I november 1990 ble 10 viktige personer i Colombia kidnappet av Pablo Escobars hær; Los Extraditables (de utleverbare). Disse 10 personene var hovedsakelig journalister, men det var også en fysioterapeut, Beatriz Villamizar de Guerrero. Denne boken er sakprosa, og Márquez skrev denne boken da hans venninne, Maruja Pachón Castro var en av de kidnappede. Boken starter med en skildring av bortføringen til de nevnte kvinner, og vi blir videre underrettet historien til de andre som også var i fangenskap. Vi får lese om deres liv i fangenskap i narkotikakartellet til Pablo Escobar, og om deres personlige vitnesbyrd i denne perioden. Også deres pårørendes historie får vi høre mye til. Vi følger dem i en vanskelig tid med mange spørsmål, da de ikke fikk vite hvorfor akkurat de var blitt kidnappet. Disse menneskene ble kidnappet fordi de alle sammen var viktige mennesker i Colombia, alle med en form for makt. Escobar ønsket å holde dem som gisler for å ha et forhandlingsmiddel mot regjeringen, slik at han blant annet kunne opprette en trygg leir for tidligere narkotikaarbeidere. Vi blir også kjent med Escobar og hans siste år. Márquez har intervjuet alle de gjenlevende kidnappede, og vi får derfor en veldig ekte skildring av deres historier.

Les mer her (En prosjektblogg der målet er å lese en bok fra alle land)

Dzunzo og Chosadziwa er på vandring fra landbyen Dzunzo vokste opp i. Chosadziwa er en slavegutt, et par år eldre enn Dzunzo, som var gitt Dzunzos far for noen år siden. Moren døde for lenge siden. Etter at faren dør får guttene vite at Dzunzos mor var en mtengwa, en kvinne som forlater sin landsby for å bo i sin ektemanns landsby, mot at han betaler for det. Tradisjonen sier at når en kvinne og en mann gifter seg, så skal mannen flytte til kvinnens landsby og bygge et hus til henne, gjerne med en kjøkkenhage for å bidra til landsbyen og hennes familie med mat og liknende. Etter mannens død skal da huset gå videre til konen og barna. Dzunzo og Chosadziwa får vite at de eldre i farens landsby skal brenne huset hans, slik det er vanlig å gjøre, når en mann dør for å forhindre ulykke fra åndene. Guttene har derfor ikke mye valg, og legger ut på vandring til morens landsby. Dzunzo er en korttenkt gutt, som ser veldig opp til Chosadziwa for all kunnskapen han har etter å ha levd med elefantjegere ute i naturen. Chosadziwa manipulerer Dzunzo, og hensiktene hans er ikke gode.
Jeg likte boken, den var annerledes, kulturell og interessant.

Les mer her (En prosjektblogg om å lese en bok fra hvert land på jorden)

I et land vi ikke vet hvor er, i en tid som ikke er spesifisert, møter vi Paama, som etter et 10-års langt ekteskap med en mann med mildt sagt god apetitt, bestemmer seg for å skille seg. Alle hadde trodd at de skulle bli et bra par da hennes mann, Ansige, elsket å spise og aldri kunne få nok mat, og Paama elsket å lage mat og var talentfull. En dag får Paama nok av Ansige som gjerne spiser 20 porsjoner, og drar hjem til landsbyen hun er oppvokst i, til sine foreldre. Ansige kommer kort tid etter for å hente henne hjem, og med sin klønete væremåte greier han gang på gang å dumme seg ut, men Paama klarer å dekke over med løyner hver gang. Etter tredje gangen med alvorlig konsekvenser av Ansiges klønete person, har Paama virkelig fått nok. Han drar fra landsbyen, og Paama får en gave av en som utgir seg for å være Ansiges sendebud, en gave som ser ut til å være en vakker morterstav. Men egentlig er det en kaospinne, gitt av djombier – som er udødelige skapninger som ofte tar over insekters hjerner og derfor blir til snakkende vesener eller i skygger, men noen ganger også mennesker. Herren av indigo, djombisjefen, liker ikke at Paama har denne kaospinnen som hun ser ut til å være et naturtalent med, da disse kreftene en gang tilhørte han, og går derfor inn for å vinne kreftene tilbake.
En interessant bok, som er annerledes fra de jeg vanligvis leser. Denne boken er ikke akkurat en bok som passer meg veldig godt, da den er ganske urealistisk, men så er det jo et eventyr.

