av selv.

Fortellingen tar opp spennende temaer som udødelighet, kontroll og kjærlighet samt savn og ensomhet.

Jeg kjøpte The Invention of Morel etter å ha lest Alberto Manguels fine og inspirerende A Reading Diary. Han skrev så bra om denne romanen at jeg ikke hadde annet valg. Dessuten er boka en sci fi klassiker.
At min favorittforfatter Borges hadde denne boka som en inspirasjonskilde økte også leselysten. Gabriel Garcia Marquez var også fan av boken. Han mente den var med på å øke interessen for Latin Amerikansk litteratur.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hva om man kan bruke datateknologi til å gjøre sorgprosessen enklere? Om du hadde muligheten ville du skypet med din avdøde bestemor eller mailet med fetteren din som nettopp døde?

Sam har laget en algoritme som gjør det mulig å maile og ha videosamtaler med avdøde familiemedlemmer og venner. For noen blir det en god opplevelse å se sine kjære igjen. For andre ikke. De avdøde forblir de samme, men de gjenværende endres.
Etter en stund må Sam ta personlige valg i forhold til om hans programmering er en bra ting. Både for han selv og de han ønsker å hjelpe.

Vi snakkes er en roman om kjærlighet, om sorg og om å klare å ta farvel. Boka tar opp temaer som minner, hukommelse og glemsel. For hvor mye av det vi husker er ekte og og hvor mye er pusset på av fantasien ved hver gjennomgang av minnene? Er det best å dra sorgen ut over tid eller bryte alle bånd brått?

Vi snakkes er en historie som stiller spørsmål, en historie som tvang meg til å tenke over en del ting om sorg og savn.

Dette er en kjærlighetsroman som ikke gjorde meg kvalm av kliss og klisjeer.Det hjelper jo at den har en del tekniske og nerdete elementer da.
Den har vittige dialoger og varme mennesker. En roman som virker som et mykt pledd for sjela.
Da boka var avsluttet satt jeg resten av kvelden i telefonen. For å fortelle folk at jeg er glad i dem.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Noe av det beste med å lese er å bli overrasket.
Denne boken hadde jeg lagt i "gi bort" haugen. Ulest. I natt, da jeg ikke fikk sove, tenkte jeg at denne boka kunne være sovemedisin. Sjelden har jeg tatt så feil om en roman.

Tre timer senere var boka lest og jeg hadde vært i en verden jeg hverken har opplevd eller lest om tidligere. Jeg var i Virginia på begynnelsen av 1930- tallet. Der var jeg med på fødsler, følte på fordommer og rasekonflikter samt kjente både ung og moden kjærlighet.

Som enslig ubemidlet jordmor har Patience lav status i et mannsdominert samfunn. Hun har et godt hjerte og ønsker å gjøre det beste ut av enhver situasjon. Ofte får/tar hun ikke betalt for jobben hun gjør. Hun savner sin nylig avdøde læremester og venn Mrs. Kelly. Sorgen vekker tidligere savn og hun kjenner seg ensom på sitt nye bosted.

Patience utvikler seg gjennom historien. Hun bærer med seg en mørk fortid og dype hemmeligheter som vanskeliggjør hverdagslivet. Ved å bruke minnene som hjelpemiddel foretar hun en slags indre dannelsesreise. Hun forandrer seg fra å være i en isolerende sorg til å være åpen for menneskene rundt seg. Nye overraskende vennskap formes.

Harman prøver også å formidle både raseskillekonflikten og historien om den amerikanske arbeiderbevegelsens oppstart. Det ble for mye, for opp ramsende og påtatt. For meg falt de delene av historien ikke heldig ut. Jeg fant ikke tilhørighet til resten av innholdet

At jeg skulle kose meg med en historie med morkaker, navlestrenger og amming hadde jeg aldri trodd. Kjærlighetshistorier og historisk fiksjon er de sjangrene jeg ikke leser. Jordmoren fra Hope River er fortalt med varme og vennlighet. Romanen handler om sorg, savn og overlevelse. Og om å slippe taket for å kunne gå videre. Boka vekker emosjonene. Uten at det blir for klissete.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Verify everyone
Trust no one
If in any doubt, run"

Familien til Hannah har levd på flukt i flere generasjoner, jaget av en skygge. Nå bestemmer hun seg for å kjempe. Hun ønsker at datteren skal få leve et fritt liv.

