Tekst som har fått en stjerne av Marianne Kessel:

Viser 1 til 20 av 37:

Ja, dette var jammen triveleg! Luringen Henry er både sympatisk og utspekulert. Rett ein kar som lurer både vener og dei meir ukjende!
Måtte humre meir enn ein gong.

Du har rett i at mange scener er svært så visuelle.
Alt i alt er det ein intrikat roman, med både humor og spenning- underhaldande! ....og lettlese!
Trur eg endar med terningkast 5, men det er kanskje snilt, då......

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Han: - sånn er det.
Hun: - sånn er hva da?
Han: - Jeg sa bare sånn er det!
Hun: - Men "sånn er" hva da?
Han: - Det er best å skifte emne for du forstår meg ikke.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Takk for en interessant debatt du startet, slike tråder synes jeg er med og gjør "bokelskere" litt mer spennende.
Ja, ser her at det er mange forskjellige meninger om "trigger warning", noen føler jeg har misforstått fullstendig hva som er hensikten med disse advarslene.Personlig mener jeg at det ikke dreier seg om verken rasisme eller om man har noen form for fobier. Det går nok dypere enn som så, jeg vil nevne et eksempel,; En ungdomskoleklasse har fått udelt bøker, de skal ha lesestund, ingen vet hva boka handler om, det viser seg raskt at temaet er selvskading, og scenene i boka er ganske groteske. Bak i hjørnet sitter "Linn", hun har selv vært en selvskader i mange år, men får for øyeblikket hjelp. Hun har følt seg bedre, og tenker at livet kanskje har noe godt i vente for henne allikevel, men nå begynner hun å skjelve, hjertet slår raskere, hun begynner og kaldsvette. Til slutt blir det så galt at hun føler at hun må kaste opp, hun klarer å forlate klasserommet, men på en måte der alle de andre elevene sitter måpende tilbake og stirrer på døra.
Hva om denne boka hadde hatt en TW, da kunne Linn hatt valgt selv om hun ville lese boka eller evnt hatt fått en annen. Tror det er dette det dreier seg om, vi klarer ikke å stenge virkeligheten ute, og ja, det stemmer nok at endel av behandlingen for dem som lider av forskjellige traumatiske,eller psykiske lidelser må "face" problemet, men det må gjøres på deres premisser ! Tror at vi må prøve å være litt mer empatiske, og ikke bare si at det er latterlig med slike advarsler, men huske på dem som advarslene virkelig er ment for. Ikke la diskusjonen dreie seg om hva man skal kalle faren til Pippi, kall han gjerne en krakk for min del!!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg ble helt fortjust i Sara Stridsberg roman Drømmefakultetet og hennes evne til å skrive så intens om det vonde, det vakre, det mørke og det lyse i livet. I sin nyeste roman Beckomberga imponerer hun fortsatt, men tonen er roligere, formen mildere, struktur og komposisjon ryddigere og mer forutsigbar. Men så skriver hun om det nære, inspirert av sin egen familie, sin egen far, seg selv, om mentalsykehuset Beckomberga der hennes far var innlagt da hun selv var liten. Dermed så risikerer hun også mer.

Jackies far, Jimmi Darling blir innlagt på Beckomberga, et stort psykiatrisk sykehus i Stockholm. Jackies mor og far er skilt. Jimmie drikker for mye, han er alkoholiker, han ble syk. Datteren Jackie besøker faren ofte og bruker mer og mer tid på sykehuset. Hun trives der. Gjennom henne blir vi kjent med flere pasienter. Olof som har vær der nesten hele livet, som blir utskrevet til ingenting, et liv han ikke vil eller greier å mestre. Olof Palme besøker også sykehuset, der hans mor er innlagt i periode. Paul er en annen pasient, som har gjort noe fælt. Jackie blir en nær venn med ham. Vi blir også kjent med psykiater Edvard Winterson, som tar med seg pasientene, både Jimmie og kvinnen Sabina til fester utenfor sykehuset.

