Tekst som har fått en stjerne av Morten Oddvik:
Viser 1 til 20 av 54:
Martine siterer Fallteknikk av Inga Sætre
01:23, 17. mai 2012* Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Vi skal øve på fallteknikk. Dere må falle på en måte som reduserer skader, og raskt kommer på beina igjen. Den som blir redd og stivner, kan skade seg i fallet.
Marita Loe siterer Fallteknikk av Inga Sætre (side 41)
12:07, 18. april 2012 1 har det som favoritt.
Jeg er en tåkedott. Hva skal det bli av meg?
Magnus Heie siterer Og alt skal være kjærlighet av Kristian Lundberg (side 37)
20:57, 15. april 2012* Ingen har det som favoritt.
Når jeg skriver dette er det slutten av august, og jeg tror alle fortellinger er kaleidoskopiske, og at de hovedsakelig forteller om det mislykkede. At vi ville snakke og leve og ikke kunne; derfor skrev vi.
Heidi siterer Steve Jobs av Walter Isaacson (side 486)
19:35, 15. april 2012 3 har det som favoritt.
Det å huske at jeg snart er død er det viktigste verktøyet jeg noensinne har vært borti når det gjelder å hjelpe meg å ta de store beslutningene i livet. For nesten alt - alle ytre forventninger, all stolthet, all frykt for å dumme seg ut eller mislykkes - disse tingene faller bare bort når man stilles ansikt til ansikt med døden. Bare det som egentlig er viktig står igjen. Det å huske at man skal dø er den beste metoden jeg kjenner for å unngå den fellen det er å tro at man har noe å tape. Du er allerede naken. Det er ingen grunn til å la være å følge hjertet. (Fra Steve Jobs eksamenstale ved Stanford uni. 2005.)
gretemor siterer Min kamp av Karl Ove Knausgård (side 414)
20:51, 29. november 2011* 7 har det som favoritt.
Det som hendte når jeg jobbet med disse tekstene, var at jeg lærte å lese. Jeg forstod hva det var å lese. Å lese er å se ordene som lys, de stråler i mørket, det ene etter det andre, og lesningen er å følge lysene innover. Men det man ser, er aldri frikoblet fra det man er; i sinnet finnes begrensninger, de er personlige, men også kulturelle, slik at det alltid er noe man ikke kan se, alltid er steder man ikke kan gå. Er man tålmodig nok, undersøker man ordene og ordenes omgivelser nøye nok, kan man imidlertid få øye på de begrensningene, og det som viser seg da, er det som ligger utenfor ens selv. Lesningens mål er disse stedene. Det er det som er å lære, å se det som ligger utenfor selvets grenser. Å bli eldre er ikke å forstå mer, det er å vite at det er mer å forstå.
gretemor siterer Min kamp av Karl Ove Knausgård (side 392)
20:37, 29. november 2011 5 har det som favoritt.
Det viktigste behovet for et menneske, bortsett fra de matrielle, er å bli sett. Et menneske som ikke blir sett, er ingen. Den verste straffen i den gamle nordiske kulturen var å bli lyst fredløs,
Greide ikke å vente på den norske oversettelsen. Historien fortsetter der del 2 slapp, men med håndbrekket på blir fremdriften noe lav. Det virker også som om Murakami ikke helt stoler på at leseren skal forstå plottet, så det legges inn en artig figur som etter teskjemetoden mater leseren med viktige poenger. Dette skjemmer romanen en hel del. Murakami får snekret sammen historien mot slutten, men jeg følte meg litt snytt. Men alt dette gruffet til side, mannen skriver som en gud, og jeg håper han blir å skrive mange flere romaner. Dette ble nok desverre ikke Nobel Pris romanen.
(M.K.6)
Redselen for at noen skulle bli sint på meg, var barnets redsel, den hørte ikke hjemme i de voksnes verden, der var den faktisk uhørt, men noe i meg hadde aldri tatt det spranget, aldri blitt voksen og herdet på den måten, så det som skjedde, var at barnets følelse levde videre i det voksne menneskets sinn.
Snart er ventetiden over! Merker det blir rart at dette er den siste. For min del kunne han fortsatt i det uendelige. Men forstår jo at han sikkert er lei selv. Hva er deres tanker om at dette er siste boken? Er dere lei av Knausgårds kamp eller vil dere ha mer, mer mer slik som jeg?
Side 360: Tengo visste godt at tiden humpet når den gikk. I seg selv var tiden jevn og ensartet, men når den gikk, klumper den seg til og blir ujevn. Noen ganger kunne den være fryktelig tung og lang, andre ganger kort og lett. Av og til fikk den før og etter til å bytte plass, i verste fall ble den bare borte. .....
