Det er rart hvordan noen personer gjennom flere hundre sider griper en som de gjorde i disse to bøkene "Øst for eden" av Jon Steinbeck. Han skriver drivende godt og hans personbeskrivelser er så gjennomførte at det er en fryd.
Bøkene har så mye livsvisdom i seg og jeg ble bergtatt og reven med i disse utrolig gode bøkene.
De er faktist de beste jeg har lest til nå av Steinbeck, men jeg har flere tilgode

Pider Ro er Sørlandet's herligste skrønemaker. Han var en virkelig figur og en fantastisk forteller.
Gabriel Scott besøkte han flere ganger ombord i båten der han bodde sammen med hunden som hette "Ludafisken".
Han fortalte om bravader og utrolige ting han hadde opplevd til sjøs. Han ferdes mest blandt sjøfolk og lot det gjerne skinne igjennom at han var gammel sjømann selv.

Den godeste Pider Ro hadde aldi vært til sjøs og noe fast arbeid hadde han heller ikke. Han var en slags fastboende løsgjenger.

Her var det mange flotte noveller fra den russiske landsbygda på den tiden det var jordbruks-kollektiv. Forfatteren beskriver karakterene i boka på en levende måte der en møter vanlige mennesker og noen orginaler.
De fleste er berørt og lider fremdeles under tap av nære slektninger under "den store krig".

Jeg synest Sjuksjin får godt fram liver de levde på godt og vondt, enten det var i Sibir eller andre steder på bygda. Det at relasjonene mellom menneskene kunne by på utfordringer får han fortalt på en likefrem måte. Dette er gode fortellinger og var en glede å lese.

Det er vel kanskje flere som har hatt eller kjenner til en lignende fremtoning som dette "rokkehjulet", eller den gamle "husskjæren" i en familie ;)
Denne "krokodillen" av en peppermø som familien led under var ca 47-48 år (hehe), hun fikk mange betegnende økenavn som sto godt til "påfuglen".
Tenk å kunne se fram til opptil flere juleball da, så heldige de kodisjonerte var.
Den tid er nok forbi men du verden for ei fornøyelig bok Gabriel Scott har skrevet, en god gammeldags julehistorie.

Hele boka er et langt eventyr. Gabriel Scott sier i forordet at den ble utgitt som en barnebok men etter bearbeidelse har han skrevet det om for voksne.

Hovedpersonen er en skredder som kjøper et bord etter en død dikter. Bordet har en mystisk skuff som skredderen ikke klarer å åpne, men bordet kan fly og skredderen flyr ut i verden. Der møter han blant annet døden.
I allefall en artig og lettlest bok, en eventyr-bok og ikke så veldig mye mer enn det

Et artig eventyr om skogkatten Sølvfaks som har rotter som sin favorittrett. Her vandrer vi sammen med han på sin ferd til nye opplevelser, der han treffer på konkurrenter, fiender, men han får også nye venner både blandt mennesker og dyr.

Som sagt, et artig eventyr og barnebok av Gabriel Scott, jeg måtte bare lese den pga forfatteren. Til alle katteelskere, er denne eventyrboken absolutt en bok å ha i samlingen.

Gabriel Scott kjente godt til fanteskøytene som hadde sin sjørute ved Høvåg der han vokste opp.
Boka som jeg las er delt i 2, den ene heter "Fant", den andre "Josefa".
I "Fant" er vi på Sørlandskysten på ca 1920 tallet og følger sønnen Fændrik i familien Sebaldus, og overhodet er Sebaldus Sjel med stor S.

Fændrik får etterhvert sin egen skøyte og reiser på egen hånd. Han må ta med seg søsteren og barna i båten, hun må bl. a. ut å selge ulike bruksgjenstander som blir laget ombord. Forholdet dem imellom er ikke uproblematisk.

Det er ikke fritt for at han driver med småstjeling av ulike bruksting og mat på sin ferd langs kysten og i bygdene, men han kjøper også opp forskjellige ting som han skal selge videre.

I delen som heter "Josefa" treffer vi ei pur ung jente som blir med Fændrik i båten.
Det er ei tapper ung jente som må gå gjennom mange prøvelser.

Det miljøet Scott beskriver var et vanlig syn langs Sørlandskysten gjennom mange ti-år, sågar helt til begynnelsen av 1970 årene.
Her er et lite glimt inn i en folkelivsskildring i de "reisendes" miljø.
En bok jeg er glad jeg endelig har fått lest.

Mange har kanskje sett filmen fra 1937, basert på på boka.

Å, det var en herlig fortelling, en stille og rolig historie om vanlige mennesker på et lite sted.
Her bor flere generasjoner sammen, også naboer hjelper hverandre i sorg og glede.
Det er om småkårsfolk Gabriel Scott skriver om her, og som han nok en gang gjør med en stor posjon kjærlighet og med en var og god penn.
Dette er ikke en velkjent bok av Scott, og jeg var så heldig at jeg fikk kjøpt den av en hyggelig mann på Finn.no.

