Jeg kjenner jeg får litt bismak av tanken på det. Jeg synes samfunnet i dag er så opptatt av å advare og beskytte, pakke inn i bomull og passe på at ingen skal søtes på noen som helst måte av det man leser eller ser. Jeg tar meg i å lure på hvor det skal slutte hvis det bare fortsetter og fortsetter. Hva med ukeblader, aviser, filmer, serier på tv osv? Vi kan faktisk ikke beskytte en hel verden og markere både det ene og det andre.

Med fare for å bli litt personlig, jeg har selv vært i et voldelig forhold, og fått ptsd diagnosen i etterkant. Og joda, selvfølgelig får jeg reaksjoner når jeg leser om lignende situasjoner jeg har vært i. Men jeg MÅ ikke lese de bøkene som omhandler sånne ting, og jeg kan like gjerne få den reaksjonen av en artikkel som deles i fleng på Facebook, eller ved å svinge innom forsiden på VG en morgen under frokosten. Jeg er rett og slett bare lei av at alle skal beskyttes og ingen skal støtes hele tida. Føler hele samfunnet står under en slags usynlig sensur.

Jeg sier det med all respekt; ikke still spørsmål i tilsvar hvis du ikke lenger vil delta i diskusjonen. Det er nok med å si at du ikke vil være med.

Ha en fortsatt fin kveld.

Jeg skal ikke skrive et langt svar, men bare påpeke visse små misforståelser:

1: Diskusjonen handler mer om "trigger warning" enn om redigering. Da du tok opp dette med Pippi mente jeg at det var greit å snakke om det også og trekke inn Bibelen (som jeg ikke har noe spesielt forhold til) siden den også har blitt utsatt for ideologisk fundert redigering.

2: Verken forfattere, bøker eller ord eksisterer i et verdiløst vakum.

3: Jeg har ikke sagt noe om din bruk eller fortsatte bruk av n-ordet eller h-ordet. At jeg selv ikke liker å ta disse ordene i min munn burde ha lite å si for hva du gjør, og meg bekjent er det ingen som har kommentert det spesifikt i tråden. For meg handler ytringsfrihet om individets forhold til landets myndigheter (og omvendt), ikke hva private aktører og nettsider som bokelskere.no vil eller ikke tillate.

4: Som du sikkert kan lese av svaret mitt, bruker jeg sodomisme som et ord som perfekt illustrerer at ord som har vært vanlige i lange tider kan sendes til historiens skraphaug av endringene som finner sted i samfunnet.

Hvis du ønsker å snakke om biologi og legning, er det bare å si ifra, og da er jeg åpen for å snakke om det.

Interessant. Men synes du ikke at vaskeseddelen egentlig er en spoiler? Og hvis det ikke er noe som tilsier at voldtektsofre (f.eks) ikke reagerer likt på et gitt innhold om overgrep, er det da ikke paternalistisk at de alle trenger beskyttelse fra ubehaget knyttet til lesing av vanskelige tekster? Og hvem skal man prioritere?

Bøker har alltid vært redigert; av økonomiske årsaker, av hensiktsmessighet og av andre mer dunkle grunner. At det nå gjøres for ikke støte skaper en uheldig presedens, men det er ikke uhørt at det skjer. Det er bare en del av tidens trend, der både skjønnlitterære bøker og religiøse bøker utsettes tukling. Det som derimot er fascinerende ( i mine øyne) er at folk, i hvert fall her i Norden, reagerer mer på redigering av f.eks Pippi enn når Bibelen utsettes for enda mer radikale (språklige) grep.

Enn så lenge er Pippi beskyttet av opphavsrettsloven. Men den tid vil komme når også hun havner i den offentlige domene og litterært sett kan brukes og misbrukes. Og da vil hennes slektninger ha like lite kontroll på karakteren som Arthur Conan Doyles slektninger som så sent som den 3. november tapte mestparten av rettighetene til karakteren, pluss litt til.

Jeg er helt enig med deg når det gjelder både n-ordet og h-ordet. Men jeg tror på kraften som ligger i begreper og ord med særskilte historiske røtter, og som enkelte eller flere opplever som støtende. Det er vel en grunn til at vi sier homofil og ikke sodomist, er det ikke det?