The String Diaries er en mystisk mytologi fra Øst Europa og en urban fantasy med kjente og kjære spenningselementer. Historien er også en gotisk romanse.
Det var spennende å lese om folklorefigurer som ikke er vampyrer, varulver eller zombier. I ungarsk mytologi kalles de for hosszú életek. De er vesener med evner til å endre sin ytre form.

The String Diaries leste jeg i ett, jeg måtte hele tiden lese videre. Stephen Lloyd Jones er en dyktig beretter. Han vet hvordan han skal drive fortellingen framover ved å avsløre akkurat nok. Actionscenene er bra skildret. Det oser frykt av sidene. Språket er godt, men noen av personene er begrenset beskrevet.
Historien veksler mellom nåtid i Snowlandia (Wales), Oxford i 1979 og i 1873 i Ungarn. Forfatteren vever de ulike tidsepokene sammen lett og presist.

Jeg blir glad av å lese thrillere med sterke, smarte damer. Hannah Wilde er både sårbar og sterk. Hun er snartenkt og tar dårlige beslutninger på en realistisk måte.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har tatt en pause fra å lese krimbøker. Nordic noir har blitt for likt og det har blitt en slags konkurranse om hvem som kan være mest makaber, om hvem som har en politimann med mest mulig fæl fortid/bagasje. Begge deler er greit, men det går ofte på bekostning av fortellingen. Å lese for meg er å ta del i en historie.

Likevel lot jeg meg friste til å lese Helbrederen. Historiens dystopitrekk overtalte meg.

I Finland i en nær framtid er verden som vi kjenner den i ferd med å gå i oppløsning. Ekstremvær har gjort store deler av jorda ubeboelig.
Helsinki har blitt en lovløs storby. Kaos, kriminalitet og kynisme preger livene til byens innbyggere. Bygninger i ruiner. Tusenvis av flyktninger lever på gata. Det evige regnet.

Poeten Tapani Lethinen leter etter sin kone Johanna. Han har ikke hørt fra henne på over 24 timer. Johanna er journalist og på oppdrag for å lete etter Helbrederen. Helbrederen er en seriemorder. Han straffer de han mener er ansvarlige for de økonomiske og klimatiske problemene. Har Johanna funnet ham? Lever hun fortsatt?

Politiet mangler ressurser så Tapani legger ut på jakt. Både for å finne Johanna og for å få svarene på hvem Helbrederen er. Taxisjåføren Hamid er en bra medhjelper og sidekick. For Tapani er alt håpløst. Hamid ser håp for framtida.

Fortid og nåtid veves sammen. Tapani oppsøker Johannas arbeidssted og venner. Hemmeligheter avsløres og de gnagende tankene om man kan stole på sine nærmeste øker for hver person han snakker med.
Slutten stiller spørsmål og tvang meg til å tenke.

Håpet og kjærligheten lyser glimtvis igjennom det dystre og dramatiske.
Historien er fortalt i førsteperson og det gjør den til tider vel fortellende i stilen. En sivilisasjons sammenbrudd skildres grått og grusomt. Humoren er mørk.

Helbrederen er en god "sakte" spenningsroman med tankevekkende tema.

Historien har en moralsk nerve det er umulig å ikke bli påvirket av. Vissheten om at i deler av verden lever mennesker i en hverdag lik den som er beskrevet i boka er deprimerende. Gjør vi nok for at våre barn skal unngå en verden i kaos?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Norwegian Wood er en vakker historie om overgangsperioden fra ungdom til voksen. Boka handler om kjærlighet, om å bli forlatt og fratatt uskylden. Samt om minner, hva vi husker og hva vi velger å glemme.

Toru Watanabe er en ung student i Japan i slutten av 60 - årene. Det er tida for studentopprør og samfunnsendringer. Toru er ikke interessert. Han studerer litteraturvitenskap, jobber noen kvelder i uka i en platebutikk og tilbringer resten av fritiden alene. Toru er en slags japansk Holden Caulfield, en ung mann som ikke finner tilhørighet noe sted og som velger å holde seg for seg selv.

Toru sørger over tapet av sin beste venn, Kizuki som døde noen år tidligere. De to og Kizukis kjæreste, Naoko var uadskillelige. En kveld treffer han tilfeldig Naoko og i en periode møtes de hver søndag. Savnet etter Kizuki fører dem sammen og i seng.
Naoko blir innlagt og trekker seg tilbake fra Toru og fra livet. Toru treffer den livlige medstudenten Midori. Et dobbelt trekantdrama oppstår. Mellom Toru, Naoko og kjærligheten til Kizuki og mellom Toru og de to jentene.

