Bokelskere.no

Jeg er enig med Hedvig i at dette er et godt forslag, også fordi at av de syv forfatterne vi hittil har valgt, finnes det bare én kvinne, George Elliot.

Selma Lagerlöf har jeg lenge vært spent på, og boka står i hylla, derfor lar jeg være å komme med et eget forslag og stiller meg bak KjellG.

Grunnen er mer komplisert - ved søk etter bøker søker vi gjennom verk. Søker du etter "lord of the rings" eller "ringenes herre" vil første søkeresultatet være samme verk. Når vi skal vise fram et verk velger vi å vise den mest populære utgivelsen av verket.

For å finne den nye versjonen av utgivelsene du nevner må du klikke deg inn på den gamle utgaven og rulle ned til "andre utgaver", fordi verket representeres av dets mest populære utgave ved søk.

Jeg trodde i utgangspunktet det skulle være vanskelig å velge ut kun en bok, men etter å ha sett gjennom listen over bøker jeg leste i fjor er det ganske åpenbart hvilken bok som ble min største favoritt: The People in the Trees av Hanya Yanagihara. En særdeles imponerende debutroman som tar for seg en rekke etiske problemstillinger knyttet til vitenskap og kulturkollisjon. Den gir ingen tydelige svar, men tvinger leseren til å tenke.

Må kome med forslag på denne igjen eg då: Kongens fall av Johannes V Jensen.
Boka er ein historisk roman, vart kåra til århundrets roman i Danmark.

Ellers så er her fleire andre gode forslag ser eg....

Godt forslag til bok. Har denne fremdeles ulest i hylla og har lenge ønsket å lese den. Det jeg har lest av forfatteren til nå har vært veldig bra.

Nå er disse bøkene importert, de to første kommer nå opp som alternative utgaver av sine førsteutgivelser.

Selma Lagerlöf: Gösta Berlings saga

Framlegget mitt tøyer seg mot yttergrensa av det geografiske området vi skal halde oss til: Gjennom eld og vatn av Aino Kallas.

Kallas var fødd finsk, men gifta seg med ein estlender, flytta etter kvart til Estland, og mange av bøkene hennar hadde handling frå Estland men ho skreiv på finsk. Bokvennen forlag har gitt ut ein trilogi av kortromanane Barbara von Tisenhusen (1923), Presten i Reigi (1926) og Vargbrura (1928) under samletittelen Gjennom eld og vatn. Kallas har her tatt utgangspunkt i muntlege overleveringar av gamle estiske historier frå 1500- og 1600-talet. Fellesnevnaren skal vere menneske som let seg leie av hjartet sitt heller enn av samfunnet sine normer, og følgene dette får.

Boka er å få kjøpt hjå Bokklubben, Norli, Platekompaniet og sikkert fleire nettbutikkar, og i skrivande stund er der eit brukt eksemplar hjå Bokloftet (ingen på antikvariat.net). Denne trilogien er også gitt ut på engelsk under tittelen Three Novels, men denne utgåva synest å vere vanskeleg å få tak i.

Kanskje det er noe for deg på denne listen.

Tar gjerne input på gode bøker om Sør-Afrika, var der noen uker i fjor og lot meg fascinere, vil gjerne drømme meg litt tilbake gjennom litteraturen.

Klar over det, jeg har utsatt nyimport av bøker på grunn av tekniske utfordringer. Venter snarlig løsning!

Dette er både til deg, Mohammed og Jostein. Jeg har ingen forutsetninger for å kommentere den amerikanske debatten. Når det gjelder nevnte artikkel, er det mulig artikkelforfatteren setter tingene på spissen for å vise hvor problematisk dette med «trigger warnings» er, ikke for å latterliggjøre.

Jeg synes Vibeke har mange gode argumenter i sitt innlegg; livet har sine vonde sider, og vi kan ikke beskytte oss mot alle potensielle farer. Kanskje gjør vi, som Vibeke er inne på, folk en bjørnetjeneste ved slike advarsler. Også i tråden Jostein lenker til, er det tilsvarende argumenter. Her er jeg fremme ved et viktig moment. Så vidt jeg har forstått, vet vi lite om hvordan slike advarsler virker. Fungerer de etter sin hensikt? Kan de tvert imot virke mot sin hensikt? Hvilke følger vil de ha for lesere generelt sett? Som et minimum må dette undersøkes før man gjør, etter min mening, et såpass sterkt inngrep i litteraturen som å merke bøker med spesielle advarsler. Jeg ser nå at også Karen tar opp dette.

