Dette er en liten roman om ungdom, krig og kjærlighet fra det første krigsåret på den engelske landsbygda. Handlingen begynner med at to menn i uniform ankommer en eldre herregård for å fortelle beboerne at luftvåpenet ser seg nødt til å rekvirerere hovedhuset til sine offiserer. Nittenårige Elizabeth, hennes mormor og onkel flytter til et mindre hus tilhørende godset, mens Elizabeths mor flytter til sin søster i Malvern og dermed også ut i periferien av historien. Elizabeth er bokens fortellerstemme, og det er hennes minner fra en svunnen tid vi får del i. Gjennom hennes øyne ser vi de unge pilotene som får barndomshjemmet hennes som base. Vi opplever fester og forelskelser, men også tyske bomber og tap av engelske piloter. H.E. Bates var en svært produktiv forfatter; jeg har ikke lest noe av ham før, men husker meget godt tv-serien "Darling Buds of May" som bygget på noen av hans bøker. I Norge fikk serien navnet Livet med Larkin, og noen husker kanskje at Catherine Zeta-Jones fikk et gjennombrudd som eldstedatteren i Larkin-familien?

Denne boken av Bates har gitt mersmak - finner jeg flere av ham, slår jeg til. A Moment in Time ligger vel på grensen mellom terningkast fire og fem, men jeg velger å lande på en femmer - boken var underholdende og godt skrevet.

En lett og underholdende "damekrim" som minnet meg en god del om skotske Alexander Smith McCalls bøker om botzwanske Mma Ramotswe. "Shadow Play" foregår på østkysten av Malaysia, og er den første i en serie krimbøker kalt "Kain Songket Mysteries". Kain betyr silke på malaysisk, og "songket" er navnet på en spesiell type vevde tekstiler der gulltråder veves inn i silkeveven - songket-tekstilene er kostbare stoffer som brukes i bryllupsklær og andre særskilt fine drakter. Mesterdetektiven i bokserien er en "godt voksen" dame som lever av å selge songket og batikk på markedet i en by i Kelantan-provinsen. Etter et drap i nabolaget beslutter hun at politiet ikke vil klare å løse saken uten hennes hjelp, og boken handler om hvordan saken gradvis rulles opp og mordgåten finner sin løsning.

Handlingen har et godt driv og det er lett å følge historieforløpet. Heltinnen er "et grepa kvinnfolk" som som nevnt har flere likhetstrekk med Mma Ramotswe. Bokens fremste fortrinn er at man får et innblikk i kultur og tradisjoner i Øst-Malaysia - som i parentes bemerket er eksotiske selv for innbyggerne i andre deler av landet. Jeg lot meg underholde, men irriterte meg litt over dårlig korrekturlesning og et par anakronismer - som at politiet i Øst-Malaysia påstås å bruke telefax til å sende bilder av mistenkte fra en stasjon til en annen; handlingen er lagt til 1970-tallet, og jeg betviler at politiet i bushen i Øst-Malaysia satt med fax-maskiner flere år før den første telefaksen ble tatt i bruk i Norge (dét skjedde i 1980, ifølge wikipedia) ...

Jeg har gitt "Shadow Play" terningkast fire, og ser ikke bort fra at jeg kan komme til å lese flere av bøkene i serien. Hovedmotivasjonen min vil i så fall være å få flere innblikk i kulturen I Kelantan-provinsen. Forfatteren har utført sosialantropologiske feltstudier i området, og jeg stoler på at de kulturelle rammene hun setter opp for fortellingene sine, er representative for det hun erfarte selv på 1960- og 1970-tallet.

E. Phillips Oppenheim (1866-1946) var en uhyre produktiv forfatter som ble flittig lest i sin samtid. Han utga ifølge engelsk Wikipedia hele 150 (!) skjønnlitterære verker. Boken "Chronicles of Melhampton" ble første gang utgitt i 1928, og jeg fant en tidlig (men udatert) utgave i opphavets bokhyller.

