Bokelskere.no

"BRUDDET Byen som ville ha Brexit" av Yohan Shanmugartnam og Line Ørnes Søndergaard er fire dokumentarserier som har stått på trykk i Klassekampen og som ble til bok. Dokumentarene stod på trykk i 2016, 2017, 2018 og 2019. Handlingen er lagt til byen Boston, Lincolnchire, et par timers togtur nordøst for London. Boston var byen med høyest antall stemmer for Brexit, hele 75,6% stemte for å forlate EU. Boston har stor arbeidsinnvandring fra Polen, Litauen, Latvia, Romania og Bulgaria som jobber på jorder og fabrikker for luselønn og under Dickens-aktige forhold. Fri flyt av arbeidskraft, fungerer sikkert fint hvis man er journalist eller lege. - Men hvis man er fabrikkarbeider, får man hele tiden høre av sjefen at det står 50 stykker som bare venter på å ta over jobben din hvis du klager. Dette fører til underbetalte jobber og utnytting av mennesker.
I boka møter vi alenemoren Alexandra, som forsøker å manøvre sitt eget og barnas liv gjennom den turbulente Brexit-prosessen. Vi møter også gårdsarbeideren og fiskeren Albert, som er født og oppvokst i Boston, en by fra sine glansdager var en av landets viktigste havnebyer og et bindeledd til Europa.

Liker du å lese om virkelige mennesker og hvordan politiske prosesser er viktige og påvirker folks liv, er dette en bok for deg. Denne boken gir et innblikk i hvordan mennesker lever livene sine i Brexit-kaoset, hvordan usikkerheten om framtida bygger opp fronter mellom arbeidsinnvandrere og den opprinnelig arbeiderklassen, og hvor raseriet kommer til uttrykk i form av fordommer, fremmedfrykt og rasisme. Boka inneholder fotografier. Anbefales.

For tida les eg Erling Sandmo si bok "Tid for historie" som kom ut for 3-4 år sidan. Ei tankevekkjande bok som gir meg stadig nye perspektiv på korleis me forholder oss til fortida, kvifor me tolkar historia som me gjer, og korleis historieskrivinga har arta seg i forskjellige tidsperiodar - ja, kvifor snakkar me eigentleg om "periodar", og kvar har me det frå at historia "beveger seg framover", og kvifor set me i dag eit så skarpt skilje mellom fortid og notid og framtid, som om det heile går i ein horisontal line frå eit startpunkt til eit endepunkt , medan ein tidlegare har tenkt meir på det som eit "evig hjul"? Men mest av alt, kanskje, det umoglege i å trengja inn i ei tid som har vore fordi me sit så fastlåst i vår eiga tid, våre eigne kunnskapar og haldningar. Mange nyttige persektiv for oss som jobbar med historie til dagleg, på forskjellige nivå, med andre ord. Tilrådast.

Dette er en over seks hundre sider lang sak som egentlig kan oppsummeres med fire ord på stavangerdialekt: «Bånn gass heile veien.»

Renberg har skrevet en roman som har fått meg til å gjenoppdage Metallica og W.A.S.P. En roman som forhåpentligvis kommer til å gi Motörhead en fortjent revival. The pleasure is to play, it makes no difference what you say!

Det er en ellevill stavangersk psykofarse med Lemmy Kilmister som musikkansvarlig og Guy Ritchie som regissør. Tempoet er som snitthastigheten på debutplaten til Metallica, innholdet er omtrent like subtilt og effektiv som tekstene til Mötley Crüe og underholdningsverdien er like stor som en helaften med Iron Maiden. (Dersom du ikke synes dette høres ut som gode ting har du sannsynligvis tilbrakt for stor del av oppveksten med The Smiths og fått for lite jern/metall i kosten).

Ifølge Renberg liker alle kriminelle heavy metal. På bloggen min har jeg sjekket om det finnes belegg for påstanden. Der har jeg også sett nærmere på den overstrømmende musikalske energien i Renbergs herlige nye roman.