Vi får innblikk i Jimmies historie. Hans mor var også alkoholiker, og tok livet sitt. Jimmie har arvet det mørke. Han er også redd for at Jackie har arvet det. Men Jackie vil bare være hos faren sin . Kanskje kan hun redde ham? Han vil jo bare dø, og planlegger ofte å ta livet sitt, og ber dattera om hjelp til det.

En dyster stemning hviler over romanen. Det er for meg på grensen av hvor tungt jeg liker å lese, uten å bli for dyster selv. Jimmie har sine lyse øyeblikk, små smil, men for det meste er han deprimert, elsker å drikke, vil dø, greier ikke å elske andre mennesker, ikke nok. Jeg lurer på om han er dystymisk. Et menneske som ikke vet hvordan det er å være glad. Og Jackie, den lille jenta som bare vil være nær ham, som tror hun kan redde ham. Det er vondt.

Samtidig er det noe vakkert i alt, hennes kjærlighet, naturskildringene, følelsene, drømmene. Stridsbergs språk og skildringer, nydelige, gjør den store og hele forskjellen sammenlignet med mange andre romaner med lignende problematikk. Det er lyst og vakkert, det er mørkt og dystert, det er sorg og kjærlighet, savn og ensomhet. Det tristeste av alt er å lese om Olof, den siste pasienten, så totalt bunnløst ensomt kan et menneske være. Og slike som ham skrev de ut til en verden de ikke hadde en sjanse til å mestre, da institusjonene skulle bygges ned, da pasientene var såkalt friske nok.

Om kjærligheten skriver Stridsberg så innmari bra, i en passasje mellom Jackie, barnet, og Paul:

"Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, må vi isolere den," sier han,- "det fins bare du, Jackie."

Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, er Paul det sykeste mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert. "Ikke vær urolig, baby",- sier han og holder hendene mine i en skrustikke over hodet, - "det går ikke an å bli frisk av dette her." ( s. 236)

Sara Stridsberg har tilegnet romanen til alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1932 til 1995.

Hennes far leste manuset før hun sendte det inn og han godkjente alt hun skrev, har hun fortalt i et intervju.

Jeg tenker at det er veldig godt gjort å skrive en slik sterk utleverende roman, selv om vi ikke vet hva som er hentet fra hennes oppvekst og farens liv, og hva som er diktet. Uansett må det ha kostet. Jeg synes hun har greid kunsten å gjøre dette til en sterk og allmengyldig roman, uten at den bikker over i det sentimentale. Dette er også et lite stykke psykiatrihistorie.

Romanen leste jeg ut i løpet av en dag, med nødvendige pauser. Stoffet er sterkt, men språket er så vakkert og historien så levende at jeg bare måtte lese videre.

Hele blogginnlegget mitt HER

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Denne likte jeg også godt. Har blogget om den.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ei herlig bok, en skikkelig kosebok. Både spennede og humoristisk. Jeg lo mange ganger. En feelgoodfest etter Drømmefakultetet…
Ga den 5 pluss , tenderer opp til 6 synes jeg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Alle tider står til hans rådighet, som for en Gud. Er tiden gått? Han fester den til minnet. Er tiden nå? Han bruker den. Skal tiden komme? Han går den i møte. Og denne sammensmeltningen av alle tider til én, gjør livet hans langt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Han har kanskje lært håndverket av sin far, Stephen King?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Lik omslaget befinner vi oss i det kalde, det blå, i et hus i nord. Men også ute i snøen, på sjøen, på fiske, på veien, på butikken, hos naboen, på fest. Med Eli og Sara.

Eli og Sara reiser til Finnmark. Eli har arvet huset til onkelen sin som er død. Hun har også arvet fiskerjobben hans og blir med på sjøen. Sara har timeout, er visst temmelig sliten etter et usunt og krevende kjæresteforhold med Ann, og sliter med forskjellig. Hun bruker dagene til å fotografere og vente på Eli. Eli har nettopp skilt seg fra Marina fra Øst-Europa. Sara tåler ikke at Eli skryter av henne, at hun sier hvor vakker hun er, hun tror ikke på det, hun har blitt løyet for før, bedratt. Eli har fortsatt gifteringen på, og ringer Marina støtt og stadig og bruker av pengene til Sara for å finansiere både sin mors utskeielser og kanskje også Marinas.

