Da jeg var elleve-tolv år nådde The KLF meg med en liten rekke av hitlåter - What Time is Love?, 3am Etarnal og Last Train to Trancentral. De fanget fort oppmerksomheten til meg og mine kompiser som etterhvert fikk foreviget låtene på opptakskassetter. Uten de helt store evnene og ressursene var det begrenset hvor mye informasjon vi klarte å finne om vår nye musikale favoritt. Alt vi fikk greie på var det som nådde fram gjennom The KLFs estetiske uttrykk. Jeg satt fjetra når TVNorge sendte en filmsnutt om bandet.

Jeg forsto selvfølgelig ingen verdens ting, men det var mytisk og suggererende. Og det var, ikke minst, noe ikke alle de andre jevnaldrende hang med på. Eksklusivt.

Duoen Bill Drummond og Jimmy Cauty, vet jeg nå, tok mange av referansene sine fra romantriologien Illuminatus! - en satirisk fortelling med konspirasjonsteorier, numerologi og den slags. Legg til undertittelen på John Higgs sin bok - chaos, magic and the band who burned a million pounds - så forklarer det kanskje essensen av den mytiske verdenen rundt The KLF.

Da jeg heller begynte å høre på punk og hardcore avfeide jeg jeg The KLF sammen med all annen hitmaterie man jo ikke kunne vedkjenne seg. Men etterhvert begynte det å demre, kanskje spesielt når jeg hørte at The KLF hadde brent opp en million pund de hadde tjent på suksessen, og like godt slettet hele backkatalogen sin. Selv som pionerer i house- og ambient-musikk var de jo mer anti-autoritet en de fleste punkband, og mer hardcore enn.... ja!

Det er kanskje nettopp denne pengebrenninga som virkelig har satt utropstegn i The KLFs ettermæle. Og det er dette som er utgangspunkt i John Higgs' fortelling om bandet. Hva var det som fikk dem til å brenne opp en million pund, spør Higgs og fortsetter; De har jo aldri klart å svare på dette selv. Da er det jo fånyttes å skrive en leksikalsk biografi om bandet, i hvert fall hvis man ønsker et svar på hvorfor. Hvorfor de egentlig brente opp pengene. Det er her Higgs har gjort en genistrek av et valg: Han vil forsøke å finne svaret nettopp i den mytiske verdenen som omkranser the KLF. Heldigvis! For da får jeg beholde barnetrua. Og KLF selv, de er selvfølgelig bare brikker i et større spill. Så avslutter Higgs prologen til boka passende; Here then, is a story that the cast were not told they were in.

Higgs' historie om the KLF trekker linjer helt tilbake til Cabaret Voltaire i 1916, til Carl Jung, til Doctor Who og Kennedy-drapet. Alt dette er punkter i historien om the KLF. Og alt er sant! Higgs' er underholdenede og forklarer en rekke teorier, fenomener og begreper som vi jo må forstå for i det hele tatt ane hvilken intrikat og fantastisk sannhet som lurer seg bak The KLF.

Og så, når historien er slutt får vi advarselen; er du fornøyd med narrativet, så hopp til epilogen. Godtar du ikke magiske forklaringer og er misfornøyd med dette narrativet kan du fortsette å lese. Så fikk jeg ikke beholde barnetrua likevel. (Og du kan også stoppe å lese her hvis du skal lese boka.)

"The KLF" er nemlig også en liten leksjon i kritisk tenking. Alt Higgs skriver i boka er sant, bortsett fra historien. Det er ønsket om at historien skal være sann, som gjør det så lett å tro på den, mener Higgs. Det er de modellene vi selv lager oss for å skape sammenhenger som lurer oss. Higgs forklarer:

Understanding just how simplified and restrictive our personal models are is a useful tool to prevent you from confusing them with reality. A narrative, such as the one presented in this book, is a perfect example of this. From the near-infinite set of data points that were created by Cauty and Drummond's activities, one particular path was selected by this author to serve as a model for what occurred. The decisions which dictated which data points were ignored and which were presented as significant were made in an attempt to create a narrative that was (a) a good yarn, and (b) something that would mess with the readers head on as deep a level as possible.