En annen ting som virker uklart, er forskjellen mellom bokens vaskeseddel og «trigger warnings». Slik jeg oppfatter det, skal disse advarslene være mer konkrete og spesifikke enn en mer generell baksidetekst (som skal si noe om boken, pirre leserens interesse, uten å røpe for mye av dens innhold). Det er en slik forståelse jeg legger til grunn for mine argumenter.

Å være kritisk til slike advarsler, handler ikke om mangel på medfølelse, noe innlegget til Vibeke, Karen og flere underbygger. Poenget er i vite hva vi snakker om, og se flere side ved denne saken.

Paul Simon treffer mange nerver i meg med sin nydelige tekst.

I AM A ROCK

A winter's day
In a deep and dark
December;
I am alone,
Gazing from my window to the streets below
On a freshly fallen silent shroud of snow.
I am a rock,
I am an island.

I've built walls,
A fortress deep and mighty,
That none may penetrate.
I have no need of friendship; friendship causes pain.
It's laughter and it's loving I disdain.
I am a rock,
I am an island.

Don't talk of love,
But I've heard the words before;
It's sleeping in my memory.
I won't disturb the slumber of feelings that have died.
If I never loved I never would have cried.
I am a rock,
I am an island.

I have my books
And my poetry to protect me;
I am shielded in my armor,
Hiding in my room, safe within my womb.
I touch no one and no one touches me.
I am a rock,
I am an island.

And a rock feels no pain;
And an island never cries.

Til det må jeg si som alle andre her; det er fint at den grenseoppgangen blir drøftet med jevne mellomrom. Uansett om jeg selv har en nokså tydelig oppfatning på dette området, så må alle og enhver komme frem til sin egen mening via argumentasjon og dialog.

Diskusjonen har vært vitaliserende for bokelskerne, tror jeg.

Det er nettopp dette med hvor man skal trekke grensen, om slike grenser er nødvendige og hva dette eventuelt betyr for litteratur som interesserer meg. På den ene siden har man, hvis man skal sette det på spissen, prinsippene og på den andre en del traumatiserte ofre som her og der sier at de vil sette pris på mer hensynsfullhet (eller sensur, hvis man er motstander).

Uenigheten med Rolf startet da jeg skrev n-ordet og h-ordet og han gikk ut ifra at jeg prøvde å ta disse ordene både fra ham og hans barnebarn. Deretter balla det på seg da jeg påsto at det er fullt ut mulig å sende ord og begreper til historiens skraphaug og brukte ordet "sodomist" som eksempel. Deretter ble det bare verre.

Artikkelen var innmari tydelig og prinsipielt formulert. Jeg skulle også lest den med det samme (Hei Lillevi).

Den stiller spørsmålstegn til antakelsen om at mennesker som tidligere har vært utsatt for traumer, bør skjermes for triggere ute i det virkelige livet (eller på universitetet).

Det er, så vidt jeg vet, få eller ingen kliniske evidens på at slik skjerming (som vi snakker om her) hjelper. Tvert imot, kanskje, så er (gradvis) eksponering en anerkjent metode for å få det bedre, da mener jeg i betydningen tåle mer, hvis man har problemer med traumer eller angst eller depresjon osv. Snakke om det, dele opplevelser og erfaringer med folk som har opplevd traumer selv, er også anbefalt. Så jeg skjønner ikke helt hvordan man begrunner at "trigger warning" er nødvendig.

Og når det er sagt; så skjønner jeg heller ikke hvordan du og Rolf har blitt uenige. Spørsmålet ditt: "Hvordan skal vi ellers huske?" er jo essensielt det samme spørsmålet som han stiller. La Pippi være i fred, sier han, og det gjør du også. Godt nytt år.

Nå har jeg lest artikkelen du lenket til i ditt første innlegg (skulle selvfølgelig ha gjort det før jeg hev meg utpå :-). Jeg er enig med deg i at den er god, artikkelforfatteren drøfter spørsmålet om "trigger warning" på en saklig og grundig måte. Gretemor frykter at slike advarsler på sikt kan påvirke forfattere. Artikkelforfatteren peker på et annet moment jeg vil fremheve - advarslene vil kunne påvirke måten boken leses på. Isteden for å møte boken med et åpent sinn, vil leseren gå til den med spesielle forventinger. Anbefaler artikkelen på det varmeste!

Tusen takk for at du tok opp dette interessante fenomenet, Mohammed og godt nytt år!

Beklager forvirringen. Meningen var å egentlig bare fokusere på kun fenomenet "trigger warning(s)" som en del litteraturstudenter ved enkelte læresteder i USA har begynt å etterspørre (senest i Oberlin College tidligere i år), hva det betyr for litteraturen og hvor langt man eventuelt skal strekke seg for å beskytte folk som lider av traumaer og fobier fra ubehagelige tekster.

