No måtte eg slå opp kva Køpenickiade tyder. Artig, då har eg lært noko nytt i dag også.

Sjølv er eg både tillitsfull (med overlegg) og utkantforskar, men har heldigvis ikkje gått på denne limpinnen. Det hadde sjølvsagt vært moro med ein "visvas"-bidrag a la dei eksempla i artikkelen du lenkar til, men eg liker ikkje tanken på at dei trass alt vil tene pengar på å bli gjort til latter.

et 'Køpenickiadevarsel':
Nå var dette en slags nyhetsmelding da, under en klikkbar
blå link - ikke presis en forespørsel, det linkes til en(da en)
avsløring, en gjennomført køpenickiade sogar.
En maskinsimulert nonsens-artikkel ble ukritisk trykket i to
tidsskrifter. Hensikten var ellers å belyse endel tvilsomt
pengemaskineri i hva som utgis for akademisk forlagsbransje.

tvilsom-konstruert artikkel -

En litt for tillitsfull utkantforsker kan få arbeidet sitt
shanghaiet, lenkelagt og uforskyldt få stygge brennmerker på
en mulig fagkarriere.

Bemerkelsesverdig bok fra ungarsk forfatter!

Péter Esterházy (f. 1950) er, ved siden av Péter Nádas, Ungarns største forfatter og en av den europeiske samtidslitteraturens aller største, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Hans bøker kjennetegnes av språklig virtuositet og stor oppfinnsomhet, enten han skildrer sin egen samtid eller sitt lands historie."

Agora Publishing står bak to norske utgivelser av Péter Esterházys bøker; "Ingen kunst" (2013) og "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen". Begge handler om et mor-sønn-forhold - den ene mens moren lever i beste velgående, den andre mens moren er døende. Begge bøker er utsøkt vakre og forseggjorte, slik Agora Publishing har lagt vekt på. Et vakkert innhold krever en vakker innbinding!

Péter Esterházy har imidlertid skrevet langt flere bøker enn dette, og en fullstendig bibliografi finnes på Wikipedia. Her fremgår det at Esterházy debuterte som forfatter i 1979, og at hans hovedverk er "Himmelsk harmoni" ("Harmonia Caelestis) som utkom på ungarsk i 2001 og på norsk i 2004 (på Gyldendal forlag). Dessverre er denne boka ikke lenger tilgjengelig. Akkurat dét håper jeg at Gyldendal gjør noe med!

Ellers ser jeg på nettet at utgivelsen av "Ingen kunst" fikk en del oppmerksomhet i media; VG skrev om denne boka 28. oktober 2013 og NRK gjorde det 15. mai 2013. Om "Hjertets hjelpeverb", som utkom tidligere i år, finner jeg ingenting. Akkurat det synes jeg er rart - særlig tatt i betraktning viktigheten av Esterházys forfatterskap.

Noe som for øvrig kan være verdt å få med seg før man setter i gang med Péter Esterházys forfatterskap, er hans familiehistorie. Dette fordi denne familiehistorien kan bidra til å øke forståelsen for tekstene han har produsert i årenes løp. Jeg siterer fra NRKs artikkel om forfatteren:

"Esterhazy-familien var inntil 2. verdenskrig en av Ungarns aller rikeste. Kommuniststyret fratok familien all eiendom i 1948 og forviste dem fra Budapest. I sin nye bok "Ingen kunst" skriver Esterhazy en fiktiv historie om sin mor. Den er eksperimentell og lekende, med en mor som hele tiden blander seg inn i sin sønns skriving:

Min mor var alt annet enn en tøff kvinne. Hele sitt liv var hun stengt inne i en typisk østeuropeisk tjener-rolle som hustru og mor. Men i glimt så jeg den sterke kvinnen hun kunne være, hun som kunne levd med letthet. Derfor har jeg diktet frem denne tøffe damen som elsker fotball og som på 1950-tallet redder familien unna deportasjon på grunn av sitt vennskap med Ungarns største fotballspiller Ferenc Puskas, forteller Esterhazy."

Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at Gabi Gleichmann og hans kone Anette Gleichmann, personene bak forlaget Agora Publishing, har satset på en forfatter som Péter Esterházy. Gabi Gleichmann er selv av jødisk opprinnelse og med røtter fra Ungarn.

"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om en mors død. Den består av tre deler. I den første delen (frem til side 42) er fortellerstemmen den døende morens eldste sønn. I den andre delen (fra side 44-80) er det moren selv som forteller, mens den siste delen (fra side 81) igjen er en sønn som fører ordet.

Det er en høyst bemerkelsesverdig roman, denne "Hjertets hjelpeverb". Totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere ... Teksten er eksperimentell, den er meget litterær og den er både lett og leken. Dersom man ikke har et minimum av kunnskap om strukturen i boka på forhånd, og kjenner til noe av forfatterens bakgrunn, kan teksten fort føles noe utilgjengelig. Med denne viten faller imidlertid det meste på plass. Og for dem som våger å gå i gang med Esterházy, så er det jo en trøst å vite at bøkene hans ikke er blant de tykkeste - hvis man da ser bort fra hovedverket hans, som jeg nevnte innledningsvis. Denne romanen er nemlig på grensen til murstein-preget.

