Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 6 av 6 bokomtaler

Konstruert og mangelfull debut

Elvira bor alene i barndomshjemmet sitt i Risør. Hun jobber som revisor og trives best i sitt eget selskap. Andre mennesker forstår hun seg ikke på. Hun holder dem helst på avstand. Dette fungerer fint helt til den pensjonerte jordmoren i nabohuset brått dør og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner. Elvira mistenker at noe ikke er helt som det skal og bestemmer seg for å nøste opp det som tilsynelatende er et mysterium med mange løse tråder.

For å løse mysteriet tar den sarkastiske Elvira med seg den avdøde Mathildas hund og får hjelp av sine sære kolleger. Alt er lagt til rette for en roman med både spenning og humor. Dessverre er det noe med selve konstruksjonen som ikke helt fungerer. Romanen fremstår som sprikende og ubestemmelig. Hva vil den egentlig være? Den gir ikke leseren noen rom til å lure. Alt er konstruert og tilrettelagt, brikkene faller litt for lett på plass.

Språket i romanen fremstår som enkelt og forutsigbart. Elvira har sine faste fraser («For Guds skyld» o.l.) som gjentas til det kjedsommelige og metaforene er tidvis uoriginale («Thorvald og Håkon er stille som knappenåler»). Dialogene oppleves dessuten som unaturlige og konstruerte. Den generelle tendensen i romanen er at språket virker tamt og påtatt.

Romanen åpner med en slags prolog. Et minne om en far. Dette er det første glimtet vi får av noe som åpenbart er viktig for Elvira. Det var noe med faren hennes. Han skilte seg ut, passet ikke inn. Han ble plukket på, latterliggjort. Denne delen av historien får leseren kun glimtvis innblikk i, på tross av at det kanskje er romanens mest interessante og kritiske punkt. Det er en avstand der, som om verken forfatter eller forteller ønsker å gå ordentlig inn i det. Historien om faren er der bare delvis, og oppleves dermed først og fremst som irriterende, som noe som holdes skjult uten at vi helt får vite hvorfor.

Uten vesentlige feil og mangler lever ikke helt opp til sin tittel. Den mangler både flyt i språket og en tydelig retning. Den prøver på noe, men får det ikke helt til.

(Anmeldelse opprinnelig skrevet som oppgave til faget NOR4314 på UiO, våren 2017)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Tore Renberg skriver fint som alltid, men jeg er nok dessverre litt enig i det mange kritikere har sagt om den siste delen av romanen. Etter en voldsomt spennende oppbygning, faller alt rett og slett litt sammen i løpet av de siste 70 sidene. For meg ble det for forutsigbart, jeg skjønte hva som kom til å skje veldig tidlig i romanen, og jeg ble litt skuffa, jeg må innrømme det. Jeg tror det først og fremst handler om måten det blir gjort på; dagboksnotatene mot slutten virker påtatte og passer ikke inn med den ellers gode stilen i romanen. Jeg tror romanen hadde vært tjent med mindre oppklaring og en mindre direkte avslutning. For hvis budskapet er at vi ikke kan se det som foregår inne i andre mennesker, føles det feil at vi får se nettopp det, at vi får innsyn i alt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Guds barn er Lars Petter Sveens tredje roman og ble utgitt i 2014. I romanen forteller Sveen historien om Jesus og menneskene rundt ham, men fra en annen vinkel enn det vi er vant til. Vi møter mennesker med historier vi aldri har hørt eller hørt lite om tidligere. Offiseren Cato er på jakt etter en liten jødekonge på ordre fra kong Herodes. Jakobs far frykter at sønnen er merket av det onde fordi han stammer. Anna leter etter den eneste mannen som har vært god mot henne. Nadab er røver, men han har også noe lyst i seg. Marta lærer seg morens historier utenat. De lever alle i en tid preget av uro og brutalitet, og i skyggene venter mørket.

Til tider føltes det som om jeg leste en bok på mange hundre sider. Det kan komme av at det av og til gikk for sakte, at det ikke skjedde nok, men jeg tror også at det har noe med at romanen rommer så utrolig mye, så mange historier og karakterer. Det er så mye man må holde styr på at man nesten blir litt overveldet. Likevel opplevde jeg å få mer og mer oversikt etter hvert og da var det også lettere å forstå sammenhengene. For det er kanskje det som er noe av det mest imponerende med denne romanen, måten Sveen får alt til å henge sammen på. Karakterer som har hovedrollen i et kapittel kommer tilbake som en bikarakter i neste kapittel og på den måten bygger kapitlene på hverandre.

