Bokelskere.no

Se for deg Dickens London på 1800-tallet. Mørk, tåke, regn, store mengder kirker spredt over hele byen. Se for deg statuene på torget, på vegger på utsiden (og innsiden) av kirker. Se nå for deg at disse statuene snakker. Se for deg et rom. Flere rom. Pene. Se nå for deg disse rommene dekket med speil i alle fasonger på hver en vegg. Er dette bare speil, eller brukes de til noe annet? Se for deg to voksne menn med flosshatt. Ikke særlig pene, men menn like vell. Den ene eldre, kort, anonym, overlegen og nervøs. Den andre høy, ung, smilende, energisk og en anelse ukonsentrert. Du har nå møtt Jonathan Strange og herr Norrell. Ikke vanlige menn noen av dem. Magikere.

Jonathan Strange & herr Norrell ga meg samme gode følelsen som Ringenes Herre og Den mørke Materien og det er en ytterst god følelse og en sjelden leseropplevelse. Jeg har å takke en venninne som anbefalte denne til meg for tre år siden. Glad er jeg for min gode hukommelse og oppheng i titler. I denne tjukke romanen finner vi politikk, krig og drama. Nesten ingen kjærlighetshistorie bortsett fra den mellom læremesteren og lærlingen og den er ikke særlig romantisk men til tider en anelse kjærlig. Det som overrasket meg med J & N er at den er så mørk! Den er ikke det minste lik Harry Potter i hverken stemning eller lek. Det er også overraskende at det er en kvinne bak historien for det merkes ikke på pennen. Den er blitt plassert på linje med Tolkiens Ringenes herre og det er ikke uten grunn. Clarke har laget en helt ny magisk virkelighet med gjennomtenkte oppdiktede historiske fakta, fabler, bøker, konger, land, verdener, alver og trollmenn. J & N er ikke så brei i historie som Ringenes herre, heller ikke så episk (det skal godt gjøres), men det blir gjort rett i å sette den på linje med disse store verkene. Jeg forstår at ikke alle kommer seg gjennom denne, men personlig er jeg veldig glad jeg gjorde det. Den inneholder en av de beste sluttene jeg noen gang har lest. Clarke er i sannhet en dyktig syerske når det kommer til å samle trådene! Minn meg på å holde meg unna mannfolk med sølvblankt tistelhår og grønn frakk. Terningkast seks.

Hei! Jeg synes det er rart at bøkene som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris ikke ligger her. F.eks. Harald Voetmann sin "Vågen" og Sonja Nordenswan sin "Blues från ett krossat världshus". Jeg får ingen treff når jeg søker dem opp. Ellers må jeg få skryte litt av Bokelskere.no - det er et bra sted.

Det var ihvertfall Murakamis gjennombruddsroman i hjemlandet. Hvilke "pubertale" problemstillinger er det du tenker på? Jeg vil vel si at boka starter der det pubertale er avsluttet, og det tomme, fremmede og melankolske føles påtrengende i livet.

"A Tree Grows in Brooklyn" er en nydelig oppvekstroman fra et fattig strøk av Brooklyn på begynnelsen av 1900-tallet. Hovedpersonen Francie er en gløgg jentunge som betrakter sine omgivelser med et skarpt blikk, og hennes historie viser dagens lesere både hvor nådeløs verden kan være for en liten familie som strever med å få endene til å møtes, men også hvordan det er mulig å finne lyspunkter og å skape seg et bedre liv enn ens utgangspunkt skulle tilsi. Dette er vel å merke ikke en klisjéfylt fortelling om å seire over vanskelighetene mot alle odds, men et varmt og nært portrett av en ung jente og hennes familie. Språket er rikt og levende, og skildringene av hverdagens gjøremål, som for eksempel hvordan ungene i nabolaget samler skrot som de selger til den lokale skraphandleren, er tankevekkende for en leser av i dag. Jeg er ikke i stand til å yte boken rettferdighet ved hjelp av noen få linjer med egne ord, så jeg viser til bokens første avsnitt for å gi et inntrykk av stemningen i boken. Dette er en av mine nye favoritter!

Boken er utgitt på norsk under tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn".