Forfatteren skriver følgende i sitt forord på side 7:

"De fortellingene som blir skrevet nå for tiden er alle meget vakre, betydningsfulle, dype og nyttige, temperamentsfulle eller besindige. De mangler bare innledning. Derfor bestemte jeg meg for å skrive fortellingen slik at den skulle kreve en innledning.

Det er nesten to uker siden min mor døde, jeg må gi meg i kast med arbeidet før den voldsomt heftige tvangen ved begravelsen, det å skrive-om-det, forandrer seg til den sløve ordløsheten jeg reagerte med da jeg fikk vite om dødsfallet.

Ja, til verket!, for trangen til å skrive om min mor, dukker riktignok svært uventet opp iblant, men den er også svært usikker, det vil si, skal jeg ta meg sammen for at jeg ikke ganske enkelt og ut fra øyeblikkets lyst skal hamre papiret fullt med én eneste bokstav, m m m m m mmm m mmmmmmmm m mmm m m m"

"Hjertets hjelpeverb" handler kort og godt om en mors død, og om alt som skjer rundt henne i hennes siste tid. Det hele starter med at faren ringer til sine fire barn, som strømmer til fra hver sine verdenshjørner. At moren har følt seg "temmelig pyton" hadde de visst i årevis, men at det nå snart var ute med henne - det overrasket barna.

Vekselsvis med små og store bokstaver - som om det som står i stor skrift er noe som bør påkalle ekstraordinær årvåkenhet fra leseren der ordene roper opp fra sidene - føres vi inn i denne familiens skjellsettende hendelser, hvor moren ligger for døden. Så skal vi etter hvert forstå at hvem som lever og hvem som dør, levende i døden eller død i livet, er høyst relative begrep. Dette kommer særlig på spissen idet moren overtar fortellerstemmen og snakker som om det er sønnen som er død, og ikke hun ... Underveis dukker det opp littærer preferanser, antydninger som trekker oss tilbake til dikaturtidens Ungarn, vonde skygger fra fortiden ... alt egnet til å gi teksten all den smerten som jeg mener skiller stor litteratur fra høyst middelmådig litteratur. Dette skjer i en slags synergi mellom innhold, form og setninger som tidvis er så brutale at de stakk i meg.

"Legen som behandlet mor betraktet oss fra døren. Det var ikke mulig å lese noe av ansiktet hans. Han var en venn av min bror. "Døden bor i sin mors innvoller, gamle ørn." Slik sa han det. Jeg likte ikke denne tonen, en mann skulle ikke stille seg ved dødens side, som om han var likestilt med den. Selv om han var lege og dermed kjente til et og annet knep, selv om han visste at keiseren iblant var uten klær. "Vet du hva, din mor kunne godt skynde seg å dø," sa han nikkende, og da jeg stirret som forstenet på ham, tilføyde han, lik en skuespiller: "Ingen grunn til forskrekkelse, jeg er en kynisk voltaireianer." "Jeg skjønner," nikket jeg krenket. "Hverken døden eller dens herre, Gud, tar oss alvorlig. Dette har vi ett eneste svar på, et som er mennesket verdig. Ikke å ta dem alvorlig." Jeg var redd ham; når jeg så på ham, noe jeg hemmet forsøkte å unngå, følte jeg det som om jeg hadde kjent ham i tusen år, og jeg fikk en ubehagelig følelse. "Også døden må man ville."

På vei ut stakk en klam, blek hånd opp fra en av sengene, et fientlig vesen, en ondartet vekst, og klamret seg til vår søster. Jeg så skremt og frastøtt på den bleke armen. Den gamle kvinnen satte seg opp i sengen og skrek til vår søster, som om hun visste hvem hun var. "Du!" Vår søster prøvde irritert å rykke løs hånden, men kvinnen holdt den i et jerngrep. Hånden hennes spente seg krampaktig: redselsfullt: alle mødre har like hender! "Du, det var du som drepte meg, du skygge, det var du som drepte meg i 56!". La henne få det som hun vil," hvisket noen fort. "Ja, det var jeg som drepte deg." "Skygge," fortsatte hun, "skygge, det var bare halvparten! Innrøm også at du ikke var glad i meg! At du bare trengte meg til ...!" "Nei, nå får det være nok!" ropte jeg som en streng lærer og styrtet ut. Så: "Hvorfor innrømmet du det?" spurte jeg. "Er du idiot, eller?!" sa vår søster og så på meg som en vilt fremmed kvinne.

"VI TRODDE AT LIVET VAR EN FEST OG AT VI HADDE NOE I VENTE." (side 18)

Dersom du ønsker å lese en bemerkelsesverdig tekst litt utenom det vanlige, er dette boka for deg! Underlig nok har ingen foreløpig anmeldt denne boka, og jeg er kanskje aller mest overrasket over at Morgenbladet ikke har plukket den opp.

