Bokelskere.no

Hvor er festene du så på tv, hvor er Johnny som forteller foreldrene dine at ingen får parkere deg i et hjørne, hvor er han som skal be deg på skoleball, hvor er egentlig skoleballet i det hele tatt, de greiene i gymsalen er jo bare helt dust, og du tilbringer fortsatt nettene med å ligge alene inne på rommet ditt og skrive i dagboka di om alt det som ikke skjer, og du begynner på videregående, og når ballen begynner å rulle, når gutten sier hei til deg, når du ikke lenger gremmes av å se deg selv i speilet, når nettene bare er ølkasser og russefester, når du har glemt hvorfor du lengtet etter alt dette, når du sitter i din egen leilighet, helt alene, og ser en etter en av vennene dine flytte til utlandet, få seg samboer, forlove seg, ta eksamen og begynne i jobb, når du står opp hver dag og går samme sted, enten det er til en jobb eller en lesesalsplass, når du innser at ting begynner å bli som de skal være, at ting begynner å sette seg, lengter du kanskje tilbake til den benken du likte å sitte på da du ennå ikke kjente det mennesket du har blitt i dag, da alt som gjorde vondt var det verste som hadde skjedd deg, da alt som var fint var det vakreste som fantes, da følelsene dine fylte hele deg, og hjertet ditt i hvert fall fortsatt var varmt.

Hvordan barndommer alltid er helt vanlige til man blir voksen og begynner å snakke med andre folk om barndommer. Først da oppdager man ting. Alt det merkelige. Først da ser man ting klart, og skjønner at man alltid så tingene klart.

Vi er som skygger, sa jeg til pappa når vi stod og så på bølgene. Jeg hadde fortalt ham hva slags jente jeg var. Jeg måtte fortelle det som var sant, at vi var sånne skygger som smøg oss rundt Torgalmenningen, rundt fredagskveldene og slagsmålene og åttitallet.

Vet du hva jeg tenker?
Nei.
At lykken er som vann i hendene.
Som vann?
Ja, som vann. Som når du skrur på springen og lager et slags kar med hendene og fyller hendene med vann. Sånn er lykken. Som det vannet. Det gjelder å ikke søle. Men det går jo ikke. Det er forgjeves.

"Bussen kjører ut av parkeringsplassen og vi har kyssa og vi har sovet og vi har skreket og vi har krangla og vi har elsket og vi har vært våte og vi har vært svette og vi har vært trøtte og vi har vært fulle og vi har vært sinte og vi har vært overraska og vi har vært overvelda og vi har vært tøffe og vi har vært gretne og vi har vært møkkete og vi har vært hese og vi har vært dumdristige og vi har vært drita og vi har vært glade og vi har ikke vært feige."

Så mye lyd og så stor taushet. Så få ord, eller verre, en sånn umulighet i ordene, et sånt stengsel i språket. Om Goggens historie var blitt vesenet hans, eller om vesenet førte til historien, ingen vet og det spiller ingen rolle, det er bare jeg som ikke kan glemme tausheten fordi jeg aldri slutter å lure på om det var i den vi møttes.

Jeg kunne isen, kjente den, likte at den var så klar og ren, at den hadde en lukt som det ikke gikk an å si annet om enn at den luktet is. Jeg kunne is-lyden, knakingen, de dumpe drønnene når det sprakk opp langt borte, ikke drønn heller, ikke buldring, ikke braking, men en helt egen lyd som virket som om den kom både ovenfra og nedenfra, som nordlysets tilsvar, gjenklangen fra en stum sang, en lyd som gikk rett i kroppen og ble der.

Noen var flinke til å stupe fra ti-meteren, andre var flinke til å stjele.

Hadde jeg kunnet velge, ville jeg husket noe annet, men jeg husker Georg Hagen. Jeg husker måten han så ned, opp, så ned igjen på samtidig som han smilte så vidt når han hadde gjort noe galt, og det smilet var verken selvfornøyd, unnskyldende eller smiskete, det var bare konstaterende, ja sånn er jeg.

Fedrene våre sjaua og sleit sammen med øltørste flyttemenn og hadde mer enn nok med å bekymre seg over tyngden av tomme lommebøker. Sjøl stilte vi bevæpna med teddybjørner og trehjulssykler og en drøm om få hest og gris på verandaen. En hær av unger som ved første møte med blokka skulle bo i landets høyeste hus. Vi skulle befolke skyskrapere!

Jeg synes det er bortimot frekt at ei stueplante har levd lenger enn meg.

Fingrene hans var på genseren min og i håret mitt og jeg fortalte noe fra da jeg var liten, at jeg trodde FIN på rulleteksten betydde at filmen var fin.

Valnøttene lignet miniatyrmodeller av hjernen når den lå åpen i skalle, samme slags folder og knudder.

(...) og nostalgi er følelsenes marshmallows, noe seigt og klebrig.

Jeg gikk ut på verandaen og kikket, strømmen hadde gått i alle de andre blokkene også, hele drabantbyen var mørklagt, som om vi var våre egne forgjengere, de som levde lenge før alt vårt begynte, på den tida da det bare var hest og kjerre, jeg kjente at det lå en stor hvile i enden av den tanken.

På en klassefest, kalt reunion, tre tiår etter det igjen, skulle en som ikke fortjener å bli kalt ved navn, smile skeivt ved minnet om den notisen og si det med å fryse ihjel på den måten var jo litt H.C. Andersen-klisje, litt Piken med fyrstikkene, og da skulle Svenna, lille, sensasjonslystne Svenna, slå rundt seg så tapasrettene skvatt og han ble tatt i politigrep av to som hadde drukket mindre, for å bli kastet på trynet ut, og jeg hadde aldri vært så stolt av en gammel lekekamerat som den gangen Svenna, elektriker med eget firma, reiste seg fra asfalten med høl i dressbuksa, uten å skjule at han grein, og vi ventet til han sluttet å grine, så gikk vi på pub og skålte for at vi aldri mer skulle stille på noen helvetes reunion og at vi håpet det var okay i himmelen, hvor det nå måtte være.

Kristian Winther gikk aldri i boblejakke, han var en av de første som fikk losjakke, og i losjakkelommene hadde han bøker, tynne diktsamlinger, noen av dem var til og med på engelsk.

Å gå rundt med diktsamlinger utendørs, hos oss kunne man bli banket opp for det. Jeg skjulte hvor mye jeg leste, jeg lot aldri de andre vite hvor mange romantitler jeg hadde inne, det var det siste jeg ville skilte med. Kristian Winther gjorde ingenting for å skjule diktsamlingene sine, og likevel fikk han gå i fred. Det var noe med blikket hans som sa at bank ikke ville nytte.

Glemsel er ikke annet enn hukommelse som sover, og vi vekket den med et nakkeskudd