Bokelskere.no

Det gikk jo som det bruker å gå når jeg begynner på ei bok jeg synes om, og det attpåtil er sommer og mye ledig tid pga. omstendighetene: Markens grøde er utlest og funnet like god som før. Det må være lenge siden sist jeg leste den, for mye var gått i glemmeboka.

Først og fremst er det språket som begeistrer meg. Snauhogde setninger, nordnorsk i klangen (ja, for det klinger faktisk!), smått ironisk, både med godvilje og med snert, og med overraskende og kreativ ordbruk iblant. Hamsun var en makeløs språkbruker!

Hvorvidt han også var en reaksjonær rasist, skal jeg ikke mene så mye om. Når det gjelder samer, hadde han de samme oppfatninger som de fleste andre både på den tida og delvis helt fram til i dag. Men å tolke teksten dithen at samer ikke var mennesker, er ganske søkt.

Romantiseringen av naturalhusholdet er rørende, synes jeg. "Har man alt man trenger, så trenger man ikke mer." Men Isak trengte jo etter hvert både det ene og det andre: Kvern, smie, sagbruk, slåmaskin ... Når ville alle behov ha vært dekket? Sluttkapittelet er jo rein idyll, men om man tenker litt framover? Hvor ville drømmeren Knut Hamsun ha satt sluttstrek for moderniseringa?

Jeg venter litt med å kommentere persongalleriet, med ett unntak: Geissler. Det er noe helt spesielt med denne fyren som dukker opp i kritiske øyeblikk og ser ut til å holde sin hånd over folket på Sellanrå. Hvem er han, og hvor har han autoriteten fra? De andre vi møter, kommer fra ikke-navngitte steder hvis de ikke er fra "bygden", men Geissler kan plasseres nøyaktig på kartet: Han har røttene sine på Garmo i Lom, akkurat som Hamsun sjøl. Med det i bevisstheten føler jeg at det blir noe nesten overnaturlig over denne skikkelsen. (Han får meg forresten til å tenke på kølfogden Hedström hos Falkberget, som holdt sin hånd over An-Magritt.)

Når kan vi tenke oss at denne historien utspiller seg? Isak må jo ha vært en yngre mann da han slo seg ned i "marken" - noen tiår før forrige århundreskifte, kanskje? Det eneste sporet jeg har lagt merke til, er at overgangen fra daler til krone ble for vanskelig for morbror Sivert. Denne overgangen skjedde rundt 1875, fant jeg ut.

Du skriver: Og av og til (oftest?) bør man skille mellom forteller og forfatter.

Ja, det må man, forteller og forfatter er aldri den samme medmindre du har med en selvbiografi å gjøre. I Fiksjon er ikke forteller det samme som forfatter.

Jeg vet at Hamsun var en sønn av sin tid, og jeg tenker nok ikke på ham som en kvinnesaksmann, men det er likevel interessant å få med seg lensmannsfruens tale i retten - for de som er kommet så langt. Vi må kanskje vente litt med å diskuttere det - kan bli et spennende tema det.

Ferdig lest.

Til tross for et fremmedartet språk i 1928-utgaven som jeg leste, ble jeg sugd inn og lesingen gikk fortere enn planlagt. Jeg har lest boken tidligere, men husket ikke så mye.

Tematikken knyttet til modernitet er spennende beskrevet, og for meg som i jobbsammenheng stadig skal innovere er det spennende kontraster gjennom det møysommelige arbeidet til Isak som bokstavelig talt bygger stein på stein, mens Aronsen er gründeren som leser markedet og finner en nisje som kunne ha gått fint. Det er ikke tvil om hvor fortellerens sympati ligger. I mellom har man Aksel som er en god arbeidskar, men som lar seg lure til å ta telegrafen når Brede blir fratatt det arbeidet.

Det er lett å se dikotomiene: bonde vs embedsmann, land vs by, kroppsarbeid vs hode. Det er ikke mange som er både og. Slik sett kan vi si at Inger er en av de mest komplekse figurene, hun dras mellom det gode og det onde, mellom kroppsarbeid og intellekt, mellom by og land. En annen figur med en kompleksitet er Geissler som på en måte er «playmaker» (beklager dårlig norsk her) i boken. Han skalter og valter med både personenes og bygdenes skjebne. En interessant figur jeg gjerne diskuterer nærmere.