Jeg for min del har lyst til å lese mer av Péter Esterházy, og venter dessuten på at forfatterens hovedverk "Himmelsk harmoni" skal bli utgitt på nytt. Jeg synes alltid det er spennende å bli kjent med "nye" ungarske stemmer innenfor litteraturen! Ikke minst fordi Ungarn, som er et land jeg har reist på kryss og tvers av, står meg spesielt nær.

Er det lett å få publisert dine vitenskapelige artikler?

Jeg har nok mer glede av des(s)ertørene.

Sikkert bare Nar(r)vesen!

Neppe. De fleste veiskulder-luskere er ansatt hos private entreprenører. Der kan det nok ferdes både varulver og vampyrer - men hvis de holder seg med zombier, har de misforstått kontrakten!

Som mangeårig medarbeider i Vegvesenet er jeg enig med deg: Det finnes egentlig bare ett "vesen". Men der var det i min tid verken zombier eller vampyrer, selv om det stundom kunne virke slik.

"tenner så store som tinntallerkener" har jeg litt vondt for å forestille meg. Men heier på Posten uansett!

Post/apokalyptisk
En gang i fremtiden vil varulver, vampyrer og zombier ta over verden, spise det meste av den menneskelige befolkningen ... og likevel holde liv i postvesenet!

En serie for deg som liker varulver, vampyrer og zombier. Eller postvesenet.
Overraskende høy kvalitet. Stort sett morsomt (om du liker ... osv), bra tegninger. Selv er jeg ikke helt fornøyd med tekstingen, men jeg er kanskje litt for kritisk.
Sjekk den ut før den forsvinner, den er bare en gjesteserie.

Og ja, den tar seg opp utover, etter at premissene er lagt.

I forbindelse med tråden om julelesing ble jeg minnet (av meg selv!) på bøkene til Dikken Zwilgmeyer, og nå først og fremst "Paul og Lollik". Jeg kunne ikke dy meg, og begynte straks gjenlesingen av en kjær ungdomsbok. Og for meg var det en veldig hyggelig opplevelse! Boken kom ut første gang i 1904 og gir derved et interessant tidsbilde fra en forgangen tid og bekrefter samtidig at menneskehjertene ingen lunde forandrer seg ;-) Den er et rørende møte med den stille, stive og beleste amtmannssønnen Paul og den lattermilde og populære Lollik som har så stort hjerte for dem hun synes litt synd på. Deres møter på danseskole, kanefart og ball gir den rette julestemningen, forsterket av kjærlighetshistorien. Anbefales!

Forøvrig er Dikken Zwilgmeyers barne- og ungdomsbøker generelt å anbefale: for eksempel Inger-Johannebøkene, De fire kusiner og Annikken Prestgaren. Det gledet mitt hjerte å se at den siste kom på fjerde plass av tidenes beste norske ungdomsromaner! Jeg har jo lest den, men ikke så ofte, for den er jo så trist, trist.

Noe som kanskje har forsterket mitt forhold til Dikken Zwilgmejer, er at jeg har en stor bunke med hefter som inneholder "Inger-Johanne-Bøkerne og andre Fortællinger for Gutter og Piker". Hver bok ble nemlig delt opp i hefter som man kunne abonnere på og kostet 30 øre rundt 1915. Heftene fikk jeg av min farmor som i sin tid hadde kjøpt dem, - de er nå i nesten full oppløsning, men veldig koselige å ha!

Ikke akkurat litteratur - men språklige trender - lørdagskommentar av Knut Nærum.

Det er greit. Jeg kan alltids holde for!

"Men digresjoner er nå uansett min disiplin da - nærmest en paradegren."
I know :-)

Jeg er likevel imponert over hvor umerkelig dette tittelskiftet skled gjennom ...

Ha, ha, ha! Selvfølgelig!

Det kan jeg uten videre si meg enig i! Og jeg regner med at dere begge forsto at innlegget mitt var ment som en spøk :-)

Fornøyelig fornyelse av halvgammel tråd!
Med Ukjent soldat friskt i minnet finner jeg paralleller til Natt uten måne!

Dei beste diskusjonstrådane her inne er etter mitt syn dei med mange digresjonar, artig å sjå korleis eit tema kan trigge diskusjonar om heilt andre ting. Denne gangen var jo digresjonen til og med relevant, i og med at vi hoppa over til ei anna bok av same forfattar.

Ang korvidt eg alltid meiner det eg skriv, så vil eg støtte meg på Piet Hein:

Den som kun tar spøk for spøk,
og alvor kun alvorlig,
han og hun har faktisk fattet
begge deler dårlig

Kremt, kremt, dette er altså en tråd om boken Natt uten måne, og jeg har lett febrilsk etter en Mr. Rattle i den. Så oppdager jeg plutselig at det er Cannery Row du og annelingua snakker om...

Og du mener fortsatt at annelinguas mangslugne utspill ikke krever nærmere sjekk??

Alt du skriv heretter blir tatt for god fisk utan nærmare kryssjekking!