Jeg vil virkelig ambefale deg å lese Bram Stokers Dracula. Jeg leste den for noen år tilbake og kunne ikke la være å bli fasinert. Historien er du sikkert kjent med, men å lese den i original versjonen er likevel noe en burde unne seg. Stoker forteller en spennende, og ikke så lite skummel, historie og bruker et språk som glir rett inn i 1800-tallets Transylvania.

Noe til besvær er ikke kjedelig nei, den er fornøyelig men har også mye meningsfullt alvor i seg.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt forskrekka over utfallet av dette eksperimentet! Jeg snudde meg vekk fra PC'en, strakte armen ut mot bokhylla og plukket helt tilfeldig ut ei bok blant alle de andre. Det var "For så høgt har eg elska" av Bjørn Sortland i heftet utgave. Litt lange og innvikla setninger med mange komma førte meg ned til omtrent midt på siden. Der fant jeg setning nr.5 med uthevet skrift:
- Det er Jesus vi må venta på, sa ho.

Nok en gang dras en viktig diskusjon i gang av deg, men på et fullstendig skjevt nivå preget av at Harald skal ha sine egne meninger i fokus. Ditt resyme av Rems biografi er mildt sagt svært ensidig; du nevner overhode ikke Bjørneboes mangeårige virke som lærer. Du tar det som bevist at han har tuklet med mindreårige (jeg finner ingen bevis for det i boka, at det foregår i en landsby han bodde betyr ikke at han selv var involvert). Du spinner totalt vill på at Bjørneboe var "homoerotisk", noe som ikke lenger anses som en forbrytelse. Du drar velmenende debattanter inn i et villniss av rabiate uttalelser som jeg finner helt meningsløst å forholde meg til. Selv Bjørneboes kompliserte forhold til sin mor vil du ha til at var umoralsk fordi han mottok penger av henne. Kort sagt leser du Bibelen som fanden selv, og gjør denne diskusjonen ufin og uoversiktlig. Det interesserer meg faktisk null og niks om du ikke lenger liksom "liker" Jens Bjørneboe!!! Du har vel heller ikke et eneste forhold til hans litteratur heller, så hva er det du vil? Jo, lett å se: Si nok noen ufordelaktige ord om en skjønnlitterær forfatter.

Personlig skiter jeg i hva slags liv forfatteren har levd, og vurderer hvorvidt jeg liker bøkene basert på hvorvidt jeg synes teksten er god.

Du er ikke den første som sitter igjen med den følelsen etter å ha lest Rems Bjørneboe-biografi, og jeg tar meg selv i å stusse over at så mange Bjørneboe-fans faktisk er så fan av personaen Bjørneboe at bøkene hans blekner når man får et annet syn på ham som menneske.

T.S Elliot var facist. Det gjør ikke diktene hans dårligere for meg selv om jeg misliker alt han stod for politisk.

Dostovjevski var en gæren kristenkonservativ og panslavist. Det gjør ikke Forbrytelse og straff mindre fantastisk.

Jeg har lest Hamsun uten å bekymre meg om krangelen han og Hitler hadde på privaten.

Jeg kan lese Bjørneboe uten å bekymre meg for suspekte sider av livet hans. Han er ikke så veldig mye mer snuskete enn Oscar Wilde.

Liker du forfatteren Bjørneboe, så les ham. Liker du Bjørneboes historiske image som en kompromissløs, semi-asketisk anarkist, så though luck.

De fleste bilder av kjente personer av den typen slår sprekker over tiden.

Litteraturen varer.

Hos Nicola fant jeg "Noe til besvær" av Mark Haddon. Dette er en fornøyelig bok om hypokonderen George som akkukrat når han skal over i pensjonistenes rekker finner en "kreftflekk" på hofta si. Boka er morsom og alvorlig på samme tid. Anbefales!

Å lese bøkene om Sookie Stackhouse, har et preg av gulity pleasure. Det er bare å legge intellektet på hylla og la seg rive med av den rådsnare heltinnen og alle de kjekke og skremmende "supes" hun roter seg borti.

"Av måneskinn gror det ingenting" en fantastisk tittel

Her kommer et dikt av Tove Ditlefsen, det taler vel for seg selv...