Det er også interessant med de to parallelle historiene om barnedrap, der begge kvinnene er kommet til gards som tjenestejenter, og blir gravide med sin husbond. Begge er arbeidsomme kvinner, mens Barbro allerede hadde vært i byen og synden, ble Inger sendt dit i straff. Det er påfallende at når det gjelder Barbro sin sak så ligger fortellerens sympati sterkt hos Aksel, mens Ingers situasjon mye beskrives mye varmere. Jeg må også si at lensmannsfruens tale i Barbro sin rettssak er interessant og siteres tilsynelatende i sin helhet. Hun legger skylden på samfunnet som ikke tolererer ugifte mødre.

Glad for denne fellesløsningen ga meg sparket til en gjenlesning og håper vi får diskutert flere tematikker nærmere før jeg tar ferie der jeg skal unne meg et besøk på Hamsunsenteret på Hamarøy!

Karl Erik Harr
Da er det vel Harstad-dialekt for å være mer nøyaktig, viss det har noe å si 😊

Da er det på tide å komme seg i gang med Markens Grøde. Har vært så mye annet.
Jeg har boken i hyllen da jeg har arvet alle Hamsun sine bøker etter mine besteforeldre, men så la jeg merke til at den ligger som lydbok på Fabel, og da begynte jeg å lytte. Det høres vakkert ut, opplest på nordlandsk. Tror jeg velger lydbok denne gangen siden jeg har lest boken tidligere :) - tror dette kan bli en fin opplevelse: sitte på terrassen hjemme, strikke, ta en kopp kaffe og lytte til Markens Grøde :)

Da er jeg og godt i gang med denne storslagne boka.

Tenkte at teksten til Dire Straits sin "Telegraph Road (henta fra azlyrics) kunne passe, det er vel anerkjent at Markens grøde var en av Mark Knopfler sine inspirasjoner for denne.

"Telegraph Road"

A long time ago came a man on a track
Walking thirty miles with a sack on his back
And he put down his load where he thought it was the best
Made a home in the wilderness
He built a cabin and a winter store
And he plowed up the ground by the cold lake shore
And the other travelers came walking down the track
And they never went further, no, they never went back
Then came the churches then came the schools
Then came the lawyers then came the rules
Then came the trains and the trucks with their loads
And the dirty old track was the telegraph road

Then came the mines - then came the ore
Then there was the hard times then there was a war
Telegraph sang a song about the world outside
Telegraph road got so deep and so wide
Like a rolling river...

And my radio says tonight it's gonna freeze
People driving home from the factories
There's six lanes of traffic
Three lanes moving slow...

I used to like to go to work but they shut it down
I got a right to go to work but there's no work here to be found
Yes and they say we're gonna have to pay what's owed
We're gonna have to reap from some seed that's been sowed
And the birds up on the wires and the telegraph poles
They can always fly away from this rain and this cold
You can hear them singing out their telegraph code
All the way down the telegraph road

You know I'd sooner forget but I remember those nights
When life was just a bet on a race between the lights
You had your head on my shoulder you had your hand in my hair
Now you act a little colder like you don't seem to care
But believe in me baby and I'll take you away
From out of this darkness and into the day
From these rivers of headlights these rivers of rain
From the anger that lives on the streets with these names
'Cos I've run every red light on memory lane
I've seen desperation explode into flames
And I don't want to see it again...

From all of these signs saying sorry but we're closed
All the way down the telegraph road

Den er hørverdig også; Telegraph Road

(Jeg har kommet til del 2, kap.VI)

Du nevner Ingers frigjøring. Her stusser jeg. Frigjøring var vel ikke noe positivt for Hamsun. Det forfatteren setter pris på ved Inger, er at hun setter alle kluter til for å hjelpe Isak med slitet på gården. Da Inger kommer hjem etter tukthusoppholdet i byen, er hun blitt noe forandret. Hun har lagt seg til noen byvaner (akkurat som Eleseus). Men da Isak én gang snakker hardt til henne, blir hun som den «gamle Inger» igjen. I del 2 får vi høre mer om en annen side ved Inger. Hun som gjennom hele ungdomstiden sin har måttet unnvære all form for oppmerksomhet fra det annet kjønn, kvikner til (mister hodet?) da et kommer unge , livsglade menn til bygda. Nå har jeg ikke kommet så langt i lesinga at jeg vet hvordan det går med henne og Gustaf.

Apropos samene. Diskriminering oppstår gjerne når man behandler(omtaler) en bestemt folkegruppe under ett. Det er det Hamsun gjør her. Han snakker hele tiden om «laperne» som om de skulle være like alle sammen. I virkeligheten er det vel like stor skilnad på de enkelte her som blant folk ellers. Dessuten har samene vært et normadefolk med en helt annen kultur enn de fastboende. Jeg tror nok at de innbyrdes har vært vant til mer gjestfrihet enn det som gjaldt blant nybyggerne. Egentlig er Isak ganske egoistisk. Han tenker først og fremst bare på seg selv og sitt.

