3/3-17. Jeg avbrøt boka fordi andre ville låne den, og jeg har brukt en evighet på de 300 sidene jeg har lest. Og det er jo en grunn til det. Den er laaang. Og for å være ærlig synes jeg det er en sammenblanding av krim, kjærlighet og Mowgli. Den er kjedelig.

31/3-17. Dette er fire noveller som i beste fall har to av de fem (det står listet fire noveller, men en av dem er egentlig to forskjellige historier som ikke har noe med hverandre å gjøre) som lesbare, og som det nok kunne vært gjort litt med. Synd det ikke blir bedre når man tenker på at det er samme mann som skrev godboka "world war Z" . Glem filmen, les boka!, og la disse novellene være prøvesmak på hovedboka.

20/03-17. en roman på det jevne. Ikke stor litteratur, men heller ikke dårlig. ikke så mye og si

14/3-17. Nok en glimrende diktbok av Moe-Repstad. Denne katalogen på over 700 sider, gir oss et dikt pr. side, minst, da den Siamesiske katalogen inneholdt to dikt pr. side. Pluss fem dikt som en slags ancore. Kan ikke si så mye om diktene annet enn at de handler om livet i alle dets fasetter. Jeg anbefaler den ( og hans andre diktbøker) på det varmeste

8/3-17. Pratchet er som vanlig hysterisk morsom. Skiveverdenen er en godt laget verden. De beste verdner er nok de man lager selv. Blir mer personlig, liksom.

6/3-17. En øm tankefull tegneserieroman om en gutt som begynner på ungdomsskolen. De fleste kjenner seg igjen i de mange episodene som skjer i løpet av tre år på ungd....., og heller ikke Kvammen prøver å si noe nytt og originalt, men han sier det på en vakker måte. Tegningene hans er det noen kaller styggpent. De har en egen sjarm uten å være estetisk vakre. Anbefales ungdom, og gjerne voksne som liker tegneserier eller gjenoppleve ungd.....

5/3-17. Når jeg skriver at jeg har lest denne novelleboken av Lovcraft, betyr det at jeg har lest tittelnovellen: "The Call of Cthulhu". Og det var et spesielt gjensyn. Gjensyn fordi NRK i si tid sendte små novellefilmer som f.eks. Roald Dahl sine, og der ble også denne novellen av Lovecraft sendt. I dag er dette ikke så voldsomt skremmende som det antageligvis var både før i tiden, og når jeg selv var mye yngre. Men den setter en uhyggestemning som får en il å smågyse litt. Skal lese flere av hans bøker senere

Reisen mot Kepler62 får sitt startskudd. Fortsettelse følger. 24.2.17

Et nytt gjensyn med denne boken som jeg leste for mange år siden, gir meg fortsatt ærefrykt over de redselen en krig, en hvilken som helst krig, utgjør. Mye er sagt om denne boken, og jeg kan bare slutte meg til dem som sier at det er krigens vesen som Remarque beskriver. En bok som anbefales alle, og den burde være pensum på rekruttskolene og militærakedemiet.
Ferdig 23.2-17

Dette blir beskrevet som en samtidsroman som er både intelligent og nyskapende. Problemet er at denne type roman overhodet ikke er nyskapende, det begynner å bli mange bøker der ute som ligner veldig på denne måten å skrive samtidslitteratur. Han skriver om seg selv, som han kaller "forfatteren" i boka, men dette er ikke nytt. Tvert i mot så er det blitt vanlig å skrive om seg selv og alle bekjentskapene sine i en utleverende måte.
Når det er sagt så skriver han på en, ikke intelligent, men intellektuellt måte ved at han ser kunst i alt fra en panelvegg til bordets konstruksjon. Han liker fremmedord og fraseringer som kanskje er velkjent i kunstniljøet, men for en vanlig leser blir det litt for mye.
Ble ferdig 21/2-17

Boken er ganske sær, og da jeg egentlig har nok å lese på akkurat nå, velger jeg å avbryte lesningen av Mein Kampf til en periode hvor jeg har litt bedre tid. Jeg avbryter ikke fordi det er Hitler som har skrevet den, og at den er litt narsissistisk. Har alltid tro på å lese eller høre direkte på folk som har litt forskrudde meninger. Vi ser jo gjennom hele historien at den ene galere mannen etter den andre regjerer både land og Imperiumer. Hør det direkte fra kilden, hvis mulig, sier nå jeg.

En bok om spenning i verdensrommet. Foreløpig har våre helter, Ari og Joni klart å spille ferdig spillet " Kepler62", og er dermed invitert for å gjøre noe i verdensrommet som skal redde menneskene. Spennende. Passer for ungdom fra 10 til 14 ( og alle sci-fi elskere, uansett alder) . Selv ble jeg ferdig i dag 4/2-17.

