Tekst som har fått en stjerne av Andreas Burø:

Viser 1 til 14 av 14:

ble kort omtalt her , med lenker til goodreads-omtaler.

Resymert: "fort lest, rikt illustrert"

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Palestina har sagt nei til egen stat hver gang de har blitt tilbudt det. Første gang var i 1948. De har blitt tilbudt 97% Vestbredden, men sa nei. Det var en grunn til at de ikke ble tilbudt 100%, men husker ikke den grunnen. Israel trakk seg ut av Gaza, men fikk raketter mot seg som svar. Dersom Palestina skal bli en egen stat må det skje gjennom forhandlinger. Det vil ikke palestinerne. For øvrig har alltid bodd jøder i Israel.

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (4) Varsle Svar

Herbert har en vill fantasi i dette sci-fi-eposet, og jeg føler virkelig jeg kan se for meg hvordan planetene ser ut, hvordan menneskene ser ut - hverdagen som beskrives blir nærmest naturlig etter hvert.

Når det er sagt, så slet jeg meg gjennom Dune. Jeg leste, la den bort, leste la den bort, og de siste 3-400 sidene leste jeg på ren vilje. Boka går svært sakte framover, og historien mister en del moment i de kronglete beskrivelsene som gjentar seg selv alt for ofte. Jeg skjønte hvor blå-blå øynene til Fremen-folket er, og hvor hvit Crysknifen er, første gangen det ble beskrevet.

Jeg begynte rett og slett å kjede meg, og jeg ble på ingen måte forløst av slutten. Jeg synes det er greit å ha lest boka, for å kunne ha en egen mening om den, og for faktisk å si at jeg har lest et av verdens største sci-vi-verk, men det stopper egentlig der.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Eg har forsøkt å unngå omtalar, men har ikkje greidd å halde meg heilt unna heller – så eg har skumlese litt her og der, nok til å få med meg at både kritikarane og ”vanlege” lesarar er veldig splitta. Og etter å ha lese boka sjølv, kan eg faktisk forstå det.

HANDLING – Det er vanskeleg å gjenge handlinga utan å røpe noe viktig. Det er også vanskeleg å oppsummere ei bok på 700 sidar på få ord, men eg forsøker:

Hovudpersonen, ein mann i midten av tretti-åra (som hovudpersonar i Murakami sine bøker jo ofte er…), får kvardagen snudd på hovudet då kona brått og uventa seier at ho vil skilje seg, at ho har funnet ein annan mann. Det blir slut. Og han bruker dei neste månadene på å køyre rundt i Japan på må-få. Søv litt her og litt der; telt, ymse motell, osv. Til vanleg arbeider han som portrettmålar, noko som sikrar han trygg inntekt, men som ikkje var den vegen han ville gå. Det skulle vere ei midlertidig ting. No ser han moglegheita til å realisere kunstnardrøymen – måle det han sjølv vil, og ikkje måle berre for å tene pengar. Via ein kunstnar-kompis får han ein stad og bu også; faren til denne kunstnarkompissen ligg på sjukhus og heimen hans står tom; det ville berre vore til hjelp for alle dersom nokon ville bu der og ta seg av huset. Så dit går turen – til ei lita fjellbygd langt vekke frå sivilisasjonen, til eit hus på toppen av eit fjell. Her skal han bu mens han finner ut av kva han skal gjere.

Kompissen sin far, som i budde der før, var også kunstnar – ein veldig kjent ein óg. Så han forventar å finne inspirasjon og ny giv her. For å sikre seg litt inntekt takkar han også ja til å undervise kunst-kurs to-tre gonger i veka.

Lerreta forblir blanke – han klarar ikkje måle noko som helst. Så, ein kveld finner han eit bortgøymd maleri på loftet i huset. Han pakkar det opp, og så startar mystiske ting å skje:
1) Bilete viser seg å fortelle noko om kunstnaren som malte det – altså han som budde i huset før, og som no ligg senil som ei fjøl og ventar på dauden på sjukhus. 2) Litt etter blir han kontakta av agenten sin – ein av naboane her oppe på fjellet har fått med seg at han er portrettmålar, og vil gjerne ha eit. Beløpet han tilbyr er såpass høgt at han går med på å måle eit siste portrett likevel. Desse to mennene – målaren og kunden – blir etter kvart ganske godt kjent, og å måle portrett blir ikkje det einaste han skal hjelpe til med.
3) Fleire netter på rad vaknar hovudpersonen av ei bjelle. Han sporar lyden og finner ut at lyden kjem frå bakken, frå eit område tildekt av store stein. Saman med denne nye venen/kunden/naboen sin skaffar dei utstyr og får gravd opp steinene og finner til slut eit djupt hol i bakken, noko som liknar på ein brønn.