Som han sikkert ville sagt det selv: Hekkan! Syge satan!

Joakim Kunzelmann får sjokk da faren hans Viktor dør foran staffeliet, for det han finner i leiligheten stemmer jo ikke overens med den faren var. Lag på lag avdekkes Viktor Kunzelmanns utrolige dobbeltliv, samtidig som vi blir kjent med den skakkjørte sønnen Joakim.

Interessant historie, men litt omstendelig til tider. Her kunne forfatteren kuttet ned noen sider uten at det hadde gått nevneverdig ut over essensen og fortellingen i seg selv.

Hm, interessant å lese kva andre tenkjer. Vi las denne i lesesirkelen, må innrømme at eg aldri hadde fullført bok 1 (Hundedagane) om eg ikkje skulle diskutere den. Gjengen var samstemte i at språket var ein bøyg (ekstremt mykje banning), men òg at karakterane vart like, glei over i kvarandre og rett og slett ikkje var særskilt interessante.
Starta av ein eller anna grunn på bok nr 2 (Grisekoret) som eg likte mykje betre, ein hovudperson eg fekk sympati for. I tillegg hjalp det nok å ikkje måtte filtrere vekk to "faen" og ein "pikk" i kvar setning for å sjå innhaldet. Har no starta på bok nummer tre og er spent på korleis det går.

En politisk thriller, mer spennende enn det meste fra fiksjonslitteraturen. Den er vanskelig å legge fra seg, og du kommer garantert fra den med noen færre myter i bagasjen.

Født og oppvokst i Tyskland, kan jeg ikke si noe annet om "Er ist wieder da" enn at den er så komplett hysterisk morsom at man i blant ikke vet hva man skal gjøre med latteren sin! Da den kom ut i fjor i Eichborn Verlag – som er kjent for bøker av typen "annerledes" –, ble den bestselger omtrent med en gang. Forhistorien begynte 1997, da Walter Moers tegnet en tegneseriestripe om "Adolf, die Nazi-Sau" i satiretidsskriften "Titanic". Oppfølgerne ble tegneseriebøkene "Adolf. Äch bin wieder da!!" i 1998 og "Adolf, Teil 2. Äch bin schon wieder da" i 1999, samt teaterstykket "Adolf – Der Bonker. Eine Tragikomödie in drei Akten." i 2006. Adolf prøver hele tiden (i grotesk naivitet) å hanske det moderne livet, men klarer det ikke grunnet rasehat, uforklarlige raseriutbrudd osv. Ved å velge "BONKER-VIDEO" På http://www.adolf-online.com/ kan man se en videosnutt, som viser Adolf fremføre en reggae i badekaret sitt i bunkeren og ved å velge "ADOLF-TRAILER" en om tegnefilmen "Er ist wieder da", som kommer til å komme ut i 2014.

"Vidas Secas" sin plass i brasiliansk litteratur kan kanskje best samanliknast med "Markens Grøde" i den norske litteraturen. Boka handlar om ei familie på 4, Fabiano, Vitoria og dei to gutane deira som bur i øydemarka i det nordaustlege brasilianske innlandet. I ein tørkeperiode legg dei ut på vandring og finn fram til ein forlatt farm der dei slår seg til. Tørken tek slutt, dei får løyve av landeigaren til å slå seg til på farmen der dei hjelper til med husdyrhaldet, som tek seg opp att etter tørken. Men etter ei tid kjem ei ny tørkeperiode, husdyra må slaktast eller svelt i hjel, og familia legg på ny ut på vandring, på leit etter ein ny stad å slå seg til.

Mykje av teksta i boka dveler ved korleis hovudpersonane i boka, analfabetar og med avgrensa ordforråd, forstår omgjevnadane sine og reflekterer over lagnaden sin. Det meste av boka er prega av at dei kjenner seg makteslause over sin eigen lagnad, og at dei kjenner sin plass nederst på den sosiale rangsstigen, omlag på nivå med hunder og rotter. I avslutninga, der dei legg ut på ny vandring, våger dei endeleg å drøyme om å skape eit betre framtid for gutane sine.

