Bokelskere.no

Oi. (Ingen spoilere).
Denne så jeg ikke komme. Tidenes klareste sekser i mine øyne.

For å finne tid til denne, kjøpte jeg lydboken. Den er lest av Dennis Storhøi. Og for en prestasjon av Herr. Storhøi. Aldri har jeg lyttet til en lydbok som har blitt formidlet på en så levende måte. Storhøi sin prestasjon hever boken til 6+ i mine øyne.

Så til boken. At denne ikke har fått terningkast 6 i alle anmeldelser er vanskelig å forstå. Om man ser på boken isolert sett kan jeg noe motvillig gå med på at den er en sterk femmer på terningen.

Kniv er den 12. boken i historien om Harry Hole og hans univers. For å anmelde Harry Hole må man etter min mening se bøkene i sammenheng og i kontekst. Nesbø har brukt over 20 år på å utvikle Harry Hole som karakter, og har samtidig utviklet sin skrivekunst til å bli en forfatter av verdensformat. Nesbø oser klasse i måten han snører sammen tråder fra Harrys liv, samt måten han skildrer menneskene og handlingene deres på. Komplottet er fabelaktig intrikat og komplisert, men like fullt sitter jeg igjen med en følelse som sier "selvsagt måtte det bli slik". Som Nesbø/Hole fan fanget boken meg fra første sekund og står igjen som den naturligste av alle oppfølgere. Det høres enkelt ut, men som bok nr 12. er det brilliant håndverk av Nesbø å dra universet sitt sammen på en slik elegant måte.

Isolert sett strålende god krim. Sett i sammenheng med resten av serien, kanskje noe av det beste jeg har lest (hørt).

NB!. Nesbø sin Harry Hole serie fortjener å bli lest fra begynnelse til slutt. Har du ikke lest resten av serien, motstå fristelsen til å plukke opp denne. Start med Flaggermusmannen og kos deg kronologisk med kvalitetskrim fra Norges beste krimforfatter gjennom tidene. Nyt utviklingen til Harry Hole samtidig som du nyter Nesbøs utrolige utvikling som forfatter. Da kan du til slutt nyte denne boken som det mesterverket jeg mener den er.

God fornøyelse.

Victoria er en fin roman. Du skriver nasjonalromantikken, men du mener kanskje nyromantikken som Hamsun anses for å introdusere med sine tanker om det ubevisste sjeleliv. Andre mener han var Norges første modernist pga av hans skrivestil i Sult.
Romanen Victoria regnes som en nyromantisk tekst. Nyromantikken oppsto i Norge på 1890-tallet som en reaksjon på realismens samfunnskritiske tekster (Ibsen), og var inspirert av romantikken.

Jeg slukte boka på to dager. Det betyr ikke at jeg mener at den er et litterært mesterverk - jeg synes det er mye å plukke på, rent språklig. Han gjentar seg for eksempel en del når han skal skildre omgivelser: eggeplommegul ble blant annet brukt flere ganger, og på en såpass kort bok legger man merke til slikt.

Men boka er gøy å lese. Jeg kjenner meg igjen i tankene til hovedkarakteren, og handlingen drukner ikke i pompøst språk, slik som ofte kan skje. Dette er en rett-på-sak-bok, med ufiltrerte karakterer og en medrivende handling, og det elsker jeg.

Så langt min desiderte favorittbok i serien om Harry Hole.

Gjennomført fra A til Å. Detaljer i fleng - detlajer som ikke er unødvendige og tullete, men som gir en helhet til slutt. En nydelig rød tråd gjennom hele fortellingen! Denne boka har jeg nå lest to ganger, og ser ikke bort i fra at jeg leser den enda en gang. Det finnes så mye å lese igjen her - flere detaljer å oppdage. Boka kan leses i ett stort jafs som en slukebok, eller en kan velge å lese den sakte og grundig og virkelig studere innholdet nøye. Selv leste jeg med en slags kombinasjon av disse to teknikkene.