Boka er en vemodig og var oppvekstskildring. Historien tar opp alvorlige og viktige temaer som selvmord, psykisk sykdom og traumene det påfører de pårørende. Det handler om vanskelighetene med å finne sin plass i verden og i vennskap og i kjærlighetsforhold. Kjærligheten er alltid komplisert i en Murakamiroman.

Norwegian Wood har et godt språk. Den underliggende melankolien er bra formidlet. Boka mangler den sære og surrealistiske fantasien Murakami er kjent for. Historien kan være litt seig i noen scener, men jeg har lest boka tre ganger tidligere og finner stadig noe nytt, nye lag, nye ting å reflektere over og jeg nyter hver lesestund med denne boka.

Litteratur og musikk har stor plass i alle Murakamis bøker.
Viktigheten av litteratur, lesing som både for å finne sin identitet og som ren underholdning. Capote, Chandler og Fitzgerald er noen av forfatterne som er nevnt.
Musikk blir brukt som stemningsskaper og som minneverktøy

Jeg er ingen Beatlesfan, men jeg har lyttet på noen av deres låter hver gang jeg har lest denne boka. Beatlesåtene understreker tidsperioden og de handler ofte om ensomhet og kjærlighet.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

World War Z er skrevet som en dokumentar. En FN- observatør reiser verden rundt og snakker med øyenvitner til WWZ. Overlevere beretter sin historie og om sitt lands utfordringer og forsøk på å finne løsninger. Vi møter en kinesisk lege, en japansk datanerd, en amerikansk militær osv

Den noe tørre intervjustilen er i effektiv kontrast til de fæle handlingene og hendelsene som det blir fortalt om. Hvert intervju bidrar til en ny brikke i puslespillet om hvordan WWZ kunne få så dramatiske konsekvenser.

En god dystopi viser oss hvor grusom verden kan bli etter en katastrofe. Denne boka viser dette mesterlig. Brooks er en kunnskapsrik og kreativ forteller. Han viser konflikter og kaos som fører til inhumane handlinger og hvor fort enkeltmennesket legger til side sin menneskelighet i krise. Mange kjemper, noen gir opp og andre igjen blir quislinger (de velger å leve som om de er zombier).

Zombier brukes som symbol på en uhåndterlig krise som kan ramme verden og føre til total kollaps. WWZ er en allegori, en slags satirelignelse for å vise hva som kan skje om vi ikke tar vare på jorda og hverandre. Boka handler om mer enn enkeltmenneskets overlevelse. WWZ tar for seg krisen i et globalt perspektiv og er til tider en parodi på de ulike landenes krisehåndtering og troen på militæret som Den Store Redderen. Media blir latterliggjort på brutalt vis.

At historien fokuserer på geopolitiske og sosialøkonomisk konsekvenser gir historien et realistisk preg. Boka har saklige fotnoter som understreker dokumentarstilen
Men -
Nevnte jeg at det er zombier? Deilige ekle zombier. Som tåler det meste. Bortsett fra ... Les boka og finn det ut selv ..

World War Z er en godt jugd sammen dystopihistorie med en samfunnskritisk snert.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg leste Krø for noen uker siden- og ble betatt, skikkelig bokforelska. Tvilen var stor da jeg lånte Du er ikke død før jeg slutter å elske deg, forfatterens debut. Ville det bli som å gå på blind date med broren til den du er forelska i?

Daniel og Iben var kjærester. Hans sorg etter at hun døde, hans desperasjon og økende distanse til andre og seg selv er godt skildret. Jeg liker romanens rytme med de korte setningene, tidshoppene og de parallelle historiene. Oslo er beskrevet med varme, vennlighet og et blikk for fine detaljer.

Du er ikke død før jeg slutter å elske deg fungerer godt som en kjærlighetserklæring til Oslo. Som en kjærlighetsfortelling har jeg lest det før. Under min date med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg kjente jeg for godt kjedsomheten forsøk på å distrahere meg. Jeg ble ikke engasjert eller berørt.

Det ble en klein date. For jeg ble skuffa. Forventningene mine var for store.
Jeg velger å tenke at det er min feil, og ikke boka. At jeg er for gammel, at jeg har lest for mange bøker og at jeg har lest for mange gode kjærlighetsromaner.
Det er med bøker som med mennesker; det er ikke alltid det oppstår kontakt

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Allison Sekemoto er fersk vampyr. Hun er 17 år og har fått noe trening av sin "skaper" Kanin i å være vampyr. Det ble ikke nok. Hun var ikke forberedt på at hun fortsatt ville føle. Hun er jo død.

