Bokelskere.no

Sett fra mitt perspektiv er det en bragd, det Erlend Loe har klart; han har kommunisert sine eksperimentelle og originale bøker til et bredt publikum, han har et helt særegent univers, og det er bare få forfattere forunt å synge med en så egen stemme. Syng ivei, du, trøndermann.

Denne boken var det bare nødvendig å lese noen få linjer av før jeg ante at det var en av de aller beste bøkene jeg har lest noen sinne. Herlig historie om herlige mennesker fortalt med en herlig stemme.

Jeg mener at et nettsted som dette, som jeg synes er gøy å operere i, har avslørt store mangler i norske bokdatabaser. Kanskje er det bare meg, men jeg irriterer meg ganske stort når jeg til stadighet ikke kan finne omslag til bøkene jeg søker fram, og i en del tilfeller ikke kan finne bøkene, heller. Som i dag da jeg ville legge inn Kielland-bøker på siden min og faktisk verken kunne finne boken "St. Hans fest" eller noe omslag. Dette går igjen over hele linjen når det gjelder gamle bøker. Nå sitter jo vi bokelskere og gjør bokbransjen en tjeneste ved å laste opp omslag selv, men burde ikke noen tipse de norske forlagene, eller hvem det nå egentlig er som er ansvarlige, om at det mangler en masse gamle omslag - og siden det er arbeidsledighet i landet, så kan man jo ansette en eller annen til å fixe dette?

Boka klarte å innfri forventningene, og det at forfatteren gir akkurat nok detaljer ut til en kan danne seg antagelser, men likevel åpning for ulike tolkninger. Særlig starten hadde flott språk.Det å skrive ikke for lange bøker er en kunst.

Dette er en av de selvlysende, ensomme bøkene, de som skinner der ute og ikke helt minner om noe annet enn sitt eget merkverdige selv.

Jeg begynte på denne Cormac McCarthy-boka i engelsk utgave etter The Road og Child Of God, men avbrøt på side 5 i ren frustrasjon over hvor mange ord jeg ikke skjønte.

Et utvalg av engelske ord jeg så i denne boka for første gang i mitt liv:

• cobbled
• lightwire
• striae
• rucked
• palings
• stele
• pinchbeck
• corrugated
• sumac
• pokeweed
• honeysuckle
• dogwhelk
• frograils
• bolos
• unbelled
• mongrel
• delieation
• aberrant
• dross
• rictus
• alluvial
• praecox
• foetal
• shorn polyps
• sluggard
• riverloam
• incandesced
• abrogate
• chapbook
• maugre
• murengers
• grots
• interlocutor's skull

Disse ordene er tatt fra bokas første tre sider. Glad jeg ikke skal oversette den...

Må innrømme at jeg aldri fullførte boka, men jeg traff forfatteren i forbindelse med et bokbad. Han var veldig rar. Blei forfatter for å betale spillegjeld om jeg ikke husker feil, og jeg er ikke overraska om han sitter i arresten et sted nå

Herlig. Det er alt for få forfattere man kan si det om. Herlig. Å, de karakterene hans, hva? Boffins! Eller hva med skjelettsamleren, Venus! Herlig. Dickens, you the man. Herlig.

Dette har hendt mange ganger nå. Jeg har gått omkring med en forestilling om en forfatter som kjedelig, datert, ubetydelig, dårlig. Det kan ha vært så mange årsaker til disse forestillingene. Men de har rammet hardt. Falkberget har vært en av dem. Siden jeg i økende grad de siste ti årene har blitt mistenksom overfor mine egne skeptiske forestillinger, har jeg begynt å gå løs på dem. Jeg driver for tiden og angriper bøkene i hylla som jeg går med forestillinger om, og hva skjer? Det viser seg ofte at forestillingene mine er feil. Det viser seg – selvsagt – ofte at det var en grunn til at en forfatter hadde et navn i sin samtid, et navn som falmet og nesten ble glemt.

Jeg digger Den fjerde nattevakt. Falkberget er en glimrende forteller, han mestrer det han prøver på, han glir nådeløst fra scene til scene, fra karakter til karakter, han er sikker, han er retorisk, han er poetisk og dramatisk; boka om Benjamin Sigismunds ulovlige kjærlighet er en hard, hard roman skrevet i en stor tid for gode romaner (boka kom i 1923).

Jeg innser at jeg skal få problemer med å gjøre Johan Falkberget hipp igjen, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk. Tror du meg når jeg sier at dette er en av de fem, kanskje ti, beste norske romanene noen sinne?

Pur glede og moro. Lo høyt på trikken flere ganger

Tore Renbergs beste bok. Smertefull fortelling om en kjernefamilie som rives opp av en alkoholisert far. Familiens sammenbrudd har vært et ledetema gjennom hele Renbergs forfatterskap fram til denne boka, her skriver han det ut i sin fulle, grusomme bredde for første gang. Her har han både språk til å gjøre Orheimenes følelser til våre, og mot til å skrive det som en direkte episk fortelling hvor de faktiske hendelsene ikke lenger overlates til vår motvillige fantasi, men står fram og jager oss gjennom sidene. Ei bok som sitter lengre enn Manne som elsket Yngve, men skrevet med den samme intensiteten. Anbefales