Følgende trekker denne boka opp til en sekser:
+ glimrende plott; gjennomført, spennende, et plott som stadig er i utvikling og ikke har noen dødpunkter og "transportetapper"
+ troverdige og liknandes karakterer som en blir glad i og heier på
+ språket: kort, presist, beskrivende, ikke noe "unødvendig" bruk av overflødige ord
+ humoristiske formuleringer midt i all dystherhet og morbiditet
+ personlig elsker jeg hvordan nesbø mestrer å "snike inn" en god del fun facts uten at det blir kunstig eller fremstår som "unødvendig" - jeg lærer ALLTID noe nytt, og lar meg fascinere av disse faktaene.

Jeg liker godt måten denne boka er bygd opp på. Den forteller flere tilsynelatende ulike historier som etter hvert på naturlig vis smelter sammen til å bli logiske deler av en hel historie. Men innen en kommer så langt er det vanskelig for leseren å gjette seg til sammenhengen.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Boka starter med en scene som ligger mer enn 20 år forut for hovedhandlingen. På et møte i barnevernets regi diskuteres skjebnen til tre små søsken som skal bortadopteres. Skal de plasseres i hvert sitt hjem eller skal man bestrebe seg på å finne en familie som kan ta alle tre? Møtet avsluttes med at man velger den første (og lettvinteste) løsningen. Dessuten blir det bestemt at de skal plasseres langt fra hverandre og ikke ha noen kontakt samt skånes for å få vite noe om sin familiære bakgrunn som var ganske grufull.

Hovedhandlingen (som har gjort et langt hopp framover i tid) starter hos en småbarnfamilie. Det eldste barnet, en jente på 7 år, kommer om natten inn på morens soverom og forteller at det er en fremmed mann inne i huset. Moren, Eliza, som ikke helt tror det lille Margret forteller, går likevel for å undersøke. Joda, det er virkelig en mann der som står og roter i kjøkkenskuffene deres, og like etter hører hun ham komme mot henne. Hennes første innskytelse er å låse dørene til de to små sønnenes soverom. Hvor datteren nå er, rekker hun ikke å sjekke før hun skrekkslagen gjemmer seg i senga si. Men da er mannen der, og hun hører ham kople til et elektrisk apparat og så komme mot henne. Da politiet senere kommer til, viser det seg at Eliza er død. Mannen hadde stukket et støvesugerrør ned i halsen på henne og sugd all luft ut av kvinnen. Så oppdager de den lille dattera. Hun hadde krøpet inn under morens seng, ligget der og hørt det som foregikk, men ikke sett annet av drapsmannen enn skoene hans. Mens dette foregår, har faren i familien, en lege, vært på kongress i utlandet. Barna blir derfor midlertidig plassert hjemme hos besteforeldrene, med også nær kontakt med psykolog og barnevern. Lille Margret må møte på barnehuset for å forsøke å fortelle hva som skjedde. Litt senere innser politiet at hun ikke er trygg nok før gjerningsmannen er tatt, derfor blir det ordnet slik at hun midlertidig får bo hjemme hos psykolog Freyja.

I mellomtida skjer det et nytt drap. En kvinnelig biologilærer, som nylig er blitt enke, blir også funnet drept i sitt hjem. Også denne gangen er et elektrisk apparat blitt brukt som drapsvåpen. I dette tilfellet dreide det seg om en krølltang. Felles for begge de drepte kvinnene er også at de er blitt surret stramt inn med en mengde gaffateip slik at de ikke har kunnet forsvare seg. Det er altså ingen tvil om at det er samme drapsmann som har vært på ferde. Men noen likhetspunkter mellom de to ofrene er de umulig å finne. Politiet står helt i stampe. De undersøker salg av gaffateip, men kommer heller ikke her noe lengre. Det neste er en beskjed som morderen har etterlatt seg på begge drapstedene. Den inneholder en masse tallkoder, men hva det betyr vet ingen.
’
Den som senere kommer til å finne det ut, er en ung mann, Karl. Han er kjemistudent og en ivrig radioamatør. Karl bor alene. Moren hans er nylig død av kreft. Hans eldre bror har flyttet til USA. Nå skal det vise seg at begge guttene er adoptivbarn som kommer fra ulike familier. Moren har fortalt dem lite om det, og da Karl under opprydding finner aktuelle papirer, kaster han dem usett. Det er noe annet som opptar Karl langt mer, nemlig radiosignaler som med ujevne mellomrom messer ut lange tallrekker. Plutselig drar han kjensel på noe, nemlig sitt eget personnummer, og da Karl undersøker, oppdager han personnumrene til de to drepte kvinnene som avisene skriver så mye om. Men også noe annet går opp for ham. Hvis man undersøker tallkodene opp mot det periodiske system i kjemien, finner man meningsfylte setninger av urovekkende sort. Karl går til politiet med sine funn, men blir ikke særlig godt mottatt.