Ja, nå har jeg blitt mer kjent med Maxim Gorkij! Etter å ha lest biografien til Geir Kjetsaa er jeg i støtet til å lese enda flere av Gorkijs bøker.
Han levde i en slags brytningstid ikke minst under ulike politiske omveltninger.
Han var en stor Hamsun-beundrer og det gikk noen brev fram og tilbake mellom de to.
Han kom fra dypeste nød og armod til å bli en viktig person for Sovjet - Republikken. Etterhvert ble det ingen enkel sak for ham, ettersom de politiske retningene begynte å bli ekstreme.
Han drev med propaganda for å avskaffe tsardømmet, ble fengslet og måtte gå i landflyktighet. Han virket som forfatter både under Lenin og Stalin, og siden han var en stor og kjent forfatter ble hans vennskap/kjennskap av stor betydning for han.
"Han endte som en gallionsfigur for Stalin", men det hadde sin pris, han ble stadig overvåket, sensurert og endte opp med å sitte i husarrest.
Jeg synest det er så givende å lese biografier om store forfattere, som Gorkij. Jeg får liksom et helt annet bilde og forståelse av hva og hvorfor de bruker de emnene i sin bøker som de gjør.

Et herlig gjensyn med en av Gabriel Scotts romaner. Denne gange skriver han om Tore, den rastløse gutten, som har en sterk dragning til sjøfiske og fuglejakt langs sørlandskysten. Han beskriver personene i sitt miljø så utrolig bra, det var så jeg kunne se de for meg der de rodde fiske og jaktet.
De er så lune og gode personene til Scott, en blir så glad i de, og han ser noe godt i hvert menneske selv om de er aldri så strie og vanskelige.
Jeg synest han ligner litt på Bojer i sine beskrivelser av mennesker og miljø. De skriver med stor respekt for sine medmennesker og det miljøet de er en del av.
Denne lune gode boka fortjener en solid femmer fra meg.

Der fikk jeg meg en positiv overraskelse, jøss så bra ei bok.
Her treffer vi den middelaldrene bensinstasjoneier Klyver som har sendt kone og barn på dør. Han fikk vite hva hun hadde bedrevet med i sin ungdom og det ble for mye for "mannen på bensinstasjonen". Han følte bare avsky og skam, derfor ble alt utilgivelig.
En meget velskrevet bok om en ensom manns hat og følelse av å ha blitt krenket, og det utvikler seg etterhvert når dramatiske og uventede ting skjer.
En intens fortelling om vanskelige valg og ikke minst følelser.
Boka er full av ord og mange små gjentagelser, og heldigvis for det, for jeg mener det løfter boka.
For de er viktige for å forstå sammenhengen i utviklingen av historien.
Her i boka kommer vi under huden på mannen og er med han i hans tanker både dag og natt.
Følelser, ja, boka er full av følelser, det er nesten litt Dostojevskij over skildringen av "mannen på bensinstasjonen", hans indre liv. Han som strever og strever så med seg selv.
Alle kan vel kjenne på vinglete følelser, rett - galt problematikken, usikkerhet, ja, denne boka har det meste om sjelelivet til en mann som mestrer å gjøre noe med situasjonen etterhvert.

Jeg vil ikke si så mye mer om innholdet, for denne unike gode norske boka bør være en positiv overraskelse til dere :)

"Denne boka ble avvist av ikke mindre enn tolv norske forlag", skriver Jens Bjørneboe i forordet.
Boka ble skrevet i 1948, men kom ikke ut før i 1972, etter år med modning og bearbeidelse av forfatteren selv ble den endelig antatt.
Ikke en dag for tidlig kom den ut til bokelskere. Jeg leste boka for mange år siden, men siden jeg fant den som bruktbok nå måtte jeg jo lese den på nytt.

Han pressiserer at det er lang novelle, ikke en roman, og at det er det mest orginale han har skrevet.
Utrolig at den ikke ble antatt den gangen, for kvaliteten er det ikke noe å si på.
Her treffer vi det mørke, det forunderlige i mennesket som vår Hertur Hans er en del av.
Det er ikke den beste Bjørneboeboka jeg har lest, men artig har det vært å lese noe av det første han skrev.

For meg var dette en intressant bok, "Ridderne på Rhodos" er en historisk roman fra middelalderen.
Boka beskriver hva som skjedde på øya disse skjebnesvangre månedene i 1521. Rhodos blir forsvart tappert, men forsvarerne blir forådt av en av sine egne og tyrkerne klarer å overmanne øya.
De som tilhørte Johanittordenen ble pålagt forsvarsoppgaver og de var oftest prester, sykepassere eller riddere.

I etterodet skriver Bo Giertz som for forøvrig er biskop, bl.a. dette.

