Utrolig at en forfatter kan klare å skrive noe jeg oppfatter som så dårlig, og at jeg allikevel leser boka. Dyktig gjort av Lucinda Riley, å lage et plott som trekker i langdrag, men som allikevel engasjerer meg såpass mye at jeg leser bok etter bok. Jeg angrer på at jeg startet, men må få med meg slutten. Nå håper jeg det kun er to bøker igjen, så skal jeg aldri mer lese noe av denne forfatteren.
Jeg gir boka terningkast 2, men kun for plottet, ellers hadde den fått 0.

Det er nesten vanskelig å skrive noe som kan forklare hvor vakker denne boken er! Beskrivelsene som er så livaktige at jeg føler at jeg er med på reise til Burma. Språket som både er stillferdig og poetisk, hver side leses sakte og nytes. Forfatteren selv skal ha sagt: «Dette er en totalt ukynisk bok i en svært kynisk tid. Alt jeg vet om kjærligheten og livet har jeg lagt i denne boken». Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg liker best, kjærlighetshistorien, eller skildringene av Burma, munkene, lydene, luktene.

Jeg har lest omtaler som sier at det er en urealistisk bok om kjærlighet som ikke finnes eller er uoppnåelig...det er jo nettopp en kynisk måte å betrakte livet på. Kanskje historien er urealistisk, men må en historie være realistisk for å kunne minne oss om hva som er viktig å ta vare på i livet? Jeg er enig med forfatteren, vår tid er en kynisk tid. Det er fokus på effektivitet og produktivitet, alt skal måles i penger. Denne boken er et motstykke til dét. Hvem i vårt samfunn vil være villig til å reparere bøker som er hullspist av insekter, erstattet én og én bokstav med en liten papirlapp hvor bokstaven er skrevet på? Her ville de bare blitt kastet. Boken er som et eventyr, et maleri eller en dans. En bok som rører ved hjertet og sjelen.

Hun skulle aldri gifte seg. Så giftet hun seg likevel. De fikk et barn med kolikk. Leiligheten er full av veggdyr. De lever nesten fra hånd til munn. Moren føler seg intelligent, men klarer ikke å svare på femåringens spørsmål.
En underlig liten bok, som ga meg null og niks.

Er så enig, dette syns jeg var en utrolig kjedelig bok blottet for humor, og med et elendig plott.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese denne serien, men jeg har alltid utsatt å begynne på serien, på grunn av lengden på bøkene. Jeg har egentlig ikke noe problem med svære bøker; jeg synes egentlig det er ganske koselig å lese noen skikkelig svære bøker i blant. Men jeg var egentlig ikke sikker på om jeg kom til å like The Name of the Wind. Og jeg hadde aldri motivsjonen til å bare begynne på boka. Men så, en dag, så bare bestemte jeg meg for å lese den, og jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det, fordi denne boka var fantastisk!

Først og fremst, ikke bli skremt av lengden på boka! Ikke gjør den feilen jeg gjorde, fordi jeg er skikkelig sur på meg selv over at jeg ikke har begynt på denne serien tidligere! Så hvis du har denne boka på hylla, gå å les den med en gang! Fordi denne boka fortjener ikke å bli dekket av støv på hylla, som den har gjort hos meg i noen måneder, hehe. . .

Noe som jeg synes er veldig interesssant og originalt med denne trilogien, er at bøkene tar for seg en mann som forteller livshistorien sin utover tre dager, altså hver sin bok tar sted fra hva han forteller i de tre dagene. Det synes jeg var skikkelig kult, og det er en veldig original måte å fortelle en fortelling på.

Jeg synes egentlig det er vanskelig å skrive omtaler om bøker som jeg elsker. Så jeg har egentlig ikke mye å skrive, annet enn at jeg elsker skrivestilen til Patrick Rothfuss. Den er lett og lese, men samtidig veldig fortryllende. Det er en diger bok, men den går egentlig ganske fort å lese, hvis man bare har motivasjonen til å sette seg ned for å lese videre.
I tillegg så er det et digert persongalleri, med mange interessante karakterer som alle har sine egne personligheter og alle virker ekte. Du legger også merke til hvordan karakterene vokser og utvikler seg gjennom boka, og jeg elsket å lese om Kvothe og alle de andre karakterene.
Dessuten, så virker verdenen som Rothfuss har skapt, veldig troverdig. Jeg synes det var veldig lett å leve seg inn i boka og handlingen, og alt passet så godt sammen. Jeg har egentlig ingen ting å klage over. Rett og slett ingen ting.

