Tekst som har fått en stjerne av Lars Sigurd Vedø:

Viser 1 til 4 av 4:

Mange tror man tenker så store tanker i skogens ro. Men slik er det ikke, skriver Torbjørn, tvert imot tømmes hodet for tanker i møte med naturen. Så kunne dette ha blitt en kjedelig bok. Men det er det ikke. Jeg likte denne godt; den er ujålete og upretensiøs. Nesten fri for prestasjonsjag, og helt fri for toppbestigermentalitet - som man kan få litt for mye av i DNTs tidsskrifter. Hva med den indre reisen?

Torbjørn gikk en gang i måneden til det samme stedet inni skogen og overnattet. Enkelt og greit. Det har gitt tid til noen refleksjoner over årstidenes gang, det store i det små, stemninger, bokreferater og undring over mennesket, kulturen og naturen. Samt beskrivelse av hva man trenger for å overnatte i skogen til alle årstider. Det er mulig Torbjørn fant litt mindre å skrive om etter hvert, for jeg opplever at første halvdel av boken er mest interessant. Jeg kunne også ønsket meg mer(e) personlige refleksjoner om hva "året" i skogen har gitt, foruten at han faktisk klarte å gjennomføre det. Kanskje er dette en slik opplevelse det er vanskelig å beskrive godt på papiret. Tilfredsstillelsen av å tenne opp et bål er vanskeligere å forklare enn det rent tekniske med å sette opp bålet.

Frister boka til etterfølgelse? Tja...ikke med tarp og sovepose, egentlig, men med en hytte, kanskje....

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Hm. Hva er nå dette? En liten nesten kvadratisk bok med beskrivelsen "dikt & prosa om artisten og låtskriveren Jeff Tweedy. Frontfigur i bandet Wilco". Gjendiktning av tekstene hans? Næh. Oversettelser? Næh. Biografi? Nope. Dette er en blanding av dikt, anekdoter, faktaopplysninger, fiktive intervjuer som i sum beskriver store deler av livet til hovedpersonen Tweedy.

De av dere som aldri har hørt om Jeff Tweedy, Wilco, Son Volt eller Uncle Tupelo forstår neppe noe som helst verken av boka eller denne lille omtalen. Men kanskje noen av dere går forbi den i en bokhandel eller på et bibliotek, plukker den opp og blir nysgjerrig. Kanskje dere så leter fram litt musikk fra de nevnte artistene. Da blir dere kanskje like begeistret over Tweedy som det forfatter Stian Johansen. Wilco (og Son Volt) er jo virkelig band som dyrkes av fansen. Og ja: Jeg er en av dem.

Jeg har vært fan siden jeg første gang hørte albumet "No Depression" en gang på midten av 90-tallet. Platene til Uncle Tupelo, Son Volt og Wilco var en stor del av lydsporet til oppveksten min. Akkurat det har jeg allerede skrevet veldig langt om på bloggen min, så det trenger jeg ikke gjenta her. Jeg har en mistanke om at Johansen har et enda mer nerdete forhold til Tweedy enn det jeg har. Denne debutsamlingen kunne sånn sett endt med et ganske brutalt mageplask. At den ikke gjør det skyldes i første rekke at kjærligheten til artisten og musikken skinner så varmt igjennom de rundt 90 sidene. Johansen greier å skildre Tweedy som den skrudde originalen han er. Jeg er slettes ikke sikker på om en 400 sider lang biografi kunne gjort akkurat det på en bedre måte.

Forlaget er ærlige nok til å innrømme at boken langt i fra er for alle, men for noen svorne. Det er nok sant. Men det er alltid plass til flere Wilco-fans her i verden.


Trenger du en inngang til Wilco og Jeff Tweedy? Prøv denne Spotify-listen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.

Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.

For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.

Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?

Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.