DET EVIGE TRE (Tove Ditlevsen)

Det er to mænd i verden, der

Bestandig krydser min vej;

Den ene er ham jeg elsker,

Den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drøm,

Der bor i mit mørke sind,

Den anden står ved mit hjertes dør;

Jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig en vårlig pust

Af lykke, der snart for hen,

Den anden gav mig sit hele liv

Og fik aldrig en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,

Hvor elskov er ren og fri,

Den anden er et med den triste dag,

Drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellom disse to,

Forelsket, elsket og ren –

En gang hver hundrede år kan det ske,

De smelter sammen til en.

Jeg tror ikke alder spiller så veldig stor rolle når det gjelder lesesmak. Siden dette er en bok til en person som er viktig for deg, og som du kanskje håper å bli bedre kjent med fremover, vil jeg anbefale deg å gi henne en av de bøkene du selv liker aller best! Hvis hun liker den, så har dere delt en opplevelse, og hvis hun ikke liker den, så har dere uansett lært noe om hverandre.

I et laaaangt tidsperspektiv vil jeg tro at det er flere som har lyttet/lytter/vil lytte til Beethoven enn til Kurt Nilsen. Når det gjelder kunst og kvalitet mener jeg tidsperspektivet har mye å si. F.eks har jeg en følelse av at Hamsun er blitt solgt i flere opplag enn Sandemoe. "Kultur er alltid også kulturHISTORIE".

For min del leser jeg gjerne bøker som blir anerkjent av litteraturkritikere og -vitere, bl.a er det utrolig mange gode forfattere blant Nobelprisvinnerne i litteratur.
Jeg har innsett at det er mange som har andre og bedre kunnskaper enn jeg, og jeg vil gjerne lære av dem. Og så kommer smak og behag i tillegg. Det spørs om ikke Karl Ove Knausgårds "Min kamp" blir en favoritt både hos kritikere og resten av det lesende publikum.

Alle venninnene mine får hvert sitt eksemplar av "På vegne av venner". En klok, god og viktig bok med et nydelig omslag til en utrolig hyggelig pris.

La meg fortelle hva jeg opplever når jeg leser en (god) roman. Jeg opplever andre mennesker og deres måte å tenke på. Jeg opplever natur og stemninger gjennom andres øyne. Jeg lærer menneskers reaksjonsmønstre bedre å kjenne, noe som jeg tror jeg kan få nytte av senere i livet. Jeg får servert en god historie som fortelles på en slik måte at jeg ler, smiler, blir trist, spent, opphisset. Gjennom de reaksjonene jeg har når jeg leser, lærer jeg også meg selv bedre å kjenne. Dette er noe av det "finne-på-bøker" gir meg. Det er egentlig det samme som skjer når vi leser som barn. Hadde det ikke vært fint om din glede over barnebøker, som til og med følger deg videre slik at du husker dem også i voksen alder, kunne gjentas, slik at du kunne bli utfordret følelsesmessig og intellektuelt av god litteratur også i dag?

Utsagnet "Leser ikke romaner" opplever jeg som en innsnevring av opplevelsesverdenen på sin egen bekostning. Den bunner i en holdning som minner meg om min mor på 86 som ikke vil høre på Beatles fordi hun har bestemt seg for ikke å like det eller en venninne av meg som ikke vil gå på kunstutstillinger fordi hun ikke liker kunst, eller min onkel som aldri vil smake noe nytt, selv om jeg er ganske god til å lage mat. Det er da jeg lurer på: Hva er poenget med å frarøve seg selv gode opplevelser?

Jeg ønsker meg alltid bøker, men har få venner som elsker bøker så det blir ikke så mange bokgaver som jeg hadde ønsket meg, derfor husker jeg godt de bøkene jeg får i gave. Fra hvem og til hvilken anledning :-)

Ringen er sluttet av Raymond Khoury.

Den onde viljen av Karin Fossum.

De åtte av Katherine Neville.

Kildens Utspring av Ayn Rand.

Samlede dikt av Andre Bjerke.

"Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv." - Maskeblomstfamilien av Lars Saabye Christensen