Det eneste jeg har lyst til akkurat nå, er å begynne på bok to. Men den har jeg dessverre ikke! Jeg kommer definitivt til å kjøpe den andre boka i serien snart, fordi jeg har veldig lyst til å vite hva som kommer til å skje videre i handlingen og i serien generelt. I tillegg har jeg lyst til å ha lest bok to før bok tre kommer ut (som ikke kommer ut på en stund, ser det ut til), fordi da er jeg klar for å lese bok tre med en gang den kommer ut. Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste! Både til folk som elsker fantasy, men også dem som ikke vanligvis leser slike typer bøker.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Patrick Rothfuss har skapt noe helt eget innenfor fantasi med denne første boken om Kvothe. Jeg er stor fan av Ringenes Herre og Game of Thrones, og er nå også en stor fan av Kongedreperkrøniken. Det som skiller seg mest ut med Patrick Rothfuss' hovedperson er at han ikke bare er tvers gjennom god, eller tvers gjennom ond. Dette gjør det veldig lett å assosiere seg med han, til motsetning fra vanlige helter i fantasi som ofte blir opphøyd med umenneskelig godhet, eller ondskap.
For mange kan boken virke langdryg med tanke på de detaljerte beskrivelsene av omgivelsene Rothfuss bruker for å trekke oss inn i stemningen og handlingen.
Ellers må jeg trekke frem jobben oversetteren har gjort, den er intet mindre enn enestående. En dårlig oversettelse kan ta livet av enhver blivende tungvekter i bokverdenen, som jeg dessverre fikk smertelig erfare da jeg forsøkte meg på den norske oversettelsen av den første boka i Game of Thrones serien.
Oversetter Morten Hansen burde få en ærespris for jobben han har gjort med Vindens navn.

Denne serien er det værste makkverket jeg noen gang har vært borti. Bøkene gikk fra dårlig til værre til værst.

Sjarmbombe av en bok!

Engelske Andy Jones debuterte som romanforfatter med boka "The two of us" tidligere i år. Papirutgaven av boka kommer ut på norsk 3. august og den har fått tittelen "Sammen". Av forfatterens nettside fremgår det at han tidligere har utgitt novellesamlingen "Untogether Lives" samt et par barnebøker. Til daglig jobber Andy Jones i et reklamebyrå, og for å få tid til å skrive må han ta grytidlige morgener og helgene til hjelp. "Sammen" er under utgivelse i åtte land.

"Folk spør: Hvor lenge har dere vært sammen? Hvordan møttes dere?

Dere sitter ved et bord og syder av forelskelse, brisker dere demonstrativt med ny kjærlighet (kan det kalles det? Er det kjærlighet allerede?), ler altfor høyt og kysser mer energisk enn det sømmer seg på en landsens pub, og noen sier: Slutt å tafse på henne! Skaff dere et rom! For et søtt par dere er, eller en variasjon over temaet." (side 5)

Fisher og Ivy føler at de har noe helt spesielt, som det er svært få forunt å oppleve. Siden de traff hverandre for 19 dager siden, har de knapt vært ute av senga. Fullstendig oppslukt av hverandre, knapt i stand til å være fra hverandre.

Fisher tenker at Ivy er kvinnen i hans liv, og bestemmer seg for å ta henne med hjem til familien sin. Selv om faren og søsteren er noe spesielle ... Han har aldri hatt med en jente hjem, men velkomsten de får - dvs. det er vel egentlig Ivy som får den, selv blir han temmelig oversett - er overveldende. Hun har så vidt kommet over dørstokken før gamle familiealbum blir dratt frem, slik at alle kan le av de rare frisyrene og klærne han har hatt opp gjennom tidene. Ja, for ikke å snakke om den bare rumpa hans da han var liten ... Og mens faren bombarderer Ivy med spørsmål, går det opp for ham hvor lite han egentlig vet om sin utkårede ... De har rett og slett ikke hatt tid til å fortelle hverandre historiene sine, opptatt som de har vært av helt andre ting. Og da kvelden ender med at faren tilbyr dem sin seng, er det som om all tidligere romantikk er blitt borte.

