Bokelskere.no

Denne boka så lovende ut, men jeg leste den kun ut for å ha lest den. Den er lettlest, men har et alt for enkelt språk og innhold. Hovedpersonens tanker og meninger var så utrolig forutsigbare at det nesten gjorde vondt. Klisjé.

Hei jeg har aktive annonser på finn hvor jeg legger ut bæler jeg ønsker å kjøpe. Har fått så mye respons og ikke minst tak i veldig mange gode pent brukte bøker. Anbefaler det;)

Ja, det er lurt, - jeg kjøpte den via Antikvariatnet for noen år siden.

Hei, ser ut til at de har den her: Antikvariat.

Jeg leste Sofies Verden for første gang da jeg var elleve eller tolv år gammel, og har lest den flere ganger siden. Det er denne boken som vekket interessen min for filosofi, og som ga meg en av mine største og mest magiske leseopplevelser. Det eneste negative er at et par av de filosofiske brevene er ekstremt lange og kjedelige, men ellers elsket jeg denne boka fra begynnelse til slutt. Det er noen år siden jeg leste den sist, og jeg burde nok ha lest den på nytt før jeg skrev denne bokomtalen, men jeg klarer ikke å la være å dele min kjærlighet for den når jeg ser hvor mye negativt folk skriver om den. Jeg husker hvordan jeg ble dratt inn i hekken sammen med Sofie, og inn i leiligheten til Alberto Knox da Sofie møtte ham for første gang. Jeg husker at jeg var der sammen med dem da de dro tilbake i tid, og at jeg også var med Sofie når hun forstod hvem Hilde var, og ikke minst; hvem hun selv var. Jeg er så glad for at jeg fant denne på skolebiblioteket for mange, mange år siden, og at jeg ikke hørte på bibliotekaren da hun sa at "denne boka er ganske tunglest, kanskje du bør prøve en annen", for det ga meg en opplevelse for livet, og noe jeg aldri ville vært foruten.

Å, ja! "Kitts egen verden" var den første Evi-Bøgenæsboken min! Den gjorde sterkt inntrykk og var vel litt mer alvorlig enn de andre bøkene hennes.

Mitt første møte med bøker. Jeg var 8 år og levde i motbakke. Denne boken traff meg rett i hjertet, og jeg slukte deretter Bøgenæs i flere år etterpå. Aller størst inntrykk gjorde likevel møtet med Kitt. Gjenkjenbart og en historie som ga et håp om noe bedre senere i livet.

Ikke alle krimsaker er like enkle å løse, eller? ...

En drept mor. Et kidnappet barn. Opptil flere mistenkte og to gutter som er veldig glad i voldelige dataspill. Hva er det som egentlig skjer og hva har de til felles?

I flere år har jeg lest Unni Lindell kriminalromaner. Hvorfor? Fordi jeg liker politietterforskeren hennes, Cato Isaksen så godt. Grunnen er at han er en veldig ærlig og rett frem. Og han er ikke redd for å vise sinne og frustrasjon. Han er den han er. Sånn er det bare. Og jeg som leser har fulgt med oppturer og nedturer i hans liv. Så det har blitt en vane å følge ham videre samt hans nyeste kollega, Marian. Samarbeidet deres er som kjent en berg og dalbane. Det går fort opp og ned.

Lindells bøker har vært veldig variert de siste årene. Hun har levert mange gode og sterke kriminalromaner, og også noen svake, lite engasjerende bøker. Men slik er det vel med alle forfattere. Noen bøker er virkelig gode, mens andre er de litt uhelige med.