Og hva oppnår John Higgs med dette? En god historie, en bok med en bra tvist, og tidenes mest originale band-biografi.

En breial G

I japansk populærmusikk er det, i motsetning til vestlig populærmusikk, ikke nødvendigvis et ideal å være nyskapende eller original. Band og artister får gjerne suksess ved å kopiere amerikanske eller europeiske artister og stilarter, bare de gjør det bra nok. Viktigere enn å være original, er det å vise hva du liker, og sånn sett; hvem du er. Oral Bee hadde kanskje gjort det bedre i Japan enn i Norge.

Anders Kranmo Smestad, selverklært gangsta' og Norges mest forhatte rapper, har skrevet biografi om seg selv og om sitt alter ego Oral Bee. Akkurat som rapperen Oral Bee turer helt skamløst fram som cocky artist, er det også noe herlig skamløst over å skrive sin egen biografi i en alder på noen og tredve. Uansett, her er det mannen bak rapperen som snakker, ikke "han der tullingen" som mange i norsk hip hop-miljø tilsynelatende mener han er. Altså, Oral Bees stemme er absolutt til stede, men med stemmen til Anders, mannen bak, klarer han å få mer sympati fra leseren. Og det er bra, for han fortjener nok anerkjennelse for noe av det han har fått til der ute i den norske kulda (som flere ganger er i det varme California).

Historien begynner på A og slutter på Nå. Fortellingen er ofte morsom, men litt for ofte nærmer forfatteren seg referat-sjangeren. Dramaturgien mangler, og prologen virker som å være eneste grep i så måte. Fortellingen blir fortalt i en rett linje der ingenting får mer fokus enn noe annet. Noe er faktisk mer interessant og burde fått mer fokus. "Den norske hip hop-krigen" og oppholdene i USA burde etter min mening fått mer plass. Dette er kanskje det laveste og høyeste punktet i Oral Bees karriere, og det spennet kunne gjerne vært gjenskapt i bokas fortelling.

Som musikkhistorie er denne artig og lese, fordi den viser litt av de mindre kredible sidene ved norsk musikkmiljø på sendt 90-tall og tidlig 00-tall. Men som fortellingen om Oral Bee er den dessverre ganske vassen. Synd, for det kunne vært en riktig god fortelling.

Pop’en er bare opptatt av seg selv. Gjør det noe?

Retromania er en musikkskribent Simon Reynolds' egeninitierte studie av populærkulturens reproduksjon. Hans tese er at populærkulturen, og i all hovedsak musikk, på et eller annet tidspunkt endret retning fra det evig fremadrettede, til et tilsynelatende evig tilbakeblikk. Altså, den nye musikken inneholder ikke noe nytt.

Reynolds bruker flere innfallsvinkler og ser på en rekke fenomener. Han diskuterer retro-miljøer, gjenforeninger, sampling og mash-up, rock-museer og benytter seg (kanskje litt vilkårlig) av begreper fra filosofien og sosiologien. Det kanskje mest spennende begrepet Reynolds tar i bruk, og det mest samlende for det hele, er «arkiv», et begrep han henter fra filosofen Jacques Derrida. Etter en kort innføring i arkivet som filosofisk konsept, sørger forfatteren for at vi er klare for hans videre analye. Til og begynne med; faktiske pop- og rockarkiver som museer (Rockheim i Trondheim), artisters back-kataloger (reunions) og videoklipp fra tiår med rock (BBC),men hovedpoenget blir først klart gjennom alle bokens eksempler der det aller meste av dagens musikalske begivenheter stort sett peker tilbake på de siste 60 årene med pop og rock. Vi har pastisj-band som kopierer 60-tallets beat-band, rockabilly som dyrker tidlig rocks estetikk, en gang nybrottsband som Sonic Youth spiller sine gamle album live, hip hop som bevisst sampler musikk publikum allerede har som referanser, punk og andre sjangere som stivner og blir musikalsk reaksjonært.

Om det i det hele tatt er så farlig er en helt annen sak, men det dystre budskapet er uansett at dagens popkultur er mindre progressiv nå en noen gang tidligere. Og man kan jo godt være negativ da, når selv avant-garden ikke er noe mer enn en musikksjanger.

Verdt å lese!