Den boka!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Mytene og skrønene er mange – om ikke uendelige – når det kommer til danskenes filmbrøleape Lars von Trier. Han er både elsket og utskjelt av samarbeidspartnere, filmfolk og publikum verden over, men det er i hvertfall ikke mange som stiller seg likegyldig til den åpenlyst pilleknaskende regissøren. Det hele startet for 25 år siden da han møtte produsenten Peter Aalbæk Jensen, og de sammen bestemte seg for å revolusjonere den danske filmbransjen.

De to mennene hadde store vyer og en eplekjekk holdning til alt de foretok seg helt på starten av 90-tallet, men visst fanden fungerte det. De grunnla filmselskapet Zentropa i 1992, hvor de enkelt fordelte ansvaret seg i mellom: von Trier skulle lage filmene, og Jensen skulle sørge for å få dem finansiert. I årene som kom vokste Zentropa over ørene på både dem og den stadig vekslende staben, og det er selskapet og bedriften som arbeidsplass den danske journalisten Anne Mette Lundtofte satte seg som mål å analysere da hun på tampen av 2009 bestemte seg for å skrive boka Zentropia.

Under Jensen og von Triers ledelse var Zentropa ingen ordinær arbeidsplass. Den var veldig langt unna enhver form for ordinær arbeidsplass, for duoens radikale og revolusjonære syn på film og kunst gjenspeilet seg også i hvordan de drev selskapet. Gjennom en lang rekke kilder Lundtofte har snakket med av både tidligere og nåværende ansatte og ledere, ikke bare skrider, men dundrer det frem et bilde av et anarkistisk jobbfellesskap der målet var å snu alt på hodet. Ingenting skulle gjøres tradisjonelt, ingenting skulle være konformt og forutsigbart. Jensen og von Trier ble oppfattet som rape gale, men de var smarte og svært bevisste på hvordan de ønsket å fremstå, både overfor sine ansatte og bransjen. Alt som kunne smake av uortodokse metoder ble skjøvet opp og frem i lyset.

Lundtofte fulgte Zentropa i tre år i arbeidet med boka, og hun har gjort en grundig jobb ved innhenting av materiale og kilder. Litt usikker blir man derimot på hennes rolle i teksten. Hun er ofte usynlig, men samtidig skinner meninger og antydninger gjennom som viser at hun fra starten av har hatt en klar formening om hva bokas budskap skal være: Zentropa var, på det verste, et klin kokos-foretak, og vokste fra å være lite og radikalt til å bli det uhyret det selv ønsket å være en motsats til. Det bet altså seg selv i halen til slutt, med andre ord.

Men visst, reisen fra 1992 og frem til 2013 gjennom fiaskoer, suksess, krangler, høy sigarføring, bløtkakekasting, nervesammenbrudd, nakenbading og naziflørting er interessant lesning. Og ikke minst (til tider) veldig morsom. Alle som kjenner litt til Jensen, vet at han er en manipulerende spradebass av dimensjoner som elsker skrøner, bråk og ståk, men så blir det da i hvertfall aldri kedeligt, mand! Så lenge ingen kom på tanken om å koble inn det danske arbeidstilsynet, klarer man ikke å la være å la seg underholde av Jensens uvanlige lederstil og -metoder. Han var nok til tider en sadistisk jævel, men steike så mye bra film – og gode historier – det kom ut av det.

Den boka!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Reidun SvensliMarit AamdalTor-Arne JensenNora FjelliBjørg RistvedtSolBookiacVibekeSigrid NygaardTone Maria JonassenLailamgeDolly DuckKetilDemeterEvaJulie StensethTove Obrestad WøienedgeofawordKirsten LundAnn ChristinmarithcBerit RHilde H HelsethTone HTor Arne DahlHarald KRune U. FurbergalpakkaHanne Kvernmo RyeTatiana WesserlingTine SundalPer LundTonjeTore HalsaTorill RevheimGunillaLena Risvik PaulsenJan-Olav SelforsTone Sundland