En arbeiderroman om å jobbe som timearbeider i Sverige, og fryktelig kjipt er det. I det jeg leser Kristian Lundbergs beskrivelser av arbeidsplassen sin Yarden, på havna i Malmö, tenker jeg at jeg håper jeg slipper dette. Noensinne. Jeg blir nemlig litt redd fordi han visstnok tidligere har vært en suksessrik krimforfatter, for så å likevel måtte ta denne lousy jobben, selv om jeg ikke helt skjønner hvordan en kan bli så fattig som han er, men så kommer jeg på at dette er i Sverige og ikke i Norge, at han har en sønn og en gjeld å betale tilbake. Denne gjelden skriver han ikke så mye om, men jeg mistenker at det er en forbruksgjeld, for han har visst levd over evne. Jeg lurer på hva han har gjort tidligere i livet som gjør at han må leve med denne nesten meningsløse tilværelsen etterpå. Han har ikke en gang råd til å ta bussen til jobb. Og ikke nok med de åtte timene han jobber på havna, så jobber han et par timer i en dagligvarebutikk på kvelden også. Ikke fordi han trenger noen ekstra slanter, men fordi han må. Han har ikke råd til annet. Det får meg til å grøsse (men ikke like mye som trygdesnyltere fyller meg med forakt).
Ann Christin som svar til [ Slettet bruker ] :
13:39, 26. mai 2011 Diskusjon: [ Slettet bruker ] om 1Q84 bok 1 & 2 av Haruki Murakami av Haruki Murakami
Har vurdert å kjøpe den, men tror jeg venter til jeg ser hva du skriver om boken/ bøkene når du er ferdig. Håper på en fyldig bokanmeldelse;) Jeg likte Norwegian Wood godt, og den sier mange at ikke er blant hans beste.
Flere som er godt i gang med denne? Jeg har fullført bok 1 og er rimelig godt fornøyd så langt, men i et så ambisiøst verk vil selvsagt mye være avhengig av hvordan det hele veves sammen til slutt. Murakami ser i alle fall ikke ut til å ha mistet grepet om alternative virkeligheter.
Julie Brannfjell siterer Yarden av Kristian Lundberg (side 42)
17:40, 26. april 2011 Ingen har det som favoritt.
Hva er det som utgjør et menneske? Ofte stopper tanken der: Hva utgjør et menneske? Jeg kan ikke svare på det. Av og til tenker jeg at det som skaper et menneske, er evnen til å velge det gode. Andre ganger tror jeg ikke engang at det finnes noe som heter godhet. Hva kreves av oss som kaller oss mennesker? Jeg tror mer og mer at det som kreves av oss, er å skape forutsetningene for at vi kan velge det gode hvis vi vil. En utsultet har ikke de forutsetningene, en som er redd for å miste jobben, har heller ikke de forutsetningene. Det gjør oss umenneskelige. Systemet utnytter dette. Bruker oss.
Julie Brannfjell siterer Yarden av Kristian Lundberg (side 13)
17:35, 26. april 2011 Ingen har det som favoritt.
Jeg er trøtt; som vanlig. Kroppen verker. Den siste tiden har jeg gått ned i vekt; en fjern venn sier at jeg ser frisk ut, en nær venn spør hvor lenge jeg har vært syk.
Birte Nordahl om Gå, (eller Kunsten å leve et vilt og poetisk liv) av Tomas Espedal:
13:58, 8. januar 2011
forførende og provoserende.
Karin Jensen siterer Spør støvet av John Fante
17:27, 3. januar 2011* 2 har det som favoritt. Kommentarer: 1
Jeg var tjue dengang. Helvete heller, pleide jeg å si, ta den tida du trenger, Bandini. Du har ti år på deg til å skrive ei bok, så ta det med ro, du må komme deg ut og lære om livet, vandre gatelangs. Det er det som er problemet ditt: uvitenhet om livet. Herregud, mann, innser du at du aldri har hatt noen virkelig erfaring med kvinner? Å,jo da, det har jeg, i massevis. Å, nei da, det har du ikke. Du trenger en kvinne, du trenger et bad,du trenger et spark i baken.
En liten bok som gjorde et stort inntrykk.
I romanen "Frihet" introduseres vi for ekteparet Berglund, som en gang var svært, svært lykkelige småbarnsforeldre og faktisk et idealektepar i Barrier Street. Idet barna er blitt store og så smått er i ferd med å forlate redet, slår imidlertid idyllen sprekker. Den tidligere så perfekte husmoren og gledessprederen Patty er umerkelig blitt en sur gneldrekjerring, mens mannen hennes Walter mer og mer går opp i jobben og vender oppmerksomheten sin andre steder enn i hjemmet. Han som en gang forgudet sin kvinne med stor K og kunne ha båret henne til månen om det var dét Patty hadde ønsket ... Og barna? De er langt på vei skuff på skuff ... toppet av tenåringssønnen Joeys opprør da han flytter inn hos de mest håpløse naboene i hele gata fordi moren ikke klarer å like kjæresten hans Connie ... Skjønt Joey har vært i opposisjon til foreldrene sine fra han kunne snakke, der han konstant har utfordret deres autoritet - for ikke å si mangel på sådan.