Språket i boka er vakkert og malande, men også krevjande for ein som ikkje har portugisisk som morsmål. Dette skuldast nok delvis at språkføringa på 1930-talet var noko ulik den i dag, delvis at det blir skildra gjenstandar, vekster og skikkar frå djupaste innlandet, men kanskje først og fremst ordrikdomen og språknyansane som forfattaren nyttar i boka, i sterk kontrast til dei analfabete hovudpersonane. For meg blir denne boka ein referanse for kor ofte ein må ty til ordboka for å kome seg igjennom ei tekst.

Boka er dessverre ikkje å finne i norsk oversetjing, den skal finnest på spansk, fransk, ungarsk, nederlandsk, engelsk, italiensk tsjekkisk og tyrkisk. Den er også filmatisert, heile filmen er å finne på youtube:
http://www.youtube.com/watch?v=DCTnivj9cz4

Denne boka var verkelig vanskeleg å legge ifrå seg. Leste den ut på under 1 veke, og det er ikkje ofte eg synst boke er så spennande at eg gjer det! Utrulig sterk og trist, men ei fin historie om ei tøff jente! (med fint navn :) )

Jeg likte begge, men Fanebusts bok klart best. Ryggvik skriver omstendelig og "akademisk". For eksempel gir han en god (såvidt jeg kan bedømme!) innføring i Ricardos økonomiske tankegang omkring rentebegrepet, før han langt om lenge kommer til oljerenten. Fanebust, som også er økonom, skriver noe sånt som at oljerenten er den superavkastningen som kommer av at oljen er en knapp ressurs, og bruker da en setning eller to på det som opptar Ryggvik i flere kapitler. Siden jeg ikke er økonom og heller ikke har tenkt å bli det, passet det meg ypperlig.

Fanebusts bok er i stedet mye mer nær og personlig. Særlig godt synes jeg han skriver om helikopterulykken hvor hans onkel døde og Kiellandulykken hvor hans far var en av redningslederne. Når han i tillegg kan balansere med å skrive hylende morsomt om gamle helter som Red Adair og få universitetsprofessorer til å fremstå som folkelige og forståelige, synes jeg han havner i en helt annen klasse enn Ryggvik som forfatter. Ryggvik gir derimot det grundige, sikkert nødvendige, men krevende forskerperspektivet. Når jeg, som ikke har mye ballast når det gjelder "oljelitteratur", leste "Til siste dråpe", syntes jeg den var altfor lang og omstendlig. Fanebusts bok er i stedet så kort og underholdende at jeg skulle ønske den varte litt lenger.

Men først og fremst synes jeg altså at dette er to bøker som ikke ligner hverandre noe særlig, bortsett fra at de handler om oljen. "Oljelandet" ligger svært mye nærmere den tredje (og siste?) oljeboka jeg har lest, Simen Sætres "Petromania". Der er den største forskjellen at Fanebust skriver om Norge, mens Sætre beskriver sin reise i andre petrostater.

Dette er en av mine favoritter. Jeg lo høyt mange ganger under lesing. Etter min oppfatning tar Langeland tidsånden i forkant av finanskrisen (er) helt på kornet. Det har blitt satire på høyt nivå, samtidig som han klarer å formidle at det å tillate seg selv alt også kan ødelegge alt. Det er mange lag i denne historien. På overflaten en morsom bok om en heisagutt. Under lurer større og mer ekstensielle problemstillinger. Kan et moderne relativt forhold til moral eksistere i harmoni med et godt liv? Eller er en del av veien til det gode liv knyttet til også å kunne legge bånd på seg, motstå fristelser?

Jeg vil oppfordre mange til å lese denne. Den er både underholdende, handlingsdrevet og tankevekkende.