På politistasjonen arbeider Huldar og Rikardur med saken. Særlig den sistnevnte har store personlige problemer. Hans kone har nylig gått fra ham, og det kommer fram at hun hadde tatt abort for å kvitte seg med barnet hun ventet. Også Huldar har for tiden store dameproblemer som distraherer ham. To kvinner har han hatt seksuell kontakt med i det siste. Den ene er kollegaen Rikardurs fraskilte kone, den andre er psykologen Freyja som han i arbeidets medfør nå må ha mer kontakt med. Mens etterforskningen står mer eller mindre på stedet hvil på politihuset, skjer det noe i huset til Karl. En vond lukt begynner å bre seg. Karl og en kamerat har vært og forhørt seg angående en tredje kamerat (også han radioamatør) som later til å ha forsvunnet sporløst. Plutselig dukker politiet opp. I en bod finner de den forsvunne kameraten, også han drept, denne gang med en loddebolt. De finner også mengder med gaffateip. Karl blir arrestert, mistenkt for alle tre drapene. Mens han sitter sammen med forsvareren og forbereder saken, får han brått en uutholdelig hodepine, og like etter faller han om. Det blir konstatert hjerneslag av arvelig art. Nå blir det aktuelt å undersøke i adoptivarkiver for å finne hans og brorens opphav. Politiet finner ut at selv om begge er adoptert, kommer de fra helt forskjellige familier.

Saken anses nå som løst, helt ril en dag da Huldar gjennomgår politiets beslaglister. Her oppdager han mye som ikke stemmer. Mistanken hans begynner å gå en annen vei, en utenkelig vei. Han forhører seg med kollega Rikardurs fraskilte kone og får navnet på legen som utførte aborten på henne. Dette er ektemannen til den drepte Elisa. Hun kjenner også den myrdede biologilæreren. Det var med henne hun rådførte seg om aborten. Så får Huldar en oppfordring fra Freyja om å komme til barnehuset. Jenta Magret har kommet med en opplysning som hun er skråsikker på. Mannen som drepte moren hennes, kan ikke være andre enn Huldar selv. Hun kjenner ham igjen på skoene han har på som hun så da hun lå under sengen. Men disse skoene er en del av politiuniformen, alle politimenn har likedanne sko. Nå blir det enda mer klart at morderen de søker, er ingen ringere enn Rikardur. Han har villet hevne seg på de som var ansvarlige for ex-konas abort. Nå kommer hele sannheten fram. Uten å vite det har Rikardur vært gift med sin egen søster. Det var skjebnen til denne søskenflokken som ble diskutert i begynnelsen av boka, og eldste broren i flokken viser seg å være han som har gått for å være storebroren til Karl. Det som har skjedd med Karl, er bare til pass for ham, mener Rikardur, for det er Karl som fikk vokse opp med den storebroren han selv skulle ha hatt.

Boka viser hvordan det i sin ytterste konsekvens kan gå når menneskers opphav hemmeligholdes. Slutten her er svært overraskende, og jeg måtte nok tenke meg om før jeg kunne konstatere at alle brikkene var falt på plass. Underveis i lesningen hendte det at jeg kunne la meg irritere av den relativt store plassen som Rikardur, hans sure miner og hans personlige problemer hadde fått i boka, men da jeg kom til slutten, skjønte jeg naturligvis hvorfor.