Djevelkysset hadde jeg store forventinger til. Selv om jeg ikke har lest U.Lindells forrige bok, Sukkerdøden, ennå (den står ulest i hylla), så tenkte jeg å lese den tidligere år før Djevelkysset kom ut, men rakk det aldri. Det var andre bøker som fristet mer, og da Djevelkysset kom ut ville jeg heller lese den før Sukkerdøden. Syns coveret til Djevelkysset er utrolig stilig og pirret nysgjerrigheten. Jeg måtte bare lese den. Dessverre brukte jeg noen måneder på å lese den ut. Hvorfor? Den var ikke så spennende og engasjerende som den trodde den ville bli. Dessuten var det andre bøker jeg heller ville lese. Derfor ble denne boka litt tilsidesatt av den grunn.

Djevelkysset var en bok jeg var glad jeg ble ferdig med. Jeg liker ikke å avslutte et forhold med en bok slik (vet jeg høres gal ut ...), men vil jo så gjerne like alle bøkene jeg leser, men det er som sagt håpløst. Det går rett og slett ikke an. Syns denne ble svak i forhold til Lindells tidligere bøker. Jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns mange som var involverte i saken (Bortsett fra Cato og Marian da selvfølgelig), ble for likegyldige for meg. Jeg fikk ikke helt tak på dem. De ble for flate og til tider kjedelige. Det endte med at jeg brydde meg ikke noe særlig om hva de gjennomgikk. Syns også det ble altfor lett å finne ut hvem som sto bak alt sammen. Det er skuffende. Jeg vil ikke vite det så tidlig. Deilig å ha rett angående slike ting når man først leser en krim, men jeg vil ikke finne svaret før langt uti boka. Dessuten var det ikke skikkelig spenning før de siste 100 sidene startet. Boka ble litt for langdryg for min del, dessverre

Og jeg - skal jeg gå løs på en tredje lesning av Kristin Lavransdatter?
Første gang som 20-åring, andre gang som 40-åring, og nå vel 60?
Å lese triologien om Kristin Lavransdatter som ung kvinne, og som voksen kvinne med egne barn, ga to vidt forskjellige opplevelser. Lojaliteten og innlevelsen fant ulike innfallsvinkler. Det kaller jeg stor litteratur!

Nå, som eldre kvinne (WHOs definisjon :-)), vil verket gi meg enda en dimensjon ved livet?

Og ja, Line - du bør gi dette verket en ny sjanse!

Endå ein gong ferdig - om ein kan bruke det ordet om Sigrid Undsets bøker - med "Husfrue". Denne gongen var det ikkje mest forholdet mellom Kristin og Erlend som opptok meg mest, men forholdet mellom Kristin og faren, mellom Lavrans og Ragnhild og mellom Kristin og Simon. Foreldra blir ein viktig kontrast - men også parallell - til Kristins samliv med Erlend. Alt dette hadde forfattaren tenkt ut før ho skreiv bøkene. Ingenting vart endra av det opphavlege konseptet, berre skildringa av Simon Darre, som Undset var meir og meir glad i. Så var han då òg ein real kar.

Akkurat det kan eg vel ikkje hjelpe deg med, men eg tok denne boka som lydbok no, med Rut Tellefsen (veldig god, bortsett frå når ho er Lavrans og Edvin), og denne kontrasten som du nemner, blir sjølvsagt tydeleg. Det som slo meg no, fyrst og fremst, var at det er så godt å kunne nyte eit kunstverk når ein kjenner det. Og denne boka kjenner eg godt - etter mange gongers lesing i tillegg til film, dans og teater. Ta berre opninga, der vi høyrer om sinnsstemninga til Ragnhild. langt ut i boka forstår vi årsakene til at ho er som ho er. Så: Sluttscenen mellom Ragnhild og Lavrans må vere noko av det sterkaste i norsk romankunst. Dei er aleine, dei to, nakne til grunnfjellet - eit typisk Duun-motiv, forresten (Undset kalla han då òg Noregs største diktar). Kven er så rein at han kan kaste den fyrste steinen? Kven sit ikkje i glashus? Ved at Undset har laga denne ramma for kjærleikshistoria mellom Kristin og Erlend, får tematikken ein ekstra dimensjon: Kven er vi? Kven har rett til å dømme?