En bok av den "nye" virkelighetslitteraturen som var mye debattert i fjor høst (2016). Gud taler ut er en samling anekdoter om forfatterens far Uffe Blendstrup, som starter da Jens er nyfødt og de flytter inn i nytt hus. Først var jeg usikker og ville egentlig avbryte boka siden det ikke er noe plott eller hendelsesforløp, men bare små historier om farens tildragelser og til han dør. Men når jeg fortsatte var det fordi Jens Blendstrup har en satirisk og språklig god stil som jeg likte. Ikke den værste boken med tanke på at historien er "sann". En dokumentarroman som jeg gir fire stjerner Pga språket. Ferdig 24/1-17

Jeg har lest denne boken i ny utgave hvor den er delt opp i to deler: bok 1, og bok 2. Ellers heter bøkene det samme som denne samlede utgaven.
Hva jeg synes om diktene til Moe-Repstad, se boken hans; 19 forgiftninger.

Jeg har omtrent aldri brydd meg om dikt som sådan. Har lest Peer Gynt og Helge Stangnes før, men aldri ei ukjent diktbok.
Og for ei bok. Den er noe så inn i h... Bra. Etter denne har jeg lånt alt han har skrevet. Og den ene var til en av de diktbøkene som har ei linje eller to på hver side. Men jeg forsto den, og lærte å lese dikt som jeg alltid har mislikt før.
Boka anbefales på det varmeste.

Sammen med Orwells 1984 er dette en av de første dystopiene som gikk langt i å tenke hvordan det ville være med et regime som sørger for alt fra vugge til grav. Omtrent som vi har det i dagens samfunn. Om det ikke ligner på Huxleys verden blir alt vi gjør lagret på en eller annen plass hvor alle offentlige og private firmaer vet hva du gjør og hva du liker, eller ikke liker. Er det et sånt samfunn vi vil ha?
Tips. Les " Makten bak makten" av Ertsvåg.
Brave new world anbefales selvfølgelig. Ikke minst fordi du vil ha et hull i sci-fi lesingen din hvis du ikke har lest den. Huxley viser at selv om et samfunn kan virke ideelt, så vil det alltid være noen som føler seg utenfor, ikke passer inn. Uansett hvor materielt bra alt er og det ikke finnes vold og alle er fri til å gjøre som de vil, så er det alltid noen som ikke vil bli styrt av hva andre synes.
Og noe som alltid finnes i samfunn, er oss og dem!

Endelig har jeg fått lest en av Norges beste bøker. For de som ennå ikke har lest den (ikke så mange), løp og lån, kjøp, last ned, hør lydbok, last ned lydbok, du har en mektig leseropplevelse foran deg. Takk Gert

Vareopptelling er en bok hvor Loe går inn i forholdet til kritikerne som (hvis de betyr noe) kan gjøre at en bok enten selger i høye opplag, samt at den får omtale lenge etter at den er utgitt, eller at den blir enten totalslaktet (noe som kan gi litt publisitet slik at den selger noe, men som stopper helt opp etter at kritikerne er glemt), eller verre; oversett.

Nina Faber er en utlevd og for lengst (nesten) glemt lyriker som med en betinget suksess i tidligere tider ble et ganske kjent navn. Men hun ønsker ikke å være glemt. Og som et siste forsøk på å få karrieren på gli igjen, har hun endelig fått gitt ut en ny bok; Bosporos. Da hun opplever å bli totalslaktet av alle, fra VG og Dagbladet og helt ned til studentavisa, er det noe som ryker inni henne og hun går ut i Oslos gater og alt hun ønsker er å gjøre urett rett igjen.

Og i Loe sin originale, men ikke fult så naivistisk stil, pludrer vi oss gjennom Ninas forsøk på å få alle til å forstå at det går da ikke bare an å henge ut noen bare fordi de har skrevet en bok.
Dette er en enkel, god og sarkastisk beskrivelse av noe Loe må ha kjent på egen kropp etter å ha skrevet bøker nå i mange år.
Hevnes time er kommet!

Menneskebarnet er en uhyggestemningsladet bok. Man får nesten klaustrofobi av å lese den. Man skjønner etterhvert hva som foregår og man blir indignert på hovedpersonens vegne. En suveren bok som anbefales alle, fra eldre ungdom til voksne.

Imperium er om tiden før keiserdømmet i Roma, og vi følger Cicero som er senator og får en sak som har forgreininger langt inn i maktens øverste rekker. En veldig god bok om demokratiet som det var før Cæsar og hans like ble eneveldige herskere, og man valgte sine senatorer. Historisk vet vi at Cicero var statsmann i gamle Rom, og at han var en glimrende taler. Boken er ganske historisk korrekt så langt jeg kan se (som historisk legman).
Anbefales