– Desse tre tinga; bilete på loftet, det nye bekjentskapet og bjella i bakken får ein rekke hendingar til å utfalde seg.

DET EG LIKTE
+ originalt og ufortseigbart plott
+ herlege karakterar!
+ god spenning
+ stemning som er til å ta og føle på
+ lause trådar som verker meingslause der og då, men som etterkvart blir samla

  • Elskar FANTASIEN til Murakami !!
  • at ikkje absolutt alt henger i hop; slik er det jo i livet også – alle dei raude trådene, alt det som hender oss i kvardagen – det henger ikkje alltid i hop, nokre gonger berre skjer ting.
  • den litt sære humoren som finnst gjennom heile boka

TING EG LIKTE MINDRE:
– tidvis meir langdrygt enn kva godt er
– I blandt blei enkelte ting her gjentatt til det keisamme; unødige påminningar om enkelte karaktertrekk og forklaring av ting som alt er blitt forklart tidligare; som f.eks at hovudpersonen vil formidler meir enn eit menneske sitt fjes når han målar portrett – han vil formidle personens indre også. Dette står skriven fleire gonger gjennom boka, som om eg som lesar gløymer det så snart eg har lese det.

DOM/ANBEFALING:
Les denne om du vil:
– ha ei bok å bruke tid på, ei bok å nyte, drøyme deg vekk i.
– kjenne ein unik, lada spenning kombinert med mystikk
– prøve noko ”nytt”; altså vere opensindig ig mottakeleg for ei god historie utan noko eintydig slut.

Eg likte boka! Men … eg er ikkje heilt uparktisk sidan eg er såpass stor fan av Murakami – eg ville sikkert like det også om han skreiv ei tusen-sidars bok om meitemark…
Om du allereie er fan av Murakami, vil du truleg like denne godt. Om du derimot ikkje har vore fan av bøker som Kafka on the Shore og 1Q84, bør du kanskje stå over denne då stilen er litt lik.
Eg kan lett forstå den blanda kritikken av boka, for denne vil nok falle best i smak hos dei som veit kva dei kan forvente av Murakami og som alt er litt kjent med nokre av hans tidligare romanar.

Utdrag får bloggen min - http://spraakraadblaagg.wordpress.com

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Vi vet jo hva vi får av Dan Brown. 50 % spenning, 40 % turistguide og 10 % religionskritikk. Men virkemidlene hans er ganske så utslitte nå. Og språket har aldri vært verre. Man aner jo en viss bekymring når han refererer til Disney-filmen Frost tidlig i romanen. Popcorn-underholdning er ofte artig, men så lettvint tøys som dette slipper selv ikke en trilliardselgende forfatter som Brown unna med. "Inferno" var ikke så verst etter den grusomt kjedelige "The lost symbol", men nå er det på tide å pensjonere professor Langdon. Det var til tider gøy så lenge det varte!

Denne gangen er det katedraler, klostre og museer i Spania som får gleden av det økte besøket en Brown-roman gir, men med tanke på hvor møkka leie innbyggerene i Barcelona begynner å bli av turisme et det ikke sikkert den blir så voldsomt godt mottatt der nede.

Denne gangen viker gamle myter delvis plass for moderne teknologi, og Brown får slått fast at han ikke er en spesielt imponerende science fiction-forfatter. At han flørter med sjangeren er uansett en fin anledning til å minne om at vi lever i en virkelig gullalder av glitrende sci-fi, og at alle bør sjekke ut forfattere som Claire North, Ted Chiang, Christopher Priest, Stephen Palmer og Becky Chambers. Er det krimthrillere du er ute etter bør du heller sjekke ut Jack Grimwood, Oliver Harris og Alex Marwood.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Ny japansk forteller-stemme for norske lesere

Hiromi Kawakami (f. 1958) er en av Japans mest populære forfattere. Forlaget har på sine nettsider presentert henne på følgende måte:

"Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk."

I følge Wikipedia foreligger en håndfull av Kawakamis bøker på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er en av dem, og denne (med originaltittelen "Sensei no kaban") har fått tittelen "The Teacher´s Briefcase" på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er den første av Kawakamis bøker som er oversatt til norsk.