Trigger warnings-begrepet var også helt ukjent for meg frem til i år. Det var først da kravet til studentene på Oberlin College i Ohio skapte overskrifter i USA at jeg hørte om det, og fremstillingene, inkludert den i lenken nederst i starttråden, er ikke spesielt heldige. Kort sagt ønsket studentene at pensumbøkene ble merket med en "trigger warning", en slags vaskeseddel, som advarte om temaene hver enkelt pensumbok tar opp. F.eks ønsket de at en bok som Chinua Achebes "Mønsteret rakner" ble ledsaget av en vaskeseddel som nevnte at boka tar opp kolonisme, rasisme og selvmord. På Rutgers University i New Jersey var det noen som ønsket at F. Scott Fitzgeralds "Den store Gatsby" merket med en "trigger warning" som fortalte at den blant annet tok opp vold i hjemmet og selvmord.

Studentene hadde nok gode intensjoner, opptatt som de var av å beskytte voldsofre fra tekster som kunne skape ubehag. At de ikke nådde frem er ikke overraskende og kanskje bra. Men det var noe litt ekkelt ved alle som plukket opp høygaffelen og latterliggjorde intensjonene som "Liberal-do-gooders-gone-amock". Kanskje det ultimate skjellsordet i et USA hvor alt ser ut til å være politisert.

Her er jeg litt uenig med deg. Hvorfor skal vi niholde på ord og uttrykk som andre opplever som sårende? Når det gjelder ord og uttrykk vi bruker i dagligtale så synes jeg vi skal rette oss etter de det gjelder. Ordet "neger" har kanskje ikke så stor betydning for deg, men for mange andre betyr det så mye mer. Det blir nå betegnet som et skjellsord på sitt verste, mens på sitt beste oppfattes det som ignorant eller ufølsomt.

Når det gjelder kritikken av Pippi så blir det en helt annen sak. Det er nok ikke våre "nye landsmenn" som har bestemt at negerkongen må bort. Det er andre som har bestemt at det kan oppleves som støtende for noen og derfor har de valgt å fjerne det eller bytte til noe mindre omdiskutert.

Først en "warning": Jeg har ikke lest alle innleggene, så det er fullt mulig jeg bommer på noe eller gjentar noe som allerede er sagt.

Jeg oppfatter at denne lett forvirrende diskusjonen dreier seg om to hovedspørsmål:

• “Trigger-Warning” på bøker, et inntil i kveld totalt ukjent begrep for meg. En slik «warning» er etter mitt syn komplisert av flere grunner. For det første varierer det mye hva hver enkelt opplever som brutalt eller re-traumatiserende (et ord som brukes i debatten). Det henger sammen med vår historie og bakgrunn. Hvem avgjør hvem som skal skjermes for hva? Om jeg aldri har vært seksuelt misbrukt, kan andre hendelser ryste meg i mitt innerste. Skal ikke jeg også advares?? Hvor går grensene? Satt på spissen kan dette bli ganske absurd.
  Jeg vil også tro at en advarsel om konkrete hendelser (seksuelle overgrep, voldtekt o.l.) kan avsløre avgjørende poeng i bokens historie.

Bokens baksidetekst, anmeldelser o.l. må kunne ivareta behovet for å si noe om hva slags bok det dreier seg om, og om man ønsker å lese den eller ei.
Jeg ser at noen viser til at advarsler på filmer og fjernsyn. Til det er å si at film og levende bilder er et mye sterkere medium enn en tekst. Det er lettere å lukke en bok igjen, enn å lukke ute et bilde du uforberedt får slengt i fleisen.

• Det andre hovedspørsmålet er bruken av ord, og redigering av ord i tidligere utgaver. En lang rekke av de ordene vi bruker, er på en eller annen måte belastet. Vi skifter dem ut med nye, som i sin tur får det samme stigma som det tidligere. Noen eksempler: fattiglem → sosialklient → bruker / invalid → funksjonshemmet → mennesker med nedsatt funksjonsevne → bruker / idiot → åndssvak → psykisk utviklingshemmet → utviklingshemmet → mennesker med spesielle helseutfordringer (sic). Og sånn kunne jeg fortsette. For meg virker det riktig at en bok beholder den språkdrakten forfatteren ga den. Det forteller noe om tiden boken ble skrevet i, og er et viktig aspekt ved boken. Gud forby at Dickens fattiglemmer plutselig ble «brukere»!