Tekst som har fått en stjerne av annemette:

Viser 1 til 20 av 58:

Enig i at det kanskje ble litt vel mye om og men for å forklare oss det viktige poenget at toleranse er viktig, det skader ikke å bli minna om det!

Delen fra 80-tallet med alle AIDS-relaterte dødsfall var svært bra.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg syns vel at Dagbladets anmeldelse oppsummerer boka godt: http://www.dagbladet.no/kultur/1987/04/07/126225.html

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Synd med den flyttingen, den burde absolutt blitt stående under "obligatorisk". Pasisnters/brukeres egne historier er verdifulle !

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Den boka leste jeg tidligere denne uka,like etter "I morgen var jeg altid en løve", og igjen ble jeg imponert av Arnhild Lauveng. Jeg kan god forstå at hun er en ettertraktet foredragsholder. Hun har skrevet ytterligere to bøker senere. Det er "Arbeidsmaur med et gipset hjerte" og en bok for ungdom, som jeg i farten ikke husker tittelen på. Jeg er helt enig med deg - dette bør være obligatorisk lesning for alle relevante yrkesgrupper. Også pårørende kan ha nytte av å lese disse bøkene.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Varme, ensomhet, kjærlighet, vennskap og humor. Det er ikke mer å si. Denne boka har en fin blanding av dem alle.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

De fleste romanene av Marilyn French: "vår kjære far", "sin mors datter". Anne Karin Elstad: "senere, Lena", "sitt eget liv", samt de fleste andre av Elstad.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg leste denne da jeg var i tjueåra, og den gjorde et dypt inntrykk på meg. Når jeg ser din omtale, får jeg lyst til å lese den igjen! Kanskje du ikke har lest så mange gamle bøker? Har du forsøkt Amalie Skram? Jeg synes både Undset og Skram skriver forbløffende "moderne" - det går rett til meg, selv om avstanden er hundre år...

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Er stor fan av Irving og må få med meg alt, men må si at de elsdte er de beste

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I en verden av pliktlesere er nytelseslesingen et adelsmerke.

Godt sagt! (15) Varsle Svar

For meg så blei "Bokhandleren i Kabul" ein gedigen skuffelse. Eg skjønner ikkje at denne boka fekk så masse positiv omtale.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Et godt språk for meg er "flytende" og selvfølgelig ortografisk riktig. Altfor ofte leser jeg bøker med mye kommafeil, feil i sammensatte ord og orddeling, feil bruk av å og og osv. Dette ødelegger totalinntrykket av boka og jeg blir sittende å henge meg opp i feilene og har ingen glede av innhold.

Noen forfattere klarer likevel å ha sin egen "vri" på språket, dvs de feiler med hensikt, men jeg tror man skal være veldig god i språk for å klare dette.

En bok med godt språk inngir tillit fra forfatteren til meg som leser, den har en dynamikk og driv som gjør at jeg lever meg inn i handlingen samtidig som jeg lar meg forføre av bruken av ord og virkemidler (metaforer, humor, ironi mm). Og bruken av virkemidler må passe til bokas persongalleri, handling og budskap.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg likte også denne boka godt og har sans for Roy Jacobsens skrivestil. Har selv vært en del på Hå-øyå, en kort båttur fra de traktene jeg vokste opp. Har også sans for Tove Nilsen, som jeg synes har litt av det samme i sine bøker om Tove fra Bøler.

Leser sjelden bøker flere ganger, men er enig, denne er verdt å lese flere om igjen:)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det ser ikke ut som om du er villig til å prøve å forstå og jeg kan ikke uttale dette klarere, eller kan prøve en siste gang. Hvis jeg for eks starter en tråd om Jo Nesbø, som jeg synes er en god krimforfatter. JEg skriver at jeg liker hvordan handlingen i bøkene bygger seg opp, at Harry Hole er en sjarmerende type og at jeg har hatt mye glede av de bøkene om ham. Så kommer du inn med en analyse av språket i en av bøkene du har lest om HH, du bruker et avansert litterært språk uten å ta høyde for om jeg forstår hva du snakker om. Mulig du synes det er viktigere at vi skal opprettholde forskjellene enn at mottaker forstår hva du prøver å si, men det synes ikke jeg. Om du velger å skrive på nynorsk, er vel det likegyldig for meg, da jeg ikke har noen vansker med å forstå det, men når KjellG skriver spansk, må jeg be ham om å oversette. Heldigvis skriver han ikke spansk hele tiden for da måtte jeg bedt ham om å skjerpe seg,hehe. Men det skal vel ikke være nødendig alltid, selv i en tråd du selv starter og måtte be alle om å oversette.