Det er forholdet mellom Eli og Sara som er sentralt i denne boka. De sliter med å forstå hverandre, gjøre det rette for hverandre. De graver seg ned i sjalusi, misforståelse, fortielser. Det blir ganske heftig til tider. Og så er det unnskyld, og tilgi, og sex. Rå lesbesex. Og uttrykk fra lesbemiljø som jeg aldri har hørt om før. Tease, butcher. Men så har jeg ikke akkurat peiling på lesbiske miljøer. Enkelt scener er rystende, men det hører hjemme, det er ikke spekulativt, men det kunne ha vært det.

Og Eli drikker, og Sara nekter å kjøpe mer alkohol. Og det er flueklaser i vinduskarmen når de kommer, og skittent på do. Sara vasker med grønnsåpe.

Naturskildringene er vakre. Nakne, rå. Eli har hagle, hun kan skyte. Hun jakter.

Slutten minner meg noe om Birger Emanuelsens bok Fra jorden roper blodet. Naturen, jakt. To mennesker på vidda. Et skudd.

Og det destruktive i forholdet som de prøver å redde, avhengigheten, (maktkampen), minner om Ida Høyers Unnskyld, og kanskje andre bøker jeg har lest i år.

Men Tina Åmodt har skrevet en roman som er helt hennes egen. Hun makter å skape en småuhyggelig stemning om et forhold som ikke er helt sunt. Og det er stemningen, spenningen som driver meg som leser videre. Åmodt er en forfatter som behersker både det psykologiske og det miljømessige. Hun har også en lyrisk åre, og skriver vakre passasjer.

" Det tar en stund før jeg oppdager sporene. Jeg følger dem. Jeg har mer kraft i steget enn ventet. Så høyt har jeg ikke vært før. Sporene blir dypere og dypere. Ravneflokken stiger brått opp.

Flekkene rundt meg i snøen er røde. Det første kadavret ligger sammenkrøket, som i søvn, men geviret har sunket ned i snøen. " ( s. 74)

Tina Åmodt er forfatter som jeg gjerne leser mer av.
Mer i blogginnlegget mitt HER

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Den største komplimenten jeg kan gi en bok, er at den vekker lesebegjæret i meg, at jeg lengter etter å tilbringe tid sammen med boka, at jeg lengter etter å komme hjem til den, få være sammen med den igjen. Det er ikke mange bøker man har det slik med, nesten ingen. Men de finnes.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

DIKTAREN: Mig tyckes att jag upplevat detta förr ...
DOTTERN: Mig även!
DIKTAREN: Kanske jag drömt det?
DOTTERN: Eller diktat, kanske?
DIKTAREN: Eller diktat det!
DOTTERN: Då vet du vad dikt är!
DIKTAREN: Då vet jag vad dröm är!
DOTTERN: Mig tyckes att vi stått någon annanstans och sagt dessa ord förr!
DIKTAREN: Då kan du snart räkna ut vad verklighet är!
DOTTERN: Eller dröm!
DIKTAREN: Eller dikt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Denne romanen er spekket med uro, angst og stille aggresjon. Selve handlingsforløpet føles sekundært. Det er hennes evne til å uttrykke denne ladede stemningen, som løfter romanen opp og frem. En stemning som gjør romanen til noe større enn seg selv.

Det skjer ikke så mye i romanen. Ikke i ytre handling. De knappe 200 sidene er delt inn i korte kapitler, tidvis på mindre enn en side, disse med rene stemningsbilder hvor vi dykker rett ned i Saras tanker. Svært effektfulle og ofte en nærmest poetisk nytelse å lese.

Resten er vondt. Stemningen er vond. Spekket av negative følelser, en destruktivitet og noe uopprettelig som reflekteres også av omslaget. Ensomhet, kulde, uhygge.