"Trigger warning"-debatten oppfatter jeg som litt annerledes. Her handler grunnleggende sett om hvor langt man bør gå for å beskytte en del menneskers følelser og psykiske helse. Hvilke skal man prioritere? Voldtektsofre? Araknafober? Odontofober? Hematofober? Aichmofober?

Det er muligens en tilsnikelse å velge en trilogi, men Britt Karin Larsens tatertrilogi er uten tvil de bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg i 2014. Jeg kan ikke velg en av disse, de hører sammen:

• De som ser etter tegn
• De usynliges by
• Sangen om løpende hester

Tillater meg å begrunne valget med noen linjer fra et eget debattinnlegg:
"Noe av det som så langt imponerer meg mest, er hvordan Britt Karin Larsen får frem møtet mellom to ulike folk og kulturer – de fastboende bøndene og de omreisende taterne. Her finnes fordommer, forakt og frykt for det ukjente på begge sider. Og vi forstår dem. Bøndenes beskyldinger mot og nedrakking på taterne. Taternes arroganse og latterliggjøring av dem som er bundet til jorden.

Larsen idylliserer på ingen måte taterne, deres liv og væremåte. Snarere tvert i mot, som leser blir jeg sittende med mange spørsmål – stjeler de et barn, bedrar de kundene sine, kan man stole på en tater. Larsens skikkelser, både tatere og bønder, er mennesker med sterke og svake sider, godhet og raushet, angst og sinne. Så levende og troverdige. Etter som boken skrider frem, får jeg en stadig større forståelse for taterfolket, blir mer og mer glad i familiene.

Britt Karin Larsen skriver godt, innsiktsfullt og billedskapende. Boken er nærmest skrevet som små skisser av mange ulike menneskers liv, skisser som til sammen skaper et større bilde."

Britt Karin Larsen var en ny forfatter for meg i år, og jeg vil absolutt lese mer av henne.

Tankevekkende innlegg. Eg er, som deg, generelt imot at ein skal redigere bort støytande ting i bøker, i alle fall i bøker for vaksne. Når det gjeld barnebøker er eg litt meir i tvil.

Apropos redigering, så er jo etter det eg forstår mange klassikarar, slik som Greven av Monte Cristo og De elendige gitt ut i sterkt nedkorta versjonar på norsk, og tilpassa ei yngre lesargruppe enn originalverka. Dette er jo også ei form for redigering, og det er synd dersom dette skal vere dei einaste tilgjengelege versjonane på norsk.

Når det gjelg "trigger warning" (heiter det noko på norsk enno?) så hadde vi ein liten diskusjon om dette, starta av Grethet87, for omlag eit år sidan. Den gangen skreiv eg

"Den neste tanken var å skule til USA. Dei er jo ganske flinke med å merke alt mulig som kan tenkast å vere farleg eller støytande, for at produsentar skal unngå søksmål. Dersom slik merking som du foreslår ikkje er på agendaen i USA vil eg tru at vi ikkje er heilt klare for det i Norge heller."

uvitande om at dette alt var på agendaen i USA. Eg synest ikkje slik merking er naudsynt for min eigen del, men etter å ha tenkt litt på det innser eg jo at det kan vere hensiktsmessig for andre. Og eg trur ikkje at slik merking vil sjenere meg på nokon måte.

Romanen til Aina Basso kan anbefales for de som ennå ikke har lest den. Den er interessant og inneholder den forventede dramatikk som temaet i romanen tilsier at den skal inneholde.Hun klarer å få frem hvordan denne tiden var; ikke minst for de som var i faresonen for møtet med rekvedbålene. Men også det å være 16 år, bli giftet bort for å ende opp i det værharde Øst Finnmark der ektefellen din er en av de som har ansvaret for å straffe de «skyldige».Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen

Gobi er vel heller en pentalogi, siden den omfatter fem bøker:

- Barndommens måne (1985).
- Djengis Khan (1987).
- Djevelens skinn og ben (1989).
- Min prins (1994).
- Baghdad (1997).

Nummer to og tre ble begge nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Gobi er et storverk av de sjeldne, og er absolutt verdt å få med seg - hele trilogien!

A de nyere bøkene hans, synes jeg særlig WEB er verdt å nevne. Undertittelen "Betroelser om en truet art" sier egentlig ganske mye om den. Oslo 2084 (med Jon Bing) er også bra saker. Begge deler er science fiction, men de er veldig forskjellige.