Les mer her (En prosjektblogg om å lese en bok fra hvert land på jorden)

I boken En ganske alminnelig mann får vi vite hva Paul Rusesabagin gjorde under folkemordet i Rwanda i 1994, og hvorfor han gjorde som han gjorde. Han reddet nemlig livet til 1268 mennesker ved å beskytte dem i hotellet han var direktør på. Boken plukker opp, setter sammen og legger til de puslespillbitene jeg hadde av kunnskap om denne tragedien, og jeg lærer ekstremt mye om hvorfor situasjonen ble som den ble, og hvorfor Rusesabagin gjorde som han gjorde. På den måten får vi vite om hutuenes og tutsienes historie, men også om Rusesabagins oppvekst i en dal i Rwanda og skikkene og kulturen der. Ikke bare får vi vite om de tingene som førte til folkemordet, men også på hvilken måte og hvorfor nettopp dette hadde innvirkning på Rwanderne.

Les mer her

Vi møter Ximen Nao i helvete som i 2 år er blitt torturert for å få han til å innrømme hvorfor han ble henrettet to år før landreformene i Kina ble innført, 1948. Året er derfor 1950. Han blir til og med fritert. På grunn av hans stahet gir Prins Yama opp, som er i følge kinesisk folketro dommeren over de døde, og Ximen Nao blir gjenfødt som et esel. Han nekter forøvrig å drikke dette vannet som skal få han til å glemme, og blir derfor et esel med minner fra et menneskeliv. Vi føler han gjennom mange liv, han skal også senere bli gjenfødt som okse, gris, hund, ape og til slutt, gutten med det store hodet. Han følger med på sin gård og families historie, samt Kinas endringer gjennom 50 år, satt i landsbyen Ximen i Gaomi distriktet.
Jeg velger å gi denne boken en sterk 3, nesten 4, fordi jeg syns boken i lange perioder var kjedelig. Om den hadde "slanket seg litt" ville den vært bedre, da mye av innholdet er unødvendig i mine øyne. Men en fantastisk historie allikevel!

Les mer her

Dette er en av de få bøkene som ikke lar deg vite handlingen ordentlig før du har lest hele boka. Den er skremmende og nifs, men også uhyre spennende og mystisk. Samtidig er den vakker og poetisk, men også mørk og avansert. Dette er som en krim med sjelen til en vakker roman. Historien starter da Daniel som 10 år blir presentert av sin far for de glemte bøkers kirkegård, altså et bibliotek med bøker som ingen lenger husker og har forsvunnet med tiden. Her får han plukke én bok, og får beskjed om at han må vokte denne resten av sitt liv. Han velger romanen «Vindens skygge» av Julián Carax. Han sluker boken allerede første kveld, og faller pladask og ønsker å finne mer å lese av forfatteren. Men få har hørt hans navn, og færre vet noe som helst om han. Etter hvert som Daniel blir eldre møter han er skummel skikkelse uten ansikt som lukter av svidd papir med øyne som sigarettglo, som vil kjøpe boka, om det så skal koste han dyrt. Denne mystiske mannen utgir seg for å være en karakter fra Caraxs siste roman, selve djevelen. Og slik starter en storslagen historie der Daniel ønsker å finne ut hvem denne Carax er, og hvorfor en mystisk person er villig til å betale i store summer for ethvert eksemplar av hans romaner, bare for å brenne dem. I romanen finner vi forbannelser som hviler over gamle hus, mystiske forfølgere, magi, overtro og uskyldige forelskelser. Romanen har alt.

Les mer her

Mukhtar Mai blir i 2002 offer for den høyerestående Mastoi-klanens forferdelige lyst etter å hevne sitt æretap, etter at hennes bror blir beskyldt for å ha snakket med/voldtatt en kvinne fra Mastoi-klanen, og da de tilhører bondekasten gujjar, må de vise seg dem underlegne og be om tilgivelse. I landsbyrådet der Mastoi-klanen har en fordel på antall medlemmer, blir hennes familie lurt til å tro at en unnskyldning og underkastelse fra en kvinne i familien vil gjøre det godt igjen. Mukhtar Mai blir valgt til å gjøre dette, og er på vei til å be om tilgivelse da hun innser at hun er i ferd med å møte det verste enn kvinne kan oppleve, en gruppevoldtekt som straff. Kvinner i samme skjebne før henne har tatt selvmord av skammen etterpå, og dette er derfor verre enn dødsstraff – en blir først ydmyket til ytterpunktet, for å så ikke utstå skammen mer, og gjøre jobben for Mastoi-klanen og ta selvmord. Vi får videre lese om hennes utrolige pågangsmot og kamp for et bedre Pakistan for kvinner. Men det er ikke bare denne historien og kvinners undertrykkelse vi får lese om, men også normene og de hverdagslige, så vel som de spesielle, hendelsene i den Pakistanske landsbyen Meerwala.
Denne boken syns jeg var spennende, interessant og viktig. Alle som er interessert i omverdenen bør lese denne, denne vil lære deg mye om hvilken situasjon enkelte land befinner seg i i dag. Denne boken får en sterk 5 fra meg, den skapte enormt mye refleksjon og ettertanke, både når det kommer til kulturelle og religiøse spørsmål, så vel som moralske og etiske.