Stundom går forfattarar i gløymeboka på fullstendig ufortent vis. Ein av dei er Gabriel Scott, forfattaren av "Kilden eller Brevet om fiskeren Markus" (1918), "Det gylne evangelium" (1921), "Fant" (1928) og "De vergeløse" (1938). Gabriel Scott var ein særs populær og mykje lesen forfattar i si samtid.

Eg las nyleg "De vergeløse" for første gong, ei forteljing om ein liten flokk stakkars gutungar som er satt vekk på ein gard, slik det så ofte gjekk med born som av ymse grunnar mangla ei trygg familieramme. Rett nok er historia litt nedstøva, men det at ho er skriven så seint som i 1938 gjer likevel inntrykk. Og godt skriven er den! Gjennom ein heil romans lengd følgjer me fjortenåringen Albert, "Blingsen", gjennom den eine trøysteslause dagen etter den andre - først dag for dag, så veke for veke - og til slutt månad for månad. Og år for år. Ei uendeleg rekkje svarte dagar der den stakkars barneflokken vert tvungne til å arbeida lange dagar for bonden dei er vekksatte hos, forakta og usynlege for alle, for læraren, lensmannen og presten - og for folk i bygda, som vender seg vekk og ikkje vil sjå kva som skjer med borna. Ei trist og nedslåande forteljing som gjeld born også i dag - millionar av born verda over har fått si eiga bok i "De vergeløse".

Boka kan du lasta ned på Norsk Bolselskap http://www.bokselskap.no/

Det er ei stund sidan eg las ferdig Hans Fallada sin roman "Alle dør alene". Eg har skrive litt om den tidlegare her på Bokelskere - no er tida inne for ein slags fasit.

Og boka gjorde eit mektig inntrykk på meg. Så mektig at eg framleis kjenner det vanskeleg å skriva noko fornuftig, noko som gjev boka den credit'en den har krav på. For det er ei stor bok, la det vera sagt med det same - og ei viktig bok fordi ho kanskje meir enn noko anna bok eg har lese frå denne tidsperioden fortel meg kva nazismen var for folk flest. Ein fantastisk draum om eit nytt og stort rike som raskt enda i eit mareritt.

Men for å seia litt om handlinga: romanen tek utgangspunkt i ei sann historie. I dei første krigsåra starta ekteparet Elise og Otto Hampel, eit ektepar frå arbeidarklassa, sin eigen private kampanje mot nazismen gjennom å skriva og distribuera 220 handskrivne postkort med antinazistisk bodskap. I boka følgjer me dette ekteparet, som her heiter Quangel, i det ytterst risikable arbeidet med å leggja ut korta. Men me møter også naboane deira - den eldre jødiske kvinna som brutalt vert rana og plyndra av nokre av dei andre naboane i leigegarden, av ein familie med nazipampar, me møter det kvinnelege postbodet Eva som får store problem på jobben då ho i trass melder seg ut or partiet, me får eit innblikk i det stille, mest anonyme tilværet til ein tidlegare dommar som ser forfallet spreia seg rundt han, eller me helsar på snyltarar og småkjeltringar, politifolk som gjer ein slags freistnad på å gjera ein heidarleg jobb, og me får stifta bekjentskap med det brutale SS som gjer som dei vil.

Først og sist får me eit unikt innblikk i eit samfunn og politisk system som byggjer på makt, frykt og vald. Alle desse tre delane er rikeleg til stades heile tida - byråkraten si redsle for å bli degradert eller sparka av sine overordna, ofte med dei mest vilkårlege grunnar som årsak. Det er den vanlege borgar sin frykt for å bli meldt og kasta i fengsel eller sendt i konsentrasjonsleir, stundom utan å vita kvifor. Og det er redsla for fysisk vald, ein valdsbruk som heile tida er til stades i eit Berlin som er gjennomsyra av brutalitet.

Og det er nett dette eg kanskje vil hugsa best frå denne romanen etter kvart som eg får stoffet på avstand - denne ustanselege utskjellinga og sparkinga nedover, der menneska ikkje lenger vert behandla som individ, men som ei brikke i massen. Det syner oss eit system som er i ferd med å rotna opp innanfrå.