"Chronicles of Melhampton" er en novellesamling. Alle novellene utspiller seg i landsbyen Melhampton, og hovedpersonen i den ene novellen opptrer gjerne som bifigur i flere av de andre novellene i samlingen. Jeg har lest på nettet at dette var et grep Oppenheim ofte benyttet. Samlet gir boken et bilde av en søvnig småby der alle kjenner alle. Nyinnflyttede og besøkende vekker oppsikt og ikke rent lite skepsis. Forfatteren skildrer landsbylivet med humor og overbærenhet, og gjør ikke så rent lite narr av det rigide klassesamfunnet. Vi møter den lokale banksjefen, jernvarehandleren, vertshusvertinnen og apotekeren - for å nevne noen. De opplever små og store dramaer i sine respektive noveller, som alltid får en lykkelig utgang. Særlig underholdende fant jeg beskrivelsen av dyrlegen som forelsket seg i barjenta på landsbyens vertshus, men som lot henne bli gående på gress fordi han fryktet at lokalsamfunnet ville anse henne å være under hans stand. En annen novelle som sitter igjen i hukommelsen er historien om innehaveren av stedets utstyrsforretning (hva kalles det ellers, butikker der man kjøper laken, sengetøy og gardiner?), som dristet seg til å søke om medlemskap for seg og sin familie i den lokale tennisklubben. Hvilken hodepine han dermed forårsaket hos klubbens medlemmer - som butikkinnehaver kunne han neppe anses for likeverdig med banksjefen, legen eller sognepresten, og hvor pinlig ville det ikke da være eventuelt å skulle omgås i selskapelige former i tennisklubben?

I sum er dette er en lettbent samfunnsskildring; underholdende men ikke særlig dyptpløyende. Ovennevnte Wikipedia-artikkel opplyser at P.G. Wodehouse dediserte boken 'Very Good, Jeeves' (1930) til Oppenheim, og det rimer godt - å dømme etter "Chronicles of Melhampton" er Oppenheim mindre ellevill enn Wodehouse, men jeg kan absolutt se slektskapet. Jeg gir boken terningkast 4, og leser gjerne mer av E. Phillips Oppenheim! (Nå skal det vel sies at jeg trolig er over gjennomsnittet interessert i slike forfattere bøker som solgte i bøtter og spann for hundre år siden, men som knapt noen har hørt om i dag....)

P.S. På denne siden av nettstedet Project Gutenberg kan man få gratis tilgang til en rekke av E. Phillips Oppenheims bøker - riktignok ikke "Chronicles of Melhampton", men jeg bringer likevel oppdagelsen videre. Wikipedia forteller at han regnes som den første som skrev spionromaner slik vi i dag kjenner dem - et mangslungent forfatterskap, altså. Kanskje Gutenberg-listen gir tilgang til et variert utvalg?

Forfatteren Kristian Kristiansen (1909-1980) var født i Tromsø, men som niåring flyttet han med familien til bygda Hovin i Sør-Trøndelag, ifølge wikipedia. Følgelig mistenker jeg romanen "Over de høye fjelle" (1941) for å ha mange selvbiografiske trekk.

Hovedpersonen i boken er tolvåringen Kåre, som vi møter i det familien hans kommer flyttende fra Tromsø til et fattigslig gårdsbruk i trønderbygda som moren Kari hadde vokst opp i. Kåre blir svært ensom på det nye hjemstedet, han er en fremmed fugl som blir skyteskive for hånord og mer godartet skjemt fra store og små i bygda. Samtidig skal han finne seg til rette i en ny tilværelse som eldstesønn på et lite småbruk som har ligget brakk lenge. Lyspunktet i Kåres tilværelse er en gammel fele som han har lært å spille på. Det blir bare så altfor lite tid til overs fra skole og gårdsarbeid...

"Over de høye fjelle" er i mine øyne en ujevn roman. Første del er for meg den sterkeste; her lykkes forfatteren svært godt i å engasjere leseren i tolvåringens sorger og gleder. På mange måter er dette historien om hvordan "bygdedyret" kan gjøre livet surt for en innflytter, og om hvor vondt det kan gjøre å være "annerledes". Samtidig gir Kristiansen oss en vakker skildring av hvordan drømmene holder den ensomme Kåre oppe når verden går ham i mot.

I romanens siste halvdel har Kåre blitt noen år eldre, og tilværelsen har endret seg for ham på mange måter. For ikke å røpe for mye av handlingen vil jeg ikke gå nærmere inn på hva endringene består i, jeg nøyer meg med å si at denne delen av boken er svakere i mine øyne. Mens jeg i første del levde meg inn i handlingen og engasjerte meg i menneskeskjebnene jeg møtte der, fremstod annen del som mer overfladisk og sjablongmessig - personene blir langt på vei til pappfigurer i stedet for mennesker av kjøtt og blod. Dermed ble handlingen mer likegyldig for meg som leser; det ble mer og mer opplagt hvordan historien ville utvikle seg, og jeg fant ikke flere av de treffende observasjonene av menneskenaturen som forfatteren hadde gledet meg med i første halvdel.

Hvis jeg kunne trille to terningkast for én bok ville første del få en femmer og annen del en treer - så da skulle det vel bli ganske dekkende for min vurdering om jeg gir boken terningkast fire som snittkarakter?