Tilbake i London er ingenting det samme lenger, og det er som om Ivy holder seg lengst mulig unna ham. Er hun i ferd med å dumpe ham, kanskje? Ble familien hans for mæget for henne? Snart skal det vise seg at det er noe helt annet som er årsaken. Ivy er nemlig gravid, og dermed er det slutt på den "lettbeinte", nytelsesorienterte forelskelsen ...

"Ivy spyr på badet mitt, lyden bærer like klart som fuglesang på en åpen eng en stille sommerdag. "Helvete," sier hun, og stemmen skaper ekko og gjenklang fra innsiden av doskåla og siver ut på badet og inn på soverommet som damp. Hun spytter, spyr, spytt,. spytt, spytter. Og spyler ned. Ivy har en utagerende og produktiv måte å spy på, og før jeg går på jobb, må jeg tørke vekk oppkast fra undersiden av setet, fra badegulvet og alle andre steder det har sprutet på. Og det er helt greit for meg; hun tar morgenkvalmen, jeg tar Jif-flaska - det er bare rettferdig." (side 45)

Når Fisher ikke er sammen med kjæresten, er han hos vennene El og samboeren Phil. El lider av en forferdelig sykdom som gir ham ukontrollerte rykninger og krampetrekninger i kroppen. Koordinasjon, balanse, empati og taleevne svekkes gradvis, og El har for lengst havnet i rullestol. Dette vennskapet betyr mye for Fisher, som har kjent El så lenge han kan huske. Å være vitne til vennens fysiske forfall er ikke enkelt, selv om relasjonen også inneholder mye galgenhumor.

Er det noe som nettopp preger denne boka, så er det humor! Men ikke tro at dette er en lettbeint roman av den grunn! Jeg opplevde at "Sammen" har mange lag, og at den er langt dypere enn man først skulle tro. Blant annet skildrer den nydelig hva kjærlighet egentlig er. De små tingene som gjør at noen par holder sammen også etter at den første forelskelsen har avtatt i styrke, mens andre forhold ender med brudd ... Det udefinerbare som man kanskje ikke tenker så mye på, men som er helt avgjørende når det røyner på med ytre påkjenninger ...

Romanens styrke er kombinasjonen av et godt språk, mye humor og mange situasjoner som jeg vil tro er nokså gjenkjennelige for de fleste. Samtidig som jeg humret og lo mye underveis i lesingen, opplevde jeg også et stort alvor i historien. Det er ikke småtterier dette paret utsettes for!

I teorien trenger jeg ikke å like hovedpersonene for å like boka, men det er jo ingen ulempe heller. Ja, jeg falt både for Ivo og Fisher, selv om min sympati definitivt gikk i Fishers favør i de fleste tilfellene. Jeg vil for øvrig understreke at personskildringen av hovedpersonene er svært nyanserte, slik at de rommer både gode og dårlige egenskaper. Her er ingen stereotyper, og jeg vil også hevde at klisjéene er fraværende. Dette er en bok å bli glad i, rett og slett! En perfekt sommerbok etter min smak!

Jeg anbefaler boka varmt!

Ein forfattar som likar detaljar.
Dette er mitt første møte med detektiv Strike. Eg likte han. Syns ofte krim for tida er full av groteske skildringar. Denne er grotesk nok, men det blir ikkje hovudsaka. Herleg britisk.

Endelig fikk jeg lest boken om fosterjenta Victoria. Det har vært en leseopplevelse. Det gikk noen sider før jeg fikk skikkelig grep om historien, men etter det var det nesten umulig å legge boken fra seg. Det er engasjerende, gripende, lærerik, rystende og opplysende lesning. Boken anbefales på det varmeste. Det vises for øvrig til all tidligere omtale om boken her på siden.