Les mer her

Zara dukker uforventet opp på gården til Aliide, forslått og skadet. Aliide er først skeptisk og tror hun jobber sammen med en tyvebande, men bestemmer seg for å hjelpe henne allikevel, om enn noe nølende. Vi får vite at Zara er på rømmen fra farlige menn, og hun er veldig nervøs og skjuler en forferdelig fortid. Aliide har også en svært vanskelig fortid bak seg, med arr fra den sovjetiske okkupasjonen fra 1940- til 1990-tallet. Historiene til disse to kvinnene åpenbarer seg etterhvert, og vi får sakte men sikkert lære deres fortid og kjenne, som bruddvis åpenbarer en enorm og viktig historie om deres bånd til hverandre, men også Estlands historie får vi høre. Dette er en episk roman, med historie så stor og fullstendig at en føler at man kunne ha opplevd den selv, både kvinnenes og landets. Jeg syns boken var noe tung, som trekker den ned for min del, men allikevel en vakker og fantastisk roman.
5

Les mer her

Vi møter den meget deprimerte direktør Onni Rellonen på midtsommeren som nylig har gått konkurs – for fjerde gang. Han finner frem revolveren og bestemmer seg for å skyte seg selv, og vandrer, om enn noe nølende, inn på en løe men støter overraskende nok på en annen selvmordskandidat, Oberst Kemppainen, som skal til å henge seg selv. Mennene begynner å snakke sammen og finner tonen, og etter et par dager i hverandres selskap finner de ut at kanskje flere ville kunne dra nytte av et slikt møte som dette – som forøvrig bare var et lykketreff i deres situasjon. De begynner å planlegge et prosjekt slik at alle deprimerte og livsleie finner skal kunne ta selvmord sammen – i kollektiv – for å kanskje få noen fordeler ut av tragedien. De legger ut på en reise med buss, og de vil oppleve mye merkelig på denne turen.
Jeg følte allikevel at boken ikke helt nådde toppen, da den for min del heller var fascinerende enn spennende. Jeg klarer ikke helt sette fingeren på det som trekker den ned, men allikevel super.

Les mer: Her

Vi møter to kvinner med hver sine utfordringer, og på hvert sitt punkt i livet. Astrid er en eldre kvinne som bor alene i et hus som en gang var vakkert, og hun har bare dratt fra sitt hjemsted ved én anledning tidligere. Hun blir kalt "heksa" av de andre i landsbyen. Veronika er hennes rake motsetning. Hun er ung, blir aldri på ett sted i lang tid, og leier nabohuset midlertidig. Men begge disse kvinnene har det vanskelig på et vis. Etterhvert som tiden går, og i ytterste forsiktighet, kommer disse kvinnene i kontakt med hverandre, og deres betroelser til hverandre er grunnlaget i denne boken. Boken rommer flere tunge temaer og hendelser, til tross for den rolige settingen i sanntid. Boken er også full av visdom, og du vil reflektere over mange av temaene som leser. Det jeg syns trekker litt ned er at jeg ikke syns det var skrevet nok om enkelte temaer og tilbakeblikk i boken, men det kan jo også være fordi jeg syns den var så innmari bra! STERK 5.

Les mer her

Jacobsen bruker fortelling som virkemiddel, leseren føler at boken blir fortalt fra et voksens synspunkt basert på et barns opplevelser, noe som gjør fortelleren spennende og en smule annerledes. Dette kombineres med opplevelsene fortalt av Finn som barn, i hvert fall fremstår det slik gjennom deler av boken, til tross for at det fra tid til annen er kommentarer fra den voksne Finn. Det er lett å leve seg inn i miljøet, da dialogene er skrevet på bredt groruddalsmål fra 60-tallet, og faktiske steder er med. (dette vet jeg ikke, men det holder at det fremstår slik for min del) Karakterene er også levende og troverdige, og har alle sine særpreg som virkelig løfter boka og gjør ikke bare handlingen interessant, men også omgivelsene, miljøet og menneskene. Alt i alt er persongalleriet kanskje det beste i boka, om også noe overraskende.

Les mer her