No måtte eg springe og hente mi utgåve av boka, Fredhøis Forlag 1989, omsatt av Helge Skolem. Der heiter det "Mr. Rattle drakk hver lørdag kveld, og det gikk ut over bilen." Så det virker som om du er ganske presis med forklaringa di av uttrykket.

Hei Rolf.

Du gjentar en offentlig norsk "sannhet" som ikke er korrekt.

Steinbeck skreiv Natt uten Måne på oppdrag for organisasjonen som seinere blei CIA. Hans første utkast til boka handla om en amerikansk by som blir okkupert av en brutal okkupasjonsstyrke. Sjefene hans i FIS (Foreign Information Service) avslo stykke med følgende begrunnelse: "many people might think this an admission that we might be defeated, and this would have a devestating effect on morale."

Om denne refusjonen og om hvilket land boka beskriver sa Steinbeck:

"my friends from the various resistance groups, Norwegians, Danes,
French, Czechs, who had furnished my manuscript, were outraged at the
decision. At that time no account of the process of occupation and
resistance had been written. Why not, my friends suggested, change the
scene to an occupied country? The book might hurt American morale,
they said, but it would be good for the morale of the resistance men.
And so I placed the story in an unnamed country, cold and stern like
Norway, cunning and implacable like Denmark, reasonable like France. I
did not even call the Germans Germans but simply invaders."

At Norge med kong Haakon i spissen seinere mener boka er skrevet om oss gjør det likevel ikke sant.

Mer om dette kan leses i boka John Steinbeck, writer av Jackson J. Benson

Sangen om en brukket nese

Anmeldt av: Theodor Roald Gadderud

Boken sangen om en brukket nese handler om en gutt som går på boksing og ikke torr og slå. Gutten elsker å synge men tørr ikke gjøre det blant mennesker. i tillegg bli Bart mobbet på skolen. på skolenmøter Bart en jente som heter Ada, de blir gode venner. Problemet er at Ada ikke kan holde på hemmeligheter.

Boken var lettleselig, den er skrevet i 1 persjon jeg form. Forfatteren brukerofte korte setninger, og mye bruk av replikker.

Boken starter rett inn i en handling, og dette syntes jeg er spennende. Den er både overaskende, morsom og trist på samme tid. Boken kunne til tider være vannskelig å legge fra seg. Boken har en spenningskurve som når et vendepunkt.

Forfatteren heter Arne svingen og har gitt ut bøkene Fluesommer, Litt av en plan og De tøffeste gutta.

Jeg syntes boken Sangen om en brukket nese var bra fode den var morsom trist og spennende på samme tid. jeg likte spesielt måten hvordan forfatteren hadde skrevet på, forde det kan minne om hverdagen til en del barn og ungdom.

Jeg vil gi denne boken terningkast fem. Jeg anbefaler denne boken for 11-13 åringer.

Når morfar var nazist ...

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli.

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak.

Det er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist?

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv.

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om!

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen.

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen.

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge.

Ah. Meget populær underholdning på Statskanalen midt på 80-tallet, dette. Jeg tilstår at jeg har kost meg.

Men "Heaven and Hell" var en atpåklatt av en miniserie laget mange år etter de to første bøkene ble filmet. Hovedpersonen gjennom sesong 1 og 2 dør i de første fem minuttene av episode 1, etterpå går det bare nedover. (Men han hadde forsåvidt ikke noen grunn til å klage, i bøkene dør han allerede i bind 2...) Tror ikke sesong 3 noen gang ble sendt på NRK, men den ble sluppet på dvd sammen med de to første. (Jada, jeg tilstår igjen...)

Boka Heaven and Hell var forvrig slett ikke dårlig - og minst like tykk som de to første. Forfatteren heter John Jakes, og slo vel egentlig igjennom med en lang, multigenerasjons-serie om invandrere til USA. Før han slo seg på historie skrev han fantasy.

Nord og syd?

En mannsalder er vel sånn omtrent 30 år, og det synes jeg blir for lite. 100 år blir kanskje i meste laget. Da er vi tilbake til noe jeg fristes til å kalle "gammelmodig".

Det finnest minst to norske omsetjingar av denne boka, og både «Late menn og muntre piker» og den engelske originaltittelen «Cannery Row» er nytta på desse omsetjingane.

Hovudpersonen i boka er Doc, ein marinbiolog som driv eit laboratorium i den litt slitne bydelen Cannery Row i Monterey, California. Doc har interesser som skil seg litt ut frå dei øvrige innbyggarane i bydelen, slik som klassisk musikk og poesi. Men han er også glad i øl og dram, og her er han heilt på linje med resten av nabolaget. Han er også ein grei fyr, og hjelper folk i nabolaget med mangt og mykje, og derfor finn naboane, anført av dagdrivaren Mack og gjengen hans, ut at dei skal gjere noko hyggeleg for Doc.

Hovudlinja i historia, som bygger opp mot det hyggelege som skal skje, blir brutt opp av mindre historier og anekdoter om bydelen og om enkelte av innbyggarane der. Det er på den eine sida ei lettbeint og humoristisk framstilling av livet i ein mindre velståande bydel, men på den andre sida kan ein også skimte eit sosialt engasjement frå forfattaren. Aldri moraliserande, korkje over fyll, hor, steling eller slåssing.

Det er nok blandinga av den fordomsfrie og humoristiske skildringa av hendingane i bydelen og dei poetiske skildringane av omgjevnadane som gjer at eg likte boka så godt. På mange måter er boka ganske lik «Dagdrivergjengen», og eg likte begge to omlag like godt, og av dei same grunnane.