Jeg prøver selv å legge meg så nært opp til den jeg henvender meg til som mulig språkmessig for å ikke bli misforstått, men jeg feiler ofte. Det hadde vært fint om ambisjonen for flere var å bli forstått. Hva er poenget med å skrive innlegg til noen hvis du ikke er sikker på om de forstår det du skriver. Tror ekelte synes det er vanskelig å måtte be sender om å forklare de ordene som denne har sendt til deg fordi du ikke forstår. Jeg har flere ganger skrevet at jeg er en av dem som googler ord og uttrykk for å forstå bedre, men jeg vet ikke om jeg noen gang har spurt en bokelsker om hva ordet denne brukte egentlig betyr. Vi har tydeligvis forskjellig strategi for hvordan svare andre, jeg er opptatt av å formidle det jeg mener så tydelig og enkelt som mulig, du sier at

Poenget mitt er bare at viss vi kan glede oss over at vi er forskjellige istadenfor å gjere det til eit irritasjonsmoment, trur eg vi vil ha langt større glede av kvarandre

og legger mer vekt på å glede deg over forskjellene; Fordi du forstår alt?

Forskjellene kan være nynorsk/ bokmål, meninger, språklige virkemidler, undertoner, dialektbruk og sikkert mye annet, men hvis språket står i veien for forståelsen mener jeg at en har feilet. Det handler vel i bunn og grunn om fleksibilitet, noe jeg oppfatter at enkelte ikke viser vilje til.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Her er du inne på noe svært vesentlig!

For min regning vil jeg legge til:

Siden jeg ble medlem mener jeg at forumet har tapt seg. Og det på tross av at jeg som fersking allerede starta tråden "Omvendt snobberi på bokelskere"fordi jeg opplevde at diskusjoner jeg var tilskuer til ble ødelagt av avsporinger om at de var for intellektuelle og lite inkluderende. Jeg savna nysgjerrigheten. Hvorfor ikke bare spørre om det er noe man ikke forstår? Hvorfor ikke glede seg over at noen kan noe annet enn en selv, så en kan lære? Sier ikke det ikke er til stede. Jeg koser meg jo hver dag med flotte bokanmeldelser, men jeg skulle ønske folk fikk lov til å slippe seg mer løs og bidra med sitt, uten så mye krav til et "bokelsker-tilpassa-filter".

Det har nemlig vært så mange disiplineringsrunder her inne hvor temaet IKKE har vært at noen er ufine, men kun at de har skrevet noe andre ikke forstår eller har kritisert en bok andre liker. Stadige beskyldninger om at noen i måte å skrive på eller valg av bøker egentlig er ute etter å flotte seg. Som om noen har så god innsikt i andres motiver på et nettforum at de kan skille snobberi fra ektefølt engasjement. Uansett gjøres dette alltid under en påstand om å forsvare kiosk eller kjærlighet, ikke på egne vegne ("jeg leser likegodt klassikerne"), men på andres. Og oftest er motstanderen heller vanskelig å identifisere, som i dette åpningsinnlegget. Således minner dette om opprøret i mot kultureliten med en påstand om at det finnes en motsetning i mellom et åndssnobberi og folk flest. En tegner en tenkt fiende og hamrer løs, selvom det svært sjelden forekommer angrep på sjangere og langt sjeldnere på lesesmak her inne.

Dette har etter min mening gjort forumet til en koseklubb for damer under mottoet: "uttrykk aldri meninger som kan opprøre det store flertallet og de selvutnevnte ofrene". Noen få områder er unntatt, som Coelho eller Ari Behn, der har damekollektivet (fordi tilstrekkelig mange er enige) gjort det legitimt å jage i flokk. (dog ikke om man antyder kjedelige liv. En påstand som er så useriøs at den ikke er verdt å bruke tid på). Jeg har to Coelho på favorittlista og la fort merke til at han var et ynda hatobjekt her inne;) Det gjør meg ingenting, men poenget mitt er bare at selvjustisen her inne ikke er helt konsekvent. Det er et lite snev av flertallstyranni:)

Mange som var med tidligere har falt fra, diskusjonene har blitt tannløse og mennene færre.

Jeg tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste.