Det samme er "omtalen" din av boken. Og hva begrunner du dette på?

Som stor fan av Nesbø og Harry Hole universet, knytter det seg alltid spenning til en ny bok i serien. Nesbø skriver etter min mening bare bedre og bedre. Korrekte, kunnskapsrike detaljbeskrivelser rundt mørke obskuriteter som vi tidligere har blitt godt kjent med, kanskje spesielt i Panserhjerte, er tilbake. Mørkere og mer detaljert en tidligere. Karakterene vokser og skildres dypere og nærere. Nye bekjentskaper gir en fin tilvekst i karaktergalleriet uten at de hverken tar for mye eller for lite plass. Alt stemmer i denne fortsettelsen og man sitter limt til boka fra begynnelse til slutt.

Nesbø er blitt så stor at det nesten går sport i å gi kritikk fordi han er Nesbø. Med en sånn ubeskrivelig suksess som han har hatt er selvsagt fallhøyden stor, men suksessen er ingen tilfeldighet. Jeg velger å hylle Nesbø for at han er Nesbø. En Nesbø som på mange måter har definert sjangeren, en Nesbø som aldri svikter. Denne gangen har han levert en virkelig saftig godbit for blodfansen.

PS! For deg som aldri har lest Nesbø´s Harry Hole. Begynn med Flaggermusmannen og kos deg gjennom 11 bøker som stiger både i spenning og kvalitet.

Jeg har flere ganger sett filmen som er basert på boka, med Tom Cruise i hovedrollen. Det morsomme med å lese boka, er at man møter en annen tid. Filmen er laget i moderne tid, mens boka ble utgitt første gang i 1898. Feks bruker de biler da de rømmer fra marsboerne i filmen, mens i boka bruker de hest og kjerre. Synes HG Wells skriver veldig bra om menneskers reaksjon på katastrofe. Jeg tenker at hans beskrivelse av mennesker i krise, er like gjeldende i dag.

Jeg leste Kjell Westös roman Svik 1938 før den vant Nordisk Rådelitteraturpris 2014, og konkluderte med at det var en sjelden god roman. Etter å ha lest den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter, nominert til prisen for 2015, konkluderer jeg med det samme.

Da jeg leste Svik 1938 var det mest handlingen jeg likte. Det var et godt språk, men det var ikke det som jeg synes fremhevet romanen. Romanen til Jón Kalman Stefánsson, her er det språket.

Jeg kunne stoppet her, og bare sagt «amen» til utdrag av anmeldelsene som er sitert her hos det norske forlaget Press og der boken er presentert. Men jeg skal forsøke å bl a vise ved sitater hva det er som gjorde at jeg likte romanen så godt. Jeg har lånt boken utgitt i 2013 og på norsk i 2015 av biblioteket. Det er helt klart en bok med stor gjenbruksverdi: den kan leses flere ganger. Derfor bør jeg kjøpe den. Merker det spesielt når jeg sitter her og skriver dette innlegget og leser det jeg har notert meg: jeg får lyst til å lese den om igjen.

Det er så mye av det han skriver som er så vakkert formulert. Riktig plassert i handlingen. Det virker så enkelt når jeg leser det, men det er vel nettopp det som er kunststykket: å skrive slik at det virker enkelt for leseren. At leseren skal kjenne seg igjen og tenke: slik er det, dette kunne jeg skrevet selv.

Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget

Hjerteskjærende barndomsskildring om å leve i fattigdom i Europas aller fattigste land - Irland.

For nøden er stor, sulten er konstant, og trusselen om en altfor tidlig død henger over hodet på alle. Det er likevel ikke en deprimerende fortelling. Den er rik på humor, skarpe iakttagelser og mange irske røverhistorier.