Korleis går det så med dette ekteparet, som i all sin naivitet trur at postkorta deira vil ha noko å seia frå eller til? Dei vert sjølvsagt tekne og henretta - særleg denne sekvensen av boka var gripande.

Hans Fallada levde eit intenst og tragisk liv. Utgjevinga av denne utgåva var ein av fjorårets litterære sensasjonar på verdsbasis. Stilen er naken og rå - eg trur det kanskje er den boka som har gjeve meg best innblikk i nazistatens sanne vesen.

Morten A. Strøksnes si bok om Tjostolv Moland og Joshua French handlar eigentleg om noko anna. Boka handlar om Kongo. Om Strøksnes si oppleving av Kongo. Og forfattaren har gått lengre enn dei fleste journalistar. "Et mord i Kongo" er ei velskriven og spanande beretning om hans eiga risikable ferd gjennom eit av verdas verste land, der det til slutt tok til å brenna under føtene på han. Me er med forfattaren inn i jungelen, me møtar korrupte politifolk og militære, me vert med til eit av verdas verste fengsler for å prata med Moland og French - kort sagt, ei fantastisk spanande bok. Men ikkje av den lettleste typen, og heller inga bok om kva som eigentleg skjedde med den drepne sjåføren. Etter å ha lese boka skjønar du kor lite me eigentleg fattar av Afrika, og det ulukkelege Kongo spesielt. Og ikkje minst, kor jæklig livet kan vera for svært mange.

Jeg røsket den med meg fra Narvesen i rushet på julaften. Så for meg en lettvint Vi Menn-bok med dårlig språk og overdramatisk tone, men ble ganske positivt overrasket med unntak av noen rare setninger her og der som kanskje burde vært luket ut. Noe i overkant detaljert til tider og litt dryg i begynnelsen, men det er også grundig og gjennomført fra a til å med et imponerende antall fotnoter (uten at det borger for kvalitet i seg selv). Særlig selve ranet opplever jeg som meget godt beskrevet. En grundig jobb og et spennende dokument fra nær fortid.

Per Thomas Andersen er fantastisk dyktig, og oppbygningen av boka er svært god den hjelper med å holde interessen oppe gjennom alle de litterære epokene. Anbefaler også denne på det sterkeste!

Dette er den beste boken jeg har lest på norsk i år, og klart den mest interessante og overbevisende jeg har lest om klima, miljø og ressursøkonomi på norsk. Sannsynligvis overhodet. Som ikke-økonom følte jeg meg etter lesing temmelig proppfull av ny lærdom - en lærdom som nærmest kom med på kjøpet mens jeg vekselvis lot meg skremme og underholde.

Nå skrev jeg nettopp i omtalen av en annen favorittbok, Bill Brysons "A Short History of Nearly Everything", at norske sakprosaforfattere burde lære av Bryson hvordan alvorlige bøker kan skrives med vidd og veltalenhet. Det mistenker jeg Fanebust for å ha gjort. Ikke for dét: Deler av denne boken må være blant det dystreste som er skrevet på norsk. Men det skyldes stoffet, ikke språket eller fremstillingen. Dermed er det ikke fritt for at man humrer med forfatteren, sammen på vei mot undergangen. Men så viser det seg heldigvis lenger ut i boken at det ikke nødvendigvis er dit vi skal likevel.

Forfatteren er uhyre kritisk til det norske selvbildet av en foregangsnasjon innenfor miljø og klima, og påviser gang på gang, bitende ironisk, hvordan virkeligheten er på kollisjonskurs med våre behagelige oppfatninger om oss selv. (Her er slektskapet klart til hans forrige bok, den oppsiktsvekkende og kritikerroste "Krigshistorien(tm) - Toralv Fanebust og sannheten".) Men dette er pedagogi, for etter å ha beskrevet hvor vi per i dag er på vei (et varmt og lite ønskverdig sted), kommer forfatteren med konkrete og praktiske forslag til hvordan vi kan snu i tide. Her nyter han godt av sin bakgrunn som økonom.