På den andre side : «Det første fremmende Menneske kom forbi, en vandrende Lap, han saa Gjeiterne og forstod at han var kommet til en Mand som har slaat sig ned her». Det er samen som bidrar til at vi får vite navnet til Isak, som finner Isak. Slik sett er det han som definerer Isak som nybygger.

Det er tankevekkende det du sier om første avsnitt. Jeg synes at det er vanskelig å ikke koble Isak til «Manden, Mennesket, den første som var her» ettersom andre avsnitt igjen har Manden i bestemt form og beskriver ham vi skal lære å kjenne som Isak. Med «rødt Jærnskjæg og små Ar i Ansigtet». Et menneske midt i denne uhyre ensomheten. Hva gjør det da med «en og anden Lap»?

Ja, det kunne kanskje like gjerne stått "en og annen elg" som "en og annen lapp".

Jeg har nettopp kommet til episoden der Inger får besøk av samemannen som har en hare med i sekken. Her møter vi rasistiske trekk hos Hamsun. Samen (eller lappen som han her kalles) vet nok hva han gjør da han trekker haren opp av sekken. Den gang hersket det en overtroisk oppfatning om at hvis en gravid kvinne fikk se en hare rett før fødsel, ville det nye barnet bli født med hareskår i ansiktet. Lurer på om Hamsun selv var fanget av denne overtroen? I hvert fall blir samen her framstilt som sleip og beregnende. Det var nok en vanlig oppfatning den gang, men ville bli fullstendig slaktet i dagens rasismedebatt. Her ser vi paralleller til indianerne i Amerika (og til boka Powwow), Urinnvånerne blir sett ned på av innflytterne (eller skal vi si kolonistene).

Du foreslår at Kråkmo (på Hamarøy) kan være plassen der Sellanrå er ment å ligge. Jeg får det ikke til å stemme. Tidlig i boka får vi et hint. Det er da lensmannen kommer og vil måle opp tomta til Isak. Om terrenget østover sier Isak: «Det er bare fjeldet over til Sverige». Da kan det umulig dreie seg om Hamarøy. Jeg vil heller stedfeste Sellanrå til Indre Troms, ikke så langt fra svenskegrensa. Der finner man ikke bare fjell, men også noen store innsjøer som Isak også nevner. Så sant Hamsun har tenkt på et spesielt sred da han skrev boka.

Om det hadde vært en oversatt roman, hadde jeg helt klart gått for en moderne utgave. Men som du sier, dette er jo originalspråket. Da må man kanskje leve med store bokstaver spredt gjennom setningene!? Jeg har lest Markens grøde tidligere, men da i en moderne utgave. Uten at jeg husker i hvilken grad språket var modernisert.

Selv om rettskrivingen er blitt forandret/modernisert, er jo handlingen den samme. Jeg synes det må være flott å kunne lese Hamsun på "originalspråket" hans.

Det er alltid besnærende å lese om noe som gradvis bygger seg opp. Først kommer Isak og så langsomt men sikkert kommer det flere folk til og med dem anlegges gårder som vokser mer og mer. Av intet oppstår det liksom et helt samfunn.
Selv bor jeg i Nord-Norge i en kommune som først ble befolket på slutten av 1700-tallet av familier som innvandret fra Østerdalen og Trøndelag. Jeg innbiller meg at den/de første kom som Isak vandrende over fjell, åser, gjennom myrer og skog for å lete opp den optimale plassen å slå seg ned på.

Regner med at du bringer temaet på bane da, med tid og stunder.

Sikkert bra! Det er forøvrig artig å se at bøker man nettopp har lest har fått plutselig et ekstra aktualitets-oppsving. Jeg tenker bl.a. på powwok. I går så jeg på TV et innslag fra en powwow-tilstelning. Nå snakkes det også i USA om å rive statuer av Columbus.

Jeg beholder mine progressive briller - de duger til det meste!

Kanskje jeg må ta frem "Markens grøde" og lese den på nytt, selv om det ikke er mer enn et par år siden jeg leste den sist. Tror jeg har lest den to ganger før, faktisk. Første gang i skoleregi og under tvang, siste gang frivillig.

Har forresten lest mye Hamsun i år: Landstryker-trilogien, "Mysterier" og "På gjengrodde stier". Landstryker-bøkene er rett og slett særdeles gode, spesielt de to første.

Det er jeg med på. Tenkte du å snike den inn i køen nå rett etter Hamsun, eller følge "same procedure as every year"?