Fra barndommen er hun vant til å klare seg selv. Hun vokste opp i utkanten av vampyrbyen, hun var en uregistrert som stjal til seg og vennene for å overleve. De fleste menneskene er "blodposer" eller jobber på andre måter for vampyrene.

Etter et utbrudd av lungesykdommen Red Lung for flere generasjoner siden består verden nå av mennesker, vampyrer og rabids. Rabidene er mennesker og dyr som er bitt av vampyrer med Red Lungviruset. De blir en slags zombievampyrer.

Som vampyr kjenner hun en ny form for tilhørighet til en gruppe mennesker, en kribling som ikke skyldes lysten etter blod. Selv om blodhungeren vanskeliggjør en relasjon med mennesker.

Allison er den råeste tenåringsjenta jeg har lest om på en stund. Litt Modesty Blaise og Buffy (ja, jeg vet at Buffy er en vampydreper). Hun er kreativ og fryktløs. Sta. Sarkastisk. Samtidig er hun sårbar og ensom, engstelig for å knytte seg til andre. Dessuten er hun leser! Og hun kan bruke en katana!

Det er Allie som forteller sin historie. Hun viser oss sin indre konflikt, fra å være en vampyrhater til å bli en selv. Vi opplever og erfarer sammen med henne. Om å overleve og å ta en beslutning om hvem en vil være. Og om å finne en hensikt til å fortsette videre. Enten man er menneske eller monster.

Kanin er min favorittfigur. En moody mørk mann med en grusom fortid. Får meg til å falle hver gang.

The Immortal Rules er ingen nyskapende variant på vampyrhistoriene eller dystopier. Likevel fungerer det. Historien er mørk og skitten. Språket er helt greit og historien flyter fint. Jeg hadde fine timer med boka

Irritasjonsmomentene:
Jeg reagerte på fraværet av andre sterke kvinner enn Allison.
Allison skal være av japansk slekt. Omslagsbildet viser ikke det.

Boken er den første i trilogien Blood of Eden

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Å skrive er et bekjennelsesskrift om angsten, alkoholen, ensomheten, minnene og om å skrive.

Boken er en naken og sår selvutlevering. Om trangen til å skrive, behovet for å være alene; å skape en ensomhet for å kunne skrive. Duras levde med en destruktiv rytme, en smerte forsøkt dempet med alkohol og elskere. Om å skrike. Uten lyd. Med ord

Teksten er åpenhjertighet; hun inviterer oss inn, er personlig, viser oss sårbare og smertefulle sider ved seg selv.
Samtidig så har hun kontroll, hun nyter å snakke (skrive) om seg selv. Henne selv og hennes historie er hennes favoritttema. Det kjennes til tider vel konstruert. Ærlig, men redigert. Jeg vet ikke om jeg liker Duras, men ordene hennes svir, de etser seg inn i mine tanker. Det er en gjenkjennelighet i det hun skriver.

Å skrive er et interessant innblikk i en intellektuell, en forfatters og en kvinnes tanker. Duras var en moden kvinne når hun skrev Å skrive, en kvinne som hadde kjent følelser fysisk, hadde erfart smerten i sjela. Hun levde sterkt og hun skrev sitt liv ujålete og direkte.

Teksten er fragmentert. Tilbakeblikk i notatform. Løsrevne skildringer av et hjem. Opptegnelser fra et liv som forfatter. En slags oppsamling, et slags farvel
Det gir nok ikke mening for andre enn meg, men jeg tenkte på Johnny Cash sin versjon av Hurt da jeg leste Å skrive

Boken er en nytelse. Bør leses i små porsjoner, som å spise en og en bit fra en sjokoladeplate. Og drikk et glass vin til!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Harald KEivind  VaksvikLeseaaseBjørg Marit TinholtBente NogvaAkima MontgomeryStine AskeJostein RøysetBookiacTine SundalKarin BergKristinMy Criminal MindCzarHege LBoktimmyBruno BilliaertReadninggirl20Vidar RingstrømBjørn SturødbjarnuRIngeborg GTony BjerketveitTonjeSverreAnjakjell kMarit HebækEngelinSissel FjeldetRandiAKathleen HagenLeselenaMarianne Nordeide-AkalpRoarWenche VargasHildaBjørg L.NorahMarit Høvde