Bokelskere.no

Den er god, men mye for lang! Tanken var kanskje at bokas lengde også skulle si oss hvor vanskelig det var å frigjøre seg, men femhundre sider! Blomsterelskeren i meg likte godt alle blomsternavnene, blomstenes egenskaper/assosiasjoner harmonerte godt med personkarakteristikkene.

Har litt angst for proprietære løsninger slik som Kindle er. Du kan bare kjøpe bøker fra Amazon. Bytter du leseplate om et år, får du ikke Kindle-bøkene med deg til neste plate, og de er i realiteten tapt. Jeg mener vi forbrukere har krav på en industristandard. Trekker vi den mest alvorlige konsekvensen av dette, kan det tenkes at en av dine favorittfattere kommer kun til Nook-leseplate, og en annen til Sonys leseplate, mens du selv har Kindle og får ikke lest noen av dem. Med mindre du handler et par leseplater til. Så jeg tar det litt med ro, og lar tiden jobbe for meg.

Boka handler altså ikke om 1984, slik mange historieløse journalister ser ut til å tro. Den handler egentlig om forfølgelsen av kommunister i England etter krigen, og hadde opprinnelig 1948 som tittel. Da ble boka ikke tillatt utgitt, men da Orwell forandret tittelen til 1984 var det ikke lenger kritikk av samfunnet, men science fiction, og da var det helt greit å utgi den.

Jeg likte så godt at det var en bok i boka! Bolleboka! Og han som kom fra 'den grimme stadt', altså Grimstad! Masse gode minner, en perle av Gaarder. Han undervurderer ikke sitt unge publikum. Kabalmysteriet slitt og lefsete i bokhyllen min :o)

Jeg syntes slutten virket litt oppkonstruert, og jeg syntes også at Charlotte Isabel var altfor veslevoksen og dermed lite troverdig. (Men det er jo lenge siden jeg var småbarnsmor!)

Det er også lite troverdig at noen ville ha sendt en liten jente alene til en fremmed far. ;o) Men mye i boka var bra, og jeg leste den ferdig!

Denne har jeg lest to ganger, så langt, og det blir nok flere! Har særlig sansen for beskrivelsen av den aldrende mannen i hytta som hogger ved, leser Dickens og grubler over hverdagslige ting. Vakkert! Når jeg tenker mer på den er det jo et fantastisk godt beskrevet far-sønn forhold også... Hm. Tror jeg må lese den igjen snart.

Vi husker vel alle Kate Bush sin sang med samme tittel!?

Denne boka kan jeg lese om og om igjen! Jeg er nok en av dem Karen Blixen sikter til når hun skriver: "Det er typisk for nordboende å forelske seg i Syden og sørlige folkeslag." Det er veldig fasinerende å lese om årene hennes på kaffefarmen. Boka skiller seg mye fra filmen, her er ikke mye om kjærlighetsforholdet, og ektemannen nevner hun ikke. Men jeg tror kanskje boka og filmen utfyller hverandre.

Etter noen dagers deltagelse på denne herlige bokelsker-sida, legger jeg merke til at mange legger ut nye meninger om bøker som har vært omtalt før. Resultatet er at det blir en rekke "løse tråder" om samme bok. Et lite tips er å sjekke først om boka har vært omtalt av noen her inne tidligere. Da kan vi blåse liv i gamle innlegg og kommentere disse i stedet for å si samme ting flere ganger. På denne måten kan vi få lange tråder der ulike meninger om samme bok samles på samme sted. Det hadde vært fint, synes jeg. :)

Min personlige Kafka-favoritt. Nydelig dystersvart humor.

«Livet! Litteraturen!» er en personlig bok om det å lese - om hvordan vi skal lese og hvorfor

Tor Eystein Øverås er først og fremst forfatter – også når han leser. Hans nye tekstsamling «Livet! Litteraturen!» kan derfor både leses som en samling litteraturkritikker (noe den rent faktisk er), men også, og kanskje enda mer interessant, som et litt ustrukturerte anslag til en personlig poetikk – det vil si lære om diktekunstens vesen, former og virkemidler.

«Livet! Litteraturen!» inneholder 56 korte, personlige og stilistisk sterke tekster. Øverås synes å ha en særlig forkjærlighet for skandinavisk og nordeuropeisk litteratur, et underfokusert område i den norske litteraturoffentligheten. Flere av Øverås’ tekster handler om svenskene P.O. Enquist, Torgny Lindgren og Selma Lagerlöf, han skriver om islendingene Hallgrimur Helgason, Sjón og Halldór Laxness, om Cora Sandel, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad, men han ser også lenger ut i verden, til J.M. Coetzee, Henry James og W.G Sebald. På et forunderlig vis klarer han å trekke linjer og paralleller på kryss og tvers av geografi og historie.

I Øverås sitt syn på litteratur er det ikke noen motsetning mellom det lokal og det globale, all verdenslitteratur er situert i det lokale. En tekst om Torgny Lindgren åpner på følgende måte: Hvorfor er det slik at flere av Sveriges aller fremste forfattere kommer fra små steder i Västerbotten, langt nord i Sverige? Svaret Øverås gir oss er at en forfatter alltid må hente styrke i seg selv, i sitt eget liv, i sine egne erfaringer. Litteraturen til Sara Lidman, P.O. Enquist og Torgny Lindgren hadde vært utenkelig uten Västerbottens øde innland og menneskene som bor eller har bodd der – i lykkelige øyeblikk får det lokale en global betydning og verdi.

Igjen og igjen fremhever Øverås det sære, det marginale og det lokale som noe som angår oss alle. Knyttet opp til denne kjærligheten for det partikulære stedet er også en interesse for selvbiografiens plass i samtidslitteraturen. Det hele bindes sammen av hans ide om at litteratur og liv er ett. I sin anmeldelse av Orhan Pamuks essays sier han det på denne måten: I motsetning til mange forbenede tekstanalytikere, som hardnakket påstår at litteraturen og livet er to forskjellige størrelser, som ikke må blandes sammen, så vet Pamuk at det forholder seg motsatt, at litteraturen er på død og liv, at litteraturen kan forandre vår liv … skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor.

Kritikeren Øverås forsøker aldri å gi oss objektive og nøytrale vurderinger av de bøkene han skiver om, han er hele tiden tydelig til steder med sine egne subjektive meninger og synspunkt. Dette er et grep som stemmer godt overens med hans ambisjon om å gi oss en ny poetikk.

Mørkeblå og Novemberaktig. Som om Kafka var seg selv og hadde lest litt Brecht den siste tiden.

Røros blir liksom ikke helt det samme etter å ha lest denne boka. Jeg synes Falkberget skildrer personene i boka helt fantastisk. Når jeg rusler blandt de smale gatene i Røros og ser opp mot kirketårnet, tror jeg nesten at Sigismund og Ol-Kanelesa faktisk har vandret her. Så levende skriver Falkberget og romanskikkelsene er for meg så troverdige at jeg lurer på om de er virkelige. En bok jeg gjerne leser igjen.

Det er jeg enig i. Jeg synes verken Hamsuns romaner blir dårligere eller bedre av at han leflet med nazismen. Jeg synes bare, som Laxness, at Markens grøde er en dårlig roman: Men det er nok ikke den gjengse meningen om boka :)