Det går hardt ut over blant annet Jens Stoltenberg i denne boken. Derfor var det interessant å se at denne boken nylig ble grundig anmeldt sammen med Stoltenbergs nye klimabok i bladet Prosa ( http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=692 ). Fanebust bok er den klart anbefalte av disse. Bokens harde utfall mot Stoltenberg tatt i betraktning, er det verdt et lite glis at anmeldelsen slutter med rådet om at også statsministeren bør lese og ta til seg Fanebusts bok, i stedet for å fortsette sin egen monolog...

Ingen negative sider? Jo da: Fanebust blir til tider i kvasseste laget, og kan falle for fristelsen til å latterliggjøre sine motstandere. Noen ganger kan det også virke som om han blir revet med av sin egen veltalenhet. Han vet litt for godt at han har ordet i sin makt, og beskjedenhet er ikke hans styrke. Litt demping av formen her hadde ikke skadet. Men dette blir småplukk for den som er vant til å kjempe med tung norsk sakprosa.

Enten du allerede har et glødende miljøengasjement, eller tror at alt snakket om "klimatrusselen" bare er svada: Les denne boken. Du vil bli godt underholdt - og mye klokere.

Velskrevet, skarp og "annerledes" krigsbok. Jeg har nettopp gjort meg ferdig med denne, etter først å ha lest forfatterens nyeste bok om klimakrisen(!). I etterkant ser jeg at dette er en av fjorårets mest omtalte og kritikerroste krigsbøker, men at den også skapte betydelige kontroverser.

Fanebust tar utgangspunkt i sin farfars historie; en antinazistisk redaktør som etter boken å dømme fikk en meget urettferdig medfart i etterkrigsårene. Forfatteren har gravet seg gjennom kasse på kasse med etterlatt materiale, men i prosessen også tatt for seg hyllemetre med krigslitteratur. Resultatet har blitt en krigsbok som skiller seg fra det alle meste. Det finnes riktignok klare paralleller til Bjørn Westlies glitrende gode "Fars krig". Men mens Westlie i første rekke tar et oppgjør med sin far, til dels også seg selv, går Fanebust løs på krigen i sin fulle bredde. Det vil si: Han mener å ha identifisert en rekke myter om Norge og nordmenn under krigen, og sprenger disse i biter. Ettertrykkelig. Mange av mytene vil for øvrig være kjent for historikere, men det er ikke disse Fanebust henvender seg til. Tvert imot anklager han historikerne for ikke å ha lyktes i å gjøre sin kunnskap til allemannseie, og tar derfor på seg oppgaven. Beskjeden er han altså ikke!

Boken er uvanlig godt skrevet for genren, og i delen som handler om hans farfar, nærmest for en kriminalroman å regne. Men noen vil nok ha problemer både med den bitende ironien og den hensynsløse beskrivelsen av øvrighetspersoner og deres feiltrinn - alle under fullt navn. Ikke så at Fanebust har problemer med å forstå eller akseptere at man trådte feil, men hans toleranse overfor de som skinnhellig dømte andre for mindre feil enn sine egne, er meget liten. Særlig hardt går det ut over en forhenværende riksadvokat, som er svært nær å bli hengt ut som angiver. Dessverre med rette, fremgår det av bokens grundige dokumentasjon, og det er nok grunnen til at riksadvokatens gjenlevende familie ikke maktet å hindre at boken ble utgitt.

Dette er absolutt en bok å anbefale. Mye å lære, men fremstilt på en lesverdig måte. Men dersom du ikke allerede kjenner krigshistorien inngående, bør du være forberedt på å bli både overrasket, sjokkert og forbannet. Det er med god grunn våre besteforeldre har vært sparsomme med sine fortellinger fra etterkrigsårene.