Jeg ser at forlaget sammenligner Hiromi Kawakami med Haruki Murakami. Jeg synes at det er uheldig med slike sammenligninger, fordi det kan lede leserne til å tro at Kawakamis bok faller innenfor genren magisk realisme. Det gjør den nemlig ikke. Når det er sagt har Murakami også skrevet romaner som ikke faller inn under genren magisk realisme, men det er ikke til å komme forbi at det er nettopp magisk realisme han først og fremst forbindes med. Personlig tror jeg at lesere som liker Murakami vil elske Kawakami, men at det vil også mange lesere som ikke liker Murakami gjøre ... Selv sier jeg ta takk til begge to.

Handlingen i "Merkelig vær i Tokyo" er ganske enkel. Boka handler nemlig om Tsukiko som ofte sitter alene på en bar og drikker. En dag støter hun på en gammel lærer fra videregående. Det har gått noen år siden sist de traff hverandre, for Tsukiko har i mellomtiden blitt 38 år gammel. Læreren - en mann hun kaller Sensei, men som egentlig heter Harutsuna Matsumoto-sensei - er 30 år eldre enn henne.

Tsukiko og Sensei avtaler aldri når de skal møtes i denne baren, men i tidens løp støter de på hverandre ved jevne og ujevne mellomrom. Samtaleemnene handler om det nære, om her og nå, ofte om det de spiser eller drikker. Som regel går det i sake - store mengder sake. Og øl.

Vi satte oss på en benk og åpnet matboksene. Lukten av kimchi steg med det samme vi tok av lokket.

"Bestilte ikke du spesial, Sensei?"

"Jovisst gjorde jeg det."

"Hva er egentlig forskjellen på spesial og vanlig?"

Vi bøyde oss over boksene i kor, først over den ene, og så den andre.

"Ikke stort, later det til." sa Sensei muntert.

Jeg drakk teen langsomt. Selv om det blåste, var det tross alt midt på sommeren, så det smakte. Den kalde teen gled fuktig ned i svelget." (side 21)

Historien om møtene mellom Tsukiko og Sensei fortelles med en slags langsom varsomhet, og det handler mye om sanselige opplevelser i matveien, og heller lite om sanselig fysisk kontakt mellom de to. Og det til tross for at Tsukiko etter hvert viser seg å ha varme følelser for den tredve år eldre læreren sin ... Hvorfor holder han egentlig igjen? For det er vel ikke bare aldersforskjellen som gjør at han ikke tar imot den noe ubehjelpelige kjærligheten Tsukiko har å by ham? Det ligger hele tiden noe subtilt mellom dem, to ensomme og skibbrudne som treffes, uten egentlig å ha behov for noen andre enn seg selv, og som likevel blir trukket mot den andre, uten at de egentlig skjønner selv hva det handler om. Kanskje et slags storbyfenomen, der det kjente føles litt tryggere enn alt det andre, noe som kan få enkelte (les: Tsukiko) til å forveksle dette med kjærlighet? Hvis det da ikke nettopp er kjærlighet det hele handler om?

Selv om det av til blir altfor mye sake-drikking, er det liten tvil om at de to deler en stor og inderlig interesse utover drikkingen, nemlig interessen for kulinariske matopplevelser.

Han la en liten klatt wasabi på en abaloneskive med pinnene og dyppet den i soyasaus. Han tygget langsomt. Han hadde en gammel manns munn når han tygget. Jeg tok en skive og tygget selv. Jeg hadde fortsatt en ung kvinnes bunn. Brått ønsket jeg så sterkt at den hadde vært en gammel kvinnes.

Shabushabu av blekksprut. Sashimi av abalone. Kjempetrauskjell. Flathodefisk. Kokt sjøkneler. Friterte kongereker. Rett på rett ble satt foran oss. Et sted omkring flathodefisken begynte Senseis spisepinner å bevege seg langsommere. Han tippet sakebegere lett til munnen, drakk i små slurker. Jeg hev meg over maten etter hvert som den ble satt pp bordet, pratet lite og drakk mer.

"Var det godt, frøken Tsukiko?" spurte Sensei i samme tonefall som til et barnebarn med voldsom matlyst.

"Mm," svarte jeg, før jeg sa med litt større innlevelse: "Veldig godt." (side 141)

Historien om Tsukiko og Sensei kunne fort blitt sukkersøt, om det ikke var for at replikkvekslingen dem i mellom er alt annet enn klissete. Tvert i mot handler det om nøktern faktautveksling, og en gang Tsukiko tar opp at hun elsker Sensei, blir det bare kleint. Dette forhindrer imidlertid ikke at de blant annet havner på kirsebærfest, på sopptur og på en tur til en øy. Med lun humor skildres disse to som skjebnen på et vis har ført sammen.