Den som vil se deres verden med egne øyne, kan ennå i dag vandre langs Grande Rue ( nå kalt Riddernes gate) eller gå på den auvergnanske muren, stige ned boulevarden og fortsette langs kutinen forbi alle de tårn og forbygninger som det ble kjempet så hardt om. Tyrkerne bygget dem opp igjen umiddelbart etter erobringen, akkurat slik de hadde vært, og de har stått urørt helt til våre dager

En lettlest og god bok, et dokumentert dokument om en liten bit av en middelalderens mange kriger og konflikter.

Mens jeg leste disse to bøkene tenkte jeg at det må ha vært "hard kost" for både kirke og stat med en slik realistisk fortelling som denne her.
Historien i boka er i seg selv enkel, men det er det korrupte systemet og den store forskjell mellom fattig og rik som er essensen. Det er her mesterverket sniker seg inn i fortellingen om hvor enkelt og tilfeldig det kunne være å bli fengslet og forvist til Sibir.
Det er embetsmennenes likegyldighet og arroganse ovenfor de tiltalte i straffesaker, de fengslede, forviste og uskyldig dømte at Tolstoy peker på årsakene, som var en del av (u)kulturen ovenfor en mengde mennesker av lav byrd. Det overfladiske og egoistisk levesettet til adelen hører også med i romanen, og kirken og dens menn er usynlige.
I fortellingen møter vi en slik adelsmann, en levemann som til de grader lever herrens glade dager.
Helt til han en dag gjenkjenner en person i en rettsak, det blir en vekker, og han får dårlig samvittigheten for tidligere bedrifter.
Det er her forfatteren griper til pennen og forteller hvordan situasjonen kunne være for menn, kvinner, barn, unge og gamle i russiske anstalter.
Mesterlig fortalt, rett og slett.

Jeg lar meg nok en gang begeistre over måten Roy Jacobsen skriver på. Romanen er vel en spenningroman, men krimelskere vil nok kanskje rynke på nesa for her er ikke den store dramatikken.
Hovedpersonen er en middelaldrene mann som har vært ute en "vinternatt før" og som har trukket seg tilbake til et lite småbruk.
Han blir nok en gang viklet inn i eldre saker, politiske intriger og koblinger til den kalde krigen og ikke minst etterretningstjenesten.
Dette er ikke den beste boka til forfatteren men likevel falt den i smak hos meg

Handlingen i boka er lagt til 1800 tallets Paris, blandt sositeten. Vi følger en grevinne, hennes mann og datter. Blandt sine venner er der en kunstmaler og når grevinnen ønsker å bli malt faller valgt på vennen av familien og
det igjen ender med at grevinnen og maleren forelsker seg i hverandre.
Det Guy de Maupassant dveler med i boka er hvordan den gifte kvinnen og maleren som er ungkar klarer å opprettholde sitt forhold og hvilken innvirkning det får etterhvert. Å se i speilet og oppdage at en eldes er ingen lett sak for grevinnen, som sammenligner seg med sin unge datter.
Denne fine rolige historien, litt gammelmodig i stilen men likevel får han så godt fram relasjonene og sine fine personskildringer, det gjør at jeg blir så begeistret får slike bøker.
Glad jeg har flere De Maupassant-bøker på vent.

Bøkene ble skrevet i 1906 og ble forbudt i Russland. Romanen handler om arbeiderklassens kamp mot undertrykking, for sosialisme og frihet, den ble smuglet inn i Russland og lest av mange.
Vi følger en ung fabrikkarbeider, hans mor og andre revulosjonære. I denne historien begynner det med at flere protesterer mot fabrikklederens urimelige krav til arbeiderene.
Konsekvensene blir overvåking, arrestasjoner, mishandling for flere av de. En sterk roman om livet og kampen om rettferdighet, og hva det kostet for mange av de innvolverte i de fattigslige forholdene de levde under.

Kom tilfeldig over denne boka og herligheten for en bok.
Vi følger Laura som flytter med sin mor som barn til Paris der hun slår seg ned i en dyster leilighet sammen med morens foreldre. Lauras far omkom på slutten av 2. verdenskrig, skipet han var på ble angrepet av en "Kamikaze-flyger" ved Okinawa og dette tapet påvirker alle. Morens sorg vil ingen ende ta, og vanskelighetene tårner seg opp.
Denne sterke historien grep meg, den satte seg i magen under hele lesningen.
Forfatteren forteller med en intens stemme om hvordan Laura endrer seg og blir så opphengt i farens død at det tar over livet hennes.
Jeg ble så reven med, og tok del i hennes tvangstanker og hennes besettelse rundt farens død.
Denne tynne boka på rett over 100 sider forteller like mye som en på 300 sider.
Det er ingen dødpunkter i boka og derfor ble jeg drevet videre, måtte følge med på hva som ville skje.
Dette var så bra og jeg håper det er flere som vil finne fram til denne perlen av en bok.
Forfatteren er Pascale Roze, det var hennes første roman og den kom ut i 1996, hun fikk selveste Goncourt-prisen for den, om "Jageren Zero".