Godt sagt! (30) Varsle Svar

Det er noe spesielt å lese disse bøkene fra de "eldre" damene synes jeg. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor like vi er, om vi er født på 1800-tallet eller 1900-tallet. Om tanker og følelser, lengsler og ikke minst: utfordringen med å være kvinne og mor.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Eg er einig i at bøkene er veldig gode. Eg liker Alberte og friheten best. Kvar gong eg les den (eller Jenny av Sigrid Undset), får eg lyst til å reise til Paris på 20-talet (eller Roma) og vanke i dei same kunstnarmiljøa. Det er synd at det ikkje finst tidsmaskinar ein kan gjere slike reiser med.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

av og til blir jeg ganske matt av å lese enkelte innlegg her...det fins dem som mener at enkelte bøker er finere å lese enn andre...og der vil jeg protestere på det sterkeste..all litteratur har sin egen verdi...om mennesker leser de tunge klassikerer...eller "såkalt" kiosklitteratur...blir jo opp til dem...vi er jo ikke smaksdommere...selv har jeg lest flere bøker i uka ..siden jeg var 6 år...har pløyd gjennom ditt og datt...men jamen om jeg vil bestemme hva andre mennesker skal lese...det blir opp til hver enkelt,og alt som gir en god opplevelse...er av det gode...uansett..

Godt sagt! (36) Varsle Svar

Dette er en morsom liten roman. En av John Irvings bedre vil jeg si. Det dreier seg om mord, selvsagt, men like mye om fremmedfrykt og forskjellige seksuelle preferanser. Dr. Farrokh Daruwalla føler seg ikke hjemme noe sted. Oppvokst i India, student i Østerrike, og nå bosatt i Canada føler han seg som en fremmed på alle stedene. Dette er historien om Dr Daruvallah, men også om hans adoptivsønn, den kjente indiske skuespilleren Inspector Dahr. Uten å gå inn på detaljene i historien kan jeg røpe at den i seg selv er en fargerik og spennende sirkusforestilling, og slett ikke gjør skam på tittelen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

lokalet er tomt
her sitter bare vi
og du
bruker opp
lufta

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En flott roman, som jeg nettopp har lest og ønsker å presentere slik (i håp om at flere skal få øynene opp for romanen og lese den!):

Aktualitet 100 år etter utgivelsen!

Jenny er malerinne og bosatt i Roma. Hun nærmer seg 30 år, men har aldri vært forelsket i noen mann eller følt noe behov for å binde seg. Like fullt lengter hun etter å oppleve kjærligheten, men kanskje ikke akkurat på samme måte som sine venninner. Et liv som hustru uten jobb, og med mange barn hengende i skjørtekanten, er definitivt ikke det hun primært ønsker med livet sitt. Hun klarer seg selv økonomisk, og nettopp det er vel årsaken til at hennes foreldre ikke har presset på for å få henne gift.

Mens Jenny og venninnen Fransiska oppholder seg i Roma, treffer de på nordmannen Helge Gram. Forsiktig og ytterst varsomt nærmer Jenny og Helge seg hverandre, og da Helge til slutt frir, svarer Jenny overraskende nok ja. De bestemmer seg for å reise tilbake til Norge, slik at de kan presenteres for hverandres familier.

Helges foreldre lever i et meget ulykkelig ekteskap, og det viser seg også at Helges mor, som er en bitter kvinne, utøver sterk makt over sønnen sin. Jenny undres over alle menns mødre som aldri finner sine sønners tilkommende verdige nok, mens det virker som om kvinnenes foreldre alltid er glad for å "bli kvitt" døtrene sine og forsørgerbyrden med, nær sagt uansett hvilken kandidat det er tale om, bare vedkommende er bemidlet nok. Helges mor kommer i veien for deres gryende kjærlighet, skjønt det vel først og fremst er Jenny som kommer frem til at hun likevel ikke elsker Helge. Hun bryter derfor med ham. I stedet forelsker hun seg hodestups i Helges far.

Det er stor aldersforskjell mellom Jenny og Helges far, Gert Gram. Det forhold at de har billedkunsten felles, noe Gert i motsetning til Jenny aldri har kunnet leve ut, gjør at aldersforskjellen mellom dem hviskes ut. Forholdet finner sted i skjul, uten at andre og aller minst Helge får vite noe om dette. Så blir Jenny gravid og deretter bestemmer hun seg for å bryte med Gert. Hun føder barnet, men dette dør etter få uker.