Det som likevel imponerte meg aller mest i denne romanen, er språket. Det var språket som hele tiden fikk meg til å lese videre, språket som fanget meg. Lars Petter Sveen skriver poetisk uten at det blir for mye, han får selv det vanskelige til å virke enkelt. Flere ganger måtte jeg legge fra meg boka og tenke over måten ting var skrevet på, hvor godt han klarte å beskrive en tanke, en følelse eller en hendelse, hvordan han fanget et bilde med ordene sine.

Guds barn er en roman som bygger på en historie som de fleste kjenner til og som mange kjenner godt. Lars Petter Sveen gir oss en ny side av noe som allerede er kjent. Alle karakterene i romanen lengter eller leter etter noe, noe annerledes, kanskje noe bedre. De tviler og de frykter mørket. Hverdagen deres er preget av brutalitet, av død, av det vonde. Sveen beskriver godt hvordan alle mennesker bærer både godt og vondt i seg, hvordan alle mennesker kan gjøre både gode og onde handlinger. Det gode og det onde bindes sammen fordi det hører sammen, de er to sider av det samme, og hvordan man velger å handle avgjør hvem man er.

Alt i alt er Guds barn er god roman, men det er på mange måter en vanskelig roman å lese. Jeg brukte mye lenger tid på å lese den enn jeg vanligvis pleier å bruke på en bok på knappe 250 sider, så jeg vil absolutt si at den er tung, men om det er noe negativt er jeg ikke helt sikker på. Jeg er ikke kristen selv, men fant likevel mye i historiene som engasjerte og rørte meg, så selv om dette er en roman hvor kristendom og kristen tro står sentralt, føler jeg absolutt ikke at man må være personlig kristen for å få noe ut av den. Sveen forsøker på ingen måte å overbevise om at kristendommen er den eneste rette veien, men han forteller historier, og hva slags betydning disse historiene har, er opp til den som leser. Jeg vil anbefale denne romanen hvis man har lyst til å lese noe som er litt annerledes enn det man vanligvis leser.

Innlegget på bloggen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kari Nygaard debuterte med romanen Reisen til Bella Coola i 2013 og Det frosten tok er hennes andre roman. I begge romaner tar hun utgangspunkt i historiske hendelser og forteller historier om kvinner som må forholde seg til store endringer i samfunnet og livet de lever. Det frosten tok baserer seg på en hendelse i August 1811. 392 tamrein ble stjålet fra et lag samiske familier som hadde sommerboplass på Hauldalsvidda. Ingen mennesker mistet livet den dagen, men all reinen ble brutalt slaktet ned, og tapet førte til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som fulgte. Det var bønder fra distriktet som sto bak denne hendelsen.

Alt endrer seg den morgenen frosten ødelegger avlingen og Leas mann drar opp på vidda sammen med de andre bøndene. Når reinen slaktes, er det han som har ansvaret og han som kommer hjem en forandret mann. Marjja er en av samene som blir vitne til nedslaktningen og fra den dagen blir livet hennes helt annerledes enn det hun hadde sett for seg. I Det frosten tok følger vi bondekona Lea og samekvinnen Marjja som står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. Til tross for sine forskjellige liv, har de to kvinnene spesielt to ting til felles: begge mister mannen sin og begge venter barn. Møtet mellom de to kvinnene fører til et usannsynlig, men sterkt vennskap.

Kari Nygaard er en historieforteller og hun skriver troverdig og engasjerende. Den til tider dramatiske historien kombineres med gode beskrivelser av karakterenes indre liv og fine miljøskildringer. Karakterene er velskrevne og lett å sympatisere med og forstå. Språket i romanen har et muntlig preg og legger vekt på gode beskrivelser. Det frosten tok handler i stor grad om frykten for det som er annerledes eller ukjent og Nygaard er god på å få frem hvordan ulike mennesker takler det ukjente. Hun beskriver menneskers fordommer og angst og deres kamp for å overleve i en hard verden. Alt dette gjør hun på en måte som gjør at man fanges av handlingen og karakterene og rives med videre.