Boka skal visstnok vere filmatisert, men eg har lest at filmmanus-forfattarane har tatt seg ganske store friheiter med historia, så eg er usikker på om eg har lyst til å sjå den.

Det samme gjelder også hvis du går inn på "Stallo" av Stefan Spjut. Da kommer også Rose Marie sin anmeldelse av ensomheten opp..
søker du på ensomheten, er også stallo eneste bok som kommer opp...

Jeg har akkurat fullfølrt "Ensomheten i Lydia Ernemans liv", og på bokens "hjemmeside" ligger det en lang (og god!) omtale av den av Rose-Marie. Men nedenfor den omtalen ligger det eldre omtaler av andre bøker, skrevet av andre personer. Veldig rart!

Strålende! :)

Pussig, Og dagen varer lenger enn et hundre år, fikk jeg av venninnen min da hun dro hjem igjen. :)

og årene går fortere og fortere........

Tusen takk, annelingua!
De elendige var blant de første voksenromanene jeg ga meg i kast med og leste (med foreldre som støttespillere). Musikalen har jeg sett flere oppsetninger av, den beste var i Toronto på nittitallet, men kanskje det var fordi en venninne som var på besøk ble så beveget av opplevelsen at det gikk nærmere ett døgn før hun var i likevekt igjen.

Når blei hamburgerar, eller heller nemninga "hamburger" vanleg i Norge? Eg hugsar det som at dette blei vanleg litt før midten av 1980-talet, men så må eg føye til at min oppvekst var i lett landlege strøk. Eg ser ikkje bort frå at ein åt hamburgerar i byane lenge før dette.

Doc er på reise i kapittel 17, og her legg han i seg av både hamburgerar og (grøss) øl-milkshake. Har sjekka i den engelske teksta at det faktisk er dette han får. Men i den norske omsetjinga i mi utgåve av boka, av Helge Skolem, et han karbonadesmørbrød i staden for hamburgerar. Utgåva mi frå Fredhøis er frå 1989, og på tittelbladet gjeng det fram at copyrighten til omsetjinga også er frå 1989.

I den nyare utgåva frå 1998 på Pax forlag, er det faktisk hamburgerar Doc et. Men i denne omsetjinga, av Nils Lie, får han ikkje øl-milkshake, men i staden noko som sikkert er minst like vemmeleg, øl-iskrem. Merkeleg, tenkte eg, for i 1998 var jo også milk-shake godt innarbeidd i Norge (eg meiner eg drakk min første på slutten av 70-talet).

Men når eg blar litt i nasjonalbiblioteket finn eg at den første omsejinga av boka til norsk er av Nils Lie i 1946, altså same omsetjinga som ligg til grunn for 1998-utgåva. Var det alstå slik i 1946 at ein ikkje kunne vente at publikum visste kva ein milk-shake er og derfor oversatte det til iskrem, medan "hamburger" var eit kjent begrep? Eller var også "karbonadesmørbrød" ukjent i 1946 slik at ein like godt kunne halde seg til den formodentleg eksotiske hamburgeren?

Ja ja, her i heimen hadde vi forøvrig heimelaga hamburgerar til middag i dag. Finnest ikkje makan. Men øl-milkshaken ventar eg med, på ubestemt tid.

Uforglemmelig!

Alice Munro, In her Own Words.
"Nobelsamtalen"
2013 Nobel Prize in Literature.

Eg liker innimellom å søke opp info på nettet om detaljer i bøkene eg les. Spesielt i Steinbeck sine bøker, som eg har lest ein del av siste året, dukker det ofte opp opplysningar som eg tykkjer er moro å finne ut meir om. For eksempel Sam Malloy som, når han vil gi den flottaste presangen han kan tenke seg, gir bort ei veivstang og stempel frå ein 1916-modell Chalmers. Hadde aldri høyrt om dette bilmerket før (som eg kan hugse, i alle fall), men her er i alle fall eit bilete av ein 1916-modell av dette merket.

Men sjølv om eg ikkje kjenner bilmerket, så er eg jo, i det minste overfladisk, kjend med den svenske tekniske høgskulen med same namn. Det opphavelege namnet til denne institusjonen var "Chalmerska Slöjde Skolan" og blir derfor i enkelte norske akademiske kretsar humoristisk omtalt som sløydskulen, sjølv om "slöjd" i det opphavelege namnet nok var eit mykje vidare omgrep enn det vi på norsk assosierer med sløyd.

Når Chalmers då dukka opp som bilmerke i denne boka, assosierte eg då dette med sløyd, og tenkte for meg sjølv at det kanskje kunne vere ein ola-bil (i min barndom heitte dette kassebil, men no tyder visst kassebil ein form for varebil).

Blei nyleg ferdig med Late menn og muntre piker av John Steinbeck, og no har eg starta på Historien om Pi av Yann Martel. Snart halvvegs. Brukbar bok så langt, men så langt har eg ikkje fått dei store "wow"-opplevingane (men nokre små, dog ..).

Eg vil også tru eg skal klare å avslutte den brasilianske boka A morte e a morte de Quincas Berro Dágua (Dødsfallet og dødsfallet til Quincas Vassbrøl) av Jorge Amado no i helga. Kjend Amado-stil, men meir som ein "light"-versjon av dei meir vidgjetne forteljingane hans.

Vinter? Det startar jo med vin, og for enkelte kan vel denne assosiasjonen framkalle ein viss sympati for namnet på årstida. Sjølv er eg ikkje så nøye på årstidene, alle har jo både ein viss sjarme, og potensiale for skuffande ver. Men hugs, det finnest ikkje dårleg ver så leng ein har uleste bøker i huset.

God helg!

Fantastisk bok som gjorde veldig inntrykk på meg.