Langt bak i hodet mitt lå det en artikkel jeg leste i Vagant for noen år siden om det "særnorske" fenomenet gjendiktning. Magasinet den sto i er for lengst kastet, men etter en liten søkerunde på nettet dukket den opp. Her er artikkelen - verdt å lese..

Det var sikkert feil av meg å påstå at det er bokelskere.no som har endra på noko, det er nok heller i bokdatabasen som bokelskere.no hentar data frå at endringane har skjedd. For det har skjedd ei endring, det er eg ganske viss på. Etter ein del klikking rundt på oversatte bøker (eitkvart skal ein trass alt nytte adventstida til) finn eg no ingen der oversetjaren er angitt som oversetjar, det er konsekvent gjendiktar som blir nytta.

Det var (kanskje ikke så overraskende) den artikkelen som inspirerte meg til å prøve ham ut. Jeg har jo visst om ham lenge, bare ikke kommet så langt som å få lest noe av ham. :)

Det tror jeg kommer litt an på hva du vil lese: Roman? Mytologi? Fabel? Essay? Filosofiske betraktninger? Hverdagsfortellinger? Dette er en forfatter som behersker de forskjelligste sjangrer, og som stadig utforsker nye prosamuligheter (så vidt jeg vet, har han ikke skrevet lyrikk, men i en del av romanene hans er språket så lyrisk at jeg er sikker på at han også ville blitt en framifrå poet).
Sjøl ble jeg Bringsværd-frelst av en av de tidlige romanene, Minotauros. Jeg leste den som ferielektyre på Kreta og var solgt fra første øyeblikk. Siden har jeg hatt stor glede av Gobi-romanene.

Herlig omtale av en herlig forfatter!

Søndagene het den i forrige utgave fra Cappelen Damm, i den siste utgaven som jeg nettopp leste, heter den Søndager i august.(Rart de skifter tittelen) Dette er den tredje romanen av nobelpris-vinneren jeg leser. Interessant, men han blir ikke min favoritt-forfatter for å si det slik. En av bøkene skilte seg positivt ut synes jeg. Det er mye "eksistensialisme" i denne også. Jeg har omtalt den i Reading Randi

Det er et skille der, men samtidig ikke. Med det mener jeg at all oversettelse (av skjønnlitteratur eller litterær sakprosa) inneholder et betydelig element av gjendiktning. Lyrikk må selvsagt gjendiktes, men det er heller ikke mulig å oversette en roman eller en essaysamling ord for ord. I alle fall ikke om oversettelsen skal være god. Forfatteren har en stemme, og skal denne overføres til et nytt språk må teksten gjendiktes i større eller mindre grad. Forskjellen ligger kanskje primært i at gjendiktningsarbeidet er mer gjennomført, at teksten nærmest plukkes helt fra hverandre og settes sammen på nytt, i lyrikk.

Er oversetjing av bøker synonymt med gjendikting av bøker?

Eg tenker intuitivt at der er eit skilje; at ei oversetjing gjengir meininga i tekst på eit anna språk medan ei gjendikting i tillegg må gjenskape språklege effektar, som t.d. rytme og rim i eit dikt.

Grunnen til at eg tek opp dette er at det virker som om bokelskere.no no konsekvent omtaler oversettarar som gjendiktarar. Eg meiner at det tidlegare stod "oversetter" bak namna til oversetjarane, men no ser eg berre "gjendikter" overalt. Men dersom det er eit skilje mellom oversetjing og gjendikting så blir jo dette feil.

Eg prøver på ingen måte å nedvurdere den innsatsen som eg gjeng ut frå ligg bak å få til ei god oversetjing frå eit anna språk. Det må vere krevande å gjenskape stil, stemingar, språklege bilete etc. i ein tekst, og all mulig respekt til dei som gjer dette arbeidet. Men igjen; burde ein ikkje kalle oversetjing for oversetjing, eller er det eg som er heilt på jordet no?

Årets Nobelprisvinner endelig tilgjengelig på norsk!

Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted.

Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse.

Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok.

"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk.

Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg.

Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)

Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet.

Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung.

"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)

Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv?

Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.

"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)

Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)

"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?

For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei.

Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!