Svært ulykkelig vender Jenny tilbake til Roma, der hun velger å leve sammen med vennen Gunnar Heggen, som elsker henne og vil gifte seg med henne. Inntil Helge atter dukker opp, og det hele ender med tragedie for Jennys del ...

I dette sterke kjærlighetsdramaet som Sigrid Undset ga ut i 1911, beskrives en kvinnes begrensede valgmuligheter og drømmer svært åpent. Fordi dette var meget uvanlig den gangen, vakte boka sterke reaksjoner, men den ble like fullt en suksess. Den gangen var det forventet at kvinner skulle tre inn i ektestanden og gjøre ekteskapet og det å føde barn til et hovedanliggende i sine liv. Romantiske drømmer om hva kjærligheten innebar sto som regel i grell kontrast til det virkelige liv. En kvinne som kastet seg bort på feil mann, risikerte å aldri bli gift. Derfor var det viktig å kvele upassende følelser allerede ved fødselen.

"Men herregud, barn, du kan da ikke mene at man værsågod skal kvele enhver forelskelse i fødselen, med mindre man kan garantere i det øyeblikket den oppstår, at denne samme følelse skal vare til døden, tåle all motgang, være i stand til alle ofre - og at den dertil som i en visjon skal gripe og forstå sitt objekts personlighet - opplyse den i dens hemmeligste dybder, så et senere endret syn på ham eller henne er utelukket?" (side 198)

Egentlig kommer vi aldri virkelig inn på Jenny, og sånn sett blir hun i grunnen stående som litt følelseskald og nesten kynisk for meg. Kanskje skyldes dette at hun aldri var virkelig forelsket eller oppriktig glad i noen av mennene som kom inn i hennes liv? Hun fremstilles som en som beregnet og kalkulerte sine muligheter - sikkert nokså vanlig den gangen når arrangerte ekteskap skulle inngås, men ikke hva man forventer av en kvinne som tross alt forsørget seg selv og som kunne unne seg den "luksus" å vente på den store kjærligheten? Som i grunnen aldri kom til Jenny, selv om hun var friere enn kvinner den gang kunne forvente å være ... der hun vaklet mellom far og sønn og ikke ble sikker på hva hun egentlig ville - ja, om hun ville ha noen av dem i det hele tatt.

Jenny beskrives først og fremst gjennom møtet med sine tre menn; Helge, Gert og etter hvert Gunnar. Alle tre ser vidt forskjellige egenskaper i Jenny, alt etter hvilket ståsted de har selv. Der Gunnar først og fremst ser den selvstendige kvinnen Jenny, ser Gert kunstneren. Mens Helge kanskje var den som så henne aller mest i den tradisjonelle kvinnerollen på den tiden, samtidig som han også beundret hennes selvstendighet. Men alle valgene Jenny hadde gjorde henne ikke det minste lykkelig. Nå tror ikke jeg at Undset mente å undergrave kvinners rett til frie valg gjennom å skrive om den ulykkelige Jenny. Tvert i mot tror jeg hun har villet få frem at uansett hvor fri en kvinne var den gangen, var hun likevel aldri helt fri. Forventningene om et tradisjonelt liv lå der tross alt hele tiden, slik at "friheten" i grunnen ikke kunne brukes til noe likevel ...

Denne romanen fascinerte meg veldig! Det er vel unødvendig å si at boka er godt skrevet, for vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner! I tillegg leste Janne Kokkin boka med en behagelig innlevelse. Jeg må for øvrig legge til at jeg elsket beskrivelsene av Roma! Bare dette er i seg selv en god nok grunn for meg til å lese boka om igjen senere! Her blir det terningkast fem - et solid sådan!

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Synnøve H HoelLibris50Karen RamsvikMonica CarlsenHarald KHanne MidtsundAnne Berit GrønbechSunniva83LailaAnne Lise JohannessenDaffy EnglundBerit RTor Arne MyklebustJenny Dahl BakkenNinaMetteStjernekastJakob SæthreLine DahleJulie StensethAnn ChristinVeronicaKMarianne  SkageRuteressBookiacAud- HelenRenate BakkenRisRosOgKlagingrubbelLisbeth Kingsrud KvistenLars MæhlumOddgullHilde H  HelsethIngunn SMaren Hjelle CurrieMarit FagernesDolly DuckMarteKristinLars Johann Milje