I bakgrunnen "truer" Walters barndomskamerat Richard, rockesangeren og drittsekken som aldri har blitt såkalt voksen og ansvarlig, men som nedlegger damer for fote. Hva har han som f.eks. Walter ikke har? Og Patty som en gang var betatt av ham, men som endte med å velge Walter, har egentlig aldri glemt Richards dyriske og hensynsløse tiltrekningskraft ...
Så hva gikk egentlig galt for familien Berglund? Ble det for mye frihet? Klarte ikke foreldrene å sette seg i respekt overfor barna? Og hvordan endte glade og kvitrende Patty opp som en bitende og besk kvinne? Som begynner å drikke for å holde ut sitt eget liv? Og som synker dypere og dypere ned i depresjonen ...
Denne romanen har blitt omtalt både som et mesterverk og en moderne klassiker, og jeg kan for egen del bekrefte at jeg synes romanen fortjener akkurat så store ovasjoner!
For det første er språket helt i ypperste klasse! Og jeg må virkelig berømme oversetterens jobb! Jeg tror ikke noe særlig kan ha gått til spille når romanen har blitt oversatt til norsk.
For det andre er personskildringene fantastiske! Noen ganger kan man selvsagt spørre seg selv hvem som eier sannheten om andre mennesker. Så også her. Når forfatteren lar naboer og bekjente beskrive ekteparet gjennom sine sympatier og antipatier, er dette noen ganger treffende og andre ganger åpenbart urettferdige - særlig når deres motiver og dårlige agendaer skinner så tydelig gjennom. For det er ikke til å stikke under en stol at enkelte synes det er meget tilfredsstillende å se at alt likevel ikke var så perfekt som de trodde. Enkelte ganger holdt jeg rett og slett på å le meg fillete av personskildringene som truet med å vippe over i det parodiske, for ikke å si ondskapsfulle - uten at dette noen gang gikk på bekostning av det mesterlige ved romanen. Kanskje var det vrengebildet av det moderne menneskets bunnløse egoisme som gjorde størst inntrykk? Nettopp fordi forfatteren skildrer dette så presist og så til de grader tatt på kornet? Bitende ironisk så det holder!
Sist men ikke minst vil jeg fremheve dramaturgien i historien. Forfatteren benytter flere fortellerstemmer. I et kapittel er det Patty som forteller, i et annet er det Walter som får komme til orde. Så får vi Richards historie og deretter Joeys. Og slik veksler det gjennom hele boka. Dermed belyses de samme hendelsene gjerne fra flere ulike perspektiver. Mens hver av personene dyrker sin egen fortreffelighet og sitt krav på den eneste sannhet - som er så totalt annerledes sett fra de andres perspektiver at bare dét er fascinerende i seg selv. Samtidig er bl.a. 11. september, invasjonen av Irak, finanskrisen og Obamas inntreden i det politiske liv, et bakteppe for det som skjer. Alt er veldig gjenkjennelig også sett med europeiske øyne. Forfatteren gir en stemme til de mer kritiske røstene i USA i forhold til politikernes bedrag av folket - toppet av amerikanernes påstander om at det faktisk fantes kjemiske våpen i Irak, for derigjennom å skaffe seg legitimitet til å kunne invadere landet for deretter å sikre seg tilgangen til oljen. Sånn sett er dette en roman som bare er nødt til å gå rett hjem blant europeiske lesere!
Intet mindre enn terningkast seks fra meg! Og det gir jeg selv om romanen i små-små glimt har en og annen svakhet, hvor trøkket og drivet i boka opphører noe, men for så å ta seg voldsomt opp igjen.
Jeg har herved funnet meg en ny yndlingsforfatter som jeg har intensjoner om å lese absolutt alt av!
anthonibacke som svar til Anette Garpestad :
17:10, 2. oktober 2010* Diskusjon: Hvem vinner årets Nobelpris i Litteratur?
Personlig mener jeg at Murakami fortjener prisen, men samtidig mener jeg at han ikke trenger den iom at han allerede er verdenskjent... Prisen bør etter min mening gå til en mer ukjent forfatter som pr dags dato ikke får den oppmerksomheten vedkommende fortjener...
Sist sett