Begge jentene gjør fattigslige forsøk på å lappe sammen forholdet. Bøte på. Begge forsøker å fortrenge, godta og tie. Mistankene, frykten og angsten adopteres av leseren. Hva har egentlig skjedd? Hva vil skje? Og hvem kan vi egentlig stole på? Romanen er et hav av spørsmål og en ørken av svar. Vi antar, vi hentyder, vi hinter og fanger opp rykter. Vi blir urolige. Det er noe uhyggelig over det hele.

Små drypp settes sammen til et større bilde. Det vi ikke vet blir til noe enda vondere, noe enda mørkere. – Akkurat som usikkerheten begge jentene føler. De stoler ikke helt på hverandre. Fortiden viskes aldri helt ut. De skuler mot hverandre, forsøker å fange opp gamle hemmeligheter og skjulte hint i samtaler. De henter frem fortrengte minner, stiller spørsmål, men ønsker ingen svar. Ikke egentlig.

Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.

(Les hele blogginnlegget)

Godt sagt! (4) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Man kan vel ikke stole på alle?

Lorelli og Ovid er tvillinger på tretten år. De mistet foreldrene sine da de var små og bor på et stort og avsides herregård med bare tjener mannskapet. De går ikke på skole (får hjemmeundervisning), har ingen venner og de elsker å sette hverandre i fare. Gi hverandre et støkk med morbide feller. Prøve å drepe hverandre på gøy(!). Tilværelsen deres blir snudd på hodet da noen i huset inviterer advokaten til deres avdøde foreldre. Advoktaten får beskjed av noen å bo der på herregården, mens han skriver om testamentet til de døde foreldrene og i tillegg har advokaten med sønnen sin, Adam. Det er mye nytt som skjer på herregården, og tvillingene Lorelli og Ovid blir usikre på hva som egentlig skjer og hvem de kan stole på. Kan de stole på hverandre? Kan de stole på tjener mannskapet som de har levd med hele livet? Kan de stole på denne advokaten og den unge sønnen hans? Det er best å være på vakt ...

Som på baksiden av boka beskrives innholdet som Agatha Christie møter Familien Addams, og det sier jeg enig i. Dette er et "lukket rom" mysterie som A. Christie var kjent for (mysterier som skjedde på et avsideliggende sted), og tvillingene Lorelli og Ovid er like morbide og vittige mot hverandre som Wednesday og Pugsley fra Familien Addams. Jeg hadde stor sans for Wednesday og Pugsley i Familien Addams og dermed fikk jeg også sansen for Lorelli og Ovid. Utspekulerte djevelunger som finner på mange oppfinnsomme feller for hverandre for å skade/prøve å drepe den andre. Et mørkt konsept med en dose mørk humor som passer fint i denne boka. Boka er både sarkastisk og spydig, og persongalleriet inneholder mange fargerike personer som man på en eller annen måte blir interessert i.

Det skjer ikke så mye i begynnelsen. Vi blir godt kjent med Lorelli og Ovid underveis og deres dystre slektskap fra fortiden. Slekta deres består av mange skurker og deres nærmeste landsby har alltid hatt sterke meninger om denne familien. Mystiske skjer underveis når familiens advokat og den unge sønnen hans kommer i hus og voldsomme ting skjer mot slutten. Kapitlene er relativt korte på bare 3 - 4 sider, og selv om det er korte kapitler og boka er lettlest, skulle jeg ønske at handlingen var litt mer jevnlig. Det føltes ut som om "alt" ble spart mot slutten. Det var da ting virkelig skjedde, ikke bare litt, men voldsomt mye. Det blir nesten litt for mye. Slutten blir for heseblesende selv om den var forutsigbar for min del. Men boka var på en måte så rolig helt frem mot slutten og plutselig skjer alt på en gang. Handlingen skulle ha vært jevnet ut litt mer etter min mening. Litt mer spenningskurver underveis istedet for å spare på nesten alt mot slutten.