Kawakami skriver med en letthet det er få forfattere forunt å beherske så elegant som hun gjør. Hun er både stilsikker og trygg på romanens figurer, slik at vi kjenner at de er troverdige. Det stillfarne og stemningsfullte i boka har blitt sammenlignet med Sofia Coppolas "Lost in Translation", en film jeg i sin tid fant svært oppskrytt. Men kanskje var jeg ikke i den rette stemningen den gangen, og burde gi filmen en ny sjanse?

Jeg snakker til ham, og noen ganger svarer det fra oppunder taket, frøken Tsukiko. Sensei, jeg har begynt å trekke tofuen sammen med torsk og kronkrageblader, slik du lørte meg. Jeg håper vi møtes igjen, Sensei. Når jeg sier det, svarer Sensei oppunder taket, vi møtes igjen, frøken Tskukiko, helt sikkert.

På slike kvelder åpner jeg Senseis mappe og ser ned i den. Et tomt rom brer seg, fylt av ingenting. Et tomt ingenting som brer seg, stadig innover ....

Kanskje var det de litt drømmeaktige sekvensene av boka jeg likte aller best, der bokas jeg-person, Tsukiko, snakker med seg selv og filosoferer over det hun gjør - med en sjelden innsikt i seg selv og sine beveggrunner - eller mangel på sådanne ... Og så er det alltid forbundet med smerte å lese om uforløst kjærlighet.

Jeg likte denne lille, stillferdige romanen svært godt! Det eneste jeg beklager er at den var så altfor kort.

Jeg håper det kommer flere oversettelser av Hiromi Kawakamis bøker! Og så gleder jeg meg over at det stadig dukker opp nyoversettelser av spesielt japanske bøker for tiden! Som f.eks. "Søstrene Makioka" av Jun'ichirō Tanizaki, og nå denne av Hiromi Kawakami!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Med tanke på frustrasjonsnivået skulle man kanskje tro at det var motsatt, at noen dør hvis du fortsetter :) Det er nok best du brenner den..

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Gå hjem og vogg, Dan Brown! Denne boken var så kjedelig at jeg vurderte å ikke lese den ferdig. Og hva er det med at Langdon er så høy, "hele" 180 cm, wow. Nei, godeste Brown får lære av vår egen Jo Nesbø, både når det gjelder spenningsnivå og hva virkelig høyde er. Denne boken er rett og slett totalt uinteressant.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Du kan glede deg til ei storslagen bok! Kristine Tofte skriver så levende at man føler at man er i Eirabu sjøl!Det rike, levende språket er også nynorskens fortjeneste. Stemninga og tidsepoken passer perfekt til nynorsk,jeg tror ikke det hadde blitt det samme med bokmål. Men sjølsagt er historien det mest vesentlige, og den er fantastisk! Historien fester seg lenge etter at boka er lest. Jeg gleder meg veldig til å lese den neste boka!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Direktøren der hadde vært noe overspent frem til den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968, og var definitivt blitt småparanoid senere.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fred and George turned to each other and said together, 'Wow - we're identical!' 'I dunno, though, I think I'm still better-looking,' said Fred, examining his reflection in the kettle.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Resist the temptation of sleeping pills. Their effects could leave you unable to function if zmobies attack during the night.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jo da, Dan Brown har vært på kurs og lært om cliffhangers, men mønsteret hans, da: Barsk akademikermann og sexy akademikerkvinne blir på et mystisk vis involvert i noe mystisk. De får hjelp av en skikkelig sympatisk fyr som til slutt viser seg å være den slemmeste av alle, og de blir motarbeidet av en skikkelig lumsk slemming, som til slutt viser seg å ha prøvd å hjelpe dem hele tiden.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Kirsten LundSimen "Boktimmy" IngemundsenVigdis VoldHarald KAnjaJohnny OlsenHilde H  HelsethKaren RamsvikMorten BolstadMarianne  Skageanniken sandvikVivianReadninggirl20Karin  JensenAnne Lise JohannessenBeathe SolbergTanteMamieingar hBjørn SturødKaroline in WonderGrete AmundsenSverreCtinaLaila StenbrendenLama Diehl-DahlLibraritas vSol SkipnesRandi Annie FramnesReidun SvensliPer HellemTone Maria JonassenJakob SæthreAlice NordliThina NordtveitStine_JTonesen81Anniken RøilLena Risvik PaulsenKareteTorill Elisabeth Revheim