På tross av at Nygaard er god på å beskrive og fortelle, er historien hun forteller noe stereotypisk og forutsigbar. Heltinnenes kamp mot skurken har ikke så mye nytt over seg og man sitter kanskje igjen med et ønske om at romanen var noe mer. For meg virket det hele litt for rett frem og jeg merket at jeg hele tiden savnet noe, kanskje en undertekst eller i hvert fall en tanke om at det lå noe mer der enn bare en historie. Likevel må det understrekes at Det frosten tok i aller høyeste grad er underholdende og engasjerende. Jeg likte spesielt hvordan Nygaard fikk frem det usikre, men likevel sterke vennskapet mellom de to kvinnelige hovedkarakterene. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Nygaard har god innsikt i hva det vil si å måtte kjempe for å overleve. Dessuten likte jeg veldig godt samekvinnen Marjja, hun er nok den som virkelig bærer denne romanen. Konflikten mellom samene og dikstriktsbøndene er selvfølgelig relevant den dag i dag og det er lett å trekke linjer fra denne romanen og 1800-tallet til nåtiden.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er noe helt spesielt med måten Johan Harstad skriver og utforsker historier på, det er noe spesielt med karakterene hans, jeg kan ikke helt forklare hva det er, men det er noe som fanger meg og som ikke gir slipp. Osv. er en roman skrevet i form av et skuespill. Det er en bok om krig og hva krig gjør med både verden og mennesker. Det handler om det håpløse og det endeløse som krig fører med seg. Om menneskene som er ansvarlige og menneskene som etterlates, som blir igjen. Om land og folk som ødelegges. Om å leve videre etter alt det grusomme. Dialogene og monologene er skrevet på en presis og god måte, man trenger ikke mer enn ordene som sies for å oppleve hele historien. Det er en vond bok å lese, man sitter igjen med en ekkel følelse av at alt håp er ute og at det bare kommer til å fortsette, og jeg liker det, jeg liker historier som føles ekte, som ikke nødvendigvis har en lykkelig slutt. Det skal gjøre litt vondt, for verden er vond og det blir for dumt å late som noe annet.

Jeg tror kanskje den ene samtalen mellom Alan og Pascal er den som sitter mest igjen i meg.

PASCAL:
Du er fotograf, ikke sant?

ALAN:
Ja.

PASCAL:
Men likevel ... dette er et bilde du ikke kan framkalle.

ALAN:
Fordi?

PASCAL:
Fordi du mangler en vesentlig ingrediens.

ALAN:
Og det er?

PASCAL:
Forståelsen av du kunne vært meg, allerede i morgen.

ALAN:
Det tror jeg ikke.

Osv.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Bare seksten år gammel får Gry barn sammen med Terje. Dette er ikke bare-bare i det religiøse miljøet på Jæren som Gry har vokst opp i og de to unge foreldrene forlater dermed Jæren og bosetter seg i oljeboomens Stavanger på 80-tallet. Der jobber Terje som nordsjødykker og er populær i nærmiljøet som den modigste av dem alle. Gry jobber som servitør på Grillen, men drømmer om å synge reklamejingel på radio. Sønnen deres Stig har blitt ni år gammel og er ofte med både Gry på jobb og på utestedet Dickens etterpå. Stig får med seg det aller meste som skjer, men det er ikke alt han forstår.

Historien fortelles gjennom Stigs øyne, noe som gjør at vi får et tydelig innsyn i et barns oppfattelse av verden. Stig er redd for mye, for Momme på Jæren, for tante Benny og Maran Ata, for zombier, for folk som dreper og for svømmetimer og havet. Enda skumlere blir Stigs verden når den lille familien hans slår sprekker. Gry lever for drømmen om å komme på radio og Terje får dotter i ørene og blir permittert fra jobben og samholdet står i fare for å oppløses fullstendig. Stig forstår gradvis mer og mer av hva som foregår, han har "blitt voksnere i hodet".

Jeg likte denne boka veldig godt. Evelid er flink til å sette ord på et barns oppfattelse av det mørke og såre og beskriver godt gråsonene mellom et barns virkelighet og voksenverdenen. Hun har en tydelig fortellerstil med god vinkling og fine poenger. Karakterene er sammensatte med tydelige særpreg. For meg handler boka om den vanskelige oppveksten, om å forstå litt, men ikke alt, om å være en del av noe, men samtidig utenfor. Boka anbefales!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Alice NordliJan-Olav SelforsMarianne AugustaMathias HyllestadRoger MartinsenBjørg L.Lene AndresenNinaEmil ChristiansenEckhoffAnne-Stine Ruud HusevågTone SundlandHarald KHanne MidtsundLibraritas vIngunn SLeseberta_23Marita LoeJohnny OlsenRisRosOgKlagingTorill Elisabeth RevheimtuhamreMarit HåverstadVersionMarianneMarit AamdalNaitsAndreas BokleserLilleviErikBabynemiAjiniakraIdaGro Anita MyrvangGjeddakbsSolMari Nordø LommelunSynnøve H HoelMonica CarlsenSten E. MoeLinda Solheim