Arvingene hadde mange festlige karakterer å lese om og jeg likte den mørke humoren deres. Boka er både lettlest og består av korte kapitler. Selv om slutten ble litt voldsom og litt hinsides, så tror jeg dette ville være en fin bok som høytlesning for barneskoleelever.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En tvers igjennom strålende leseropplevelse. Smith skriver poetisk, men rent og lesbart. Og historien om Robert og Patti kombinerer det artistiske og det menneskelige, med en kjærlighetshistorie utenom det vanlige, i et helt unikt miljø og en vanvittig spennende epoke. Denne er å anbefale helt uavhengig av om man er fan eller ikke, det er rett og slett et lite stykke historie som også er en fantastisk personlig elegi til en venn.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Drømmekokebok? Selvlysende bilder? Selvsagt måtte jeg kjøpe denne...

skriv bildebeskrivelse her

Isol har laget noe unikt og originalt her. På overflaten ser boka ganske ordinær ut, med fine illustrasjoner og enkle titler av denne typen:

skriv bildebeskrivelse her

Boka er designet på en måte som gjør at den står selv, og det er selvsagt fordi hele greia med denne boka er at den skal stå på nattbordet når du har lagt deg og skrudd av lampa. Magien – eller drømmene – dukker nemlig opp da. Oppskriften er enkel… Velg en side, sett den i skarpt lys i noen minutter, sett den opp og slå av lyset. En helt annen side av den illustrasjonen du ser mens lyset er på åpenbarer seg. Og vips så har du oppskriften på en drøm. Lånte et eksempel fra Dagbladet for å vise frem:

skriv bildebeskrivelse her

Jeg har ikke en gang sett alle de selvlysende illustrasjonene enda. Kokeboka anbefaler tross alt bare én drøm per natt. Jeg ble så glad av denne boka – så innovativ og sjarmerende. Dette er en sånn type bok som viser hvor mye papirbøkene har å by på til tross for at e-bøkene blir stadig mer populære. Vanskelig å peke på noe negativt her. Leseren (seeren?) får 11 fortellinger fortalt nesten helt uten ord, og har til og med plass helt til sist til å tegne sin helt egen drøm. Her legges det opp til at leseren skal spinne videre på egen hånd. Det funker som bare det. Anbefales varmt videre.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Har slukt "Sønnen" i nesten ett jafs!
Har ikke savnet Harry Hole et eneste øyeblikk.
Her har den godeste Jo Nesbø skrevet ei fengende, spennende og svært lesbar bok! Tror nesten han har smuglest litt og fått noen ideer fra både Jussi Adler Olsens spennings-krim-bøker og i Stieg Larssons tre Millenium-bøker...
Her handler det om kjærlighet, makt, hat, hevn og å "ta rotta" på de som regjerer i underverden og som har skaffet seg muldvarper innen politiet og har et godt tak på ellers rike og "høyerestående" samfunnsborgere...
"Sønnen", "Hevneren" - kunne han også kalles... har sin egen viktige agenda, etter at han får vite at faren slett ikke tok livet sitt, men ble myrdet, og han går langt i å hevne sin far, som tilsynelatende tok sitt eget liv for 12 år siden. I sønnens fotspor flyter blodet av de farlige kriminelle, og politiet kommer alltid litt for seint tilstede.... - Men det er en (eller jeg burde kanskje si at det er to personer) som klarer å finne sønnen i tide, som redder livet hans, før det katastrofale skjer...
Joda!
Jeg gir gjerne Jo Nesbø en femmer for denne boka!

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Living "in" a story, being part of a narrative, is much more satisfying than living without one. I don't always know what narrative it is, because I'm living my life and not always reflecting on it, but as I edit these pages I am aware that I have an urge to see my sometimes random wandering as having a plot, a purpose guided by some underlying story.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Sigrid NygaardSt. YngheadInger Johanne SæterbakkLeseberta_23Hildekjell kFrode KinserdalTrine S. AustbøJane Foss HaugenKay NilsenAnjaingar hHarald KkatrineVersionMarianneHegeRandiAKristin F. JørgensenHilde H  HelsethBenedikteTorill Elisabeth RevheimJ.G. RobertsMarianne KesselAnneWangToveMonica  SkybakmoenGrete AastorpLeseaaseAnn Helen E. H.GodeminePirelliBeathe SolbergReidun SvensliJorund KorbiGrosveinRandi FramnesBoktimmyKarin BergAnita Ness