Bokelskere.no

Begge de to krim-histokerne Bjørn Carling og Nils Nordberg beskriver denne boken som stilskapende da den kom ut, både språklig og fortellerteknisk. Språket er spesielt, med korte, konsise setninger.

Det er utpreget handlingsbeskrivende, og bidrar til at vi blir lite kjent med personene i handlingen – det som er av dramatikk og følelser blir i stor grad flatet ut. Grepet med å la forbryteren være fortelleren var også en del av Artur Omres nye stilskaping. Han satt for øvrig selv inne i flere omganger.

I og med at det aldri er noe mysterium rundt forbrytelsen(e) her, er det vel riktigere å kalle det en spenningsbok enn en krim. Tidskoloritten er veldig tydelig og en viktig kvalitet ved boka - de vankelige tidene for mange i 20-åra er en svært medvirkende årsak til at bokens jeg-person og mange av de andre blir tvunget ut i det som kalles ”traden”.

Jeg har hørt denne som lydbok, med Anders Ribu som oppleser. Han har en svært spesiell og noe flat stemme, som også bidrar til å dempe dramatikken man føler. Jeg synes hans stemme passet bra til stemningen i denne boka, men han bør ikke lø seg på hva som helst, og når jeg ser hans navn som oppleser av en annen bok vil jeg nok gjøre en vurdering av hvorvidt jeg tror stemmen hans passer der, før eventuell anskaffelse.

Kafka på stranden forandret livet mitt.

Jeg synes nå det var trist jeg da. Eller kanskje trist ikke er helt dekkende, men det føltes ikke som noe lettelse ihvertfall.
Forøvrig ble jeg slått flere ganger av humoren i boka. Det var en fortvilet, absurd, kullsvart og forvridd sans for humor. Men jeg tok meg i å humre flere ganger. Det kan kanskje beskrives som Woody Allen humor i absint psykose?