Det er lett å forstå at denne boka blei reikna som ein sterk debut då den kom i 1993. Den sterkaste delen av boka er nok den truverdige skildringa av politiarbeidet i hovudstaden. Det skulle ellers berre mangle, sidan Holt har arbeidserfaring frå Oslo politikammer. Personkarakteristikkane i boka er også på eit jevnt godt nivå. Ei søt lita kjærleikshistorie som ein del av handlinga gir ekstra sjarme til boka.

Sjølve plottet er nok kanskje ikkje av dei aller sterkaste. Det er på ingen måte dårleg, men heller ikkje mer enn alminneleg bra. Med unntak av eit lite tilbakeblikk i tid undervegs i det første kapitlet er forteljinga strengt kronologisk, og kapitla er inndelt etter dei enkelte datoane i historia. Forteljinga gjeng over fleire månadar, Holt har etter mitt syn ei langt meir realistisk framstilling av kor lang tid ei etterforskning tek enn t.d. Kepler i sine bøker.

Noko av det morosame med å lese 20 år gamle bøker er at ein må ta innover seg at det har vært visse teknologiske framsteg undervegs. Det er til dømes no litt vittig å lese om dei moderne mobiltelefonane på den tida, og enno betre, prøve å hugse på korles det var å nytte ein telefonkiosk. Mellom anna. Men mest av alt var boka underhaldande og spanande.

Mitt leseprosjekt i sommer er Harry Hole. Startet med Flaggermusmannen og leser kronologisk, som forøvrig man bør gjøre med Harry Hole. Det er nemlig plotlinjer som fortsetter gjennom flere bøker. Må komme med en liten spoiler-alert, som forsåvidt også gjelder de tre første bøkene:

Sorgenfri er en liten nedtur etter Rødstrupe. Der den forrige boka lyktes med å kombinere flere tidsepoker, og flere historier, til en pageturner som også ga dybde til Harry Hole, en mann som i de første bøkene var litt James Bond, gir ikke denne boka noe mer dybde til Harry Hole, samtidig som den spriker i flere retninger og lander med nød og neppe.

Følelsen av at plottet blir for komplisert, kommer ikke minst når det som er en av forutsetningene for at Hole løser saken og fanger den skyldige, ikke rimer med det som skjer helt i starten av boka. Skal ikke si så mye mer. Det handler om blod.

Det hele blir litt for smart, intrikat og konstruert. Man sitter med en følelse av at dette er en bok med et forsøksvis smart plot og veldig smarte forbrytere, som stoler på at smarte politifolk som Harry Hole skal skjønne eller se spor og snubletråder de har lagt ut. Og så virker det som om det er lagt ut noen litt for åpenbare snubletråder fra forfatteren for leserne også.

Samtidig må det være lov å spørre om det snart kommer en Harry Hole-bok (jeg har altså lest de fire første nå) der kvinnen som kommer han nærmest IKKE blir drept? Det håper jeg.

Heldigvis skriver Nesbø godt. Det er stadig formuleringer, observasjoner og glimt fra nåtiden (Nesbø skriver jo nesten i sanntid) som er vel verdt å få med seg. Sorgenfri er verdt å lese, noe som jeg ikke automatisk vil si gjaldt de to første bøkene i serien. Men Rødstrupe er fortsatt i en klasse for seg av Harry Hole-bøkene.

Nå starter jeg på Marekors.

Anbefaler å lese "Snømannen" før man setter i gang med Panserhjerte. De henger ikke sammen på den måten at det vil være helt nødvendig å lese begge, men Panserhjerte inneholder veldig mange referanser til Snømannen.

Etter to skuffelser i Flaggermusmannen og Kakerlakkene, er Rødstrupe endelig en Jo Nesbø-bok som trygt kan anbefales! Balanserer faktisk opp mot en sekser. Henger sammen på en superb måte, med en historie i nåtid og en historie i fortid, der forfatteren er inne i hodet til både Harry Hole og morderen hele boka igjennom. Korte kapitler og flere deler bidrar også til å skape et driv i historien.

Mindre James Bond over Harry Hole i denne boka, og takk og pris for det. Her lykkes Nesbø i å få meg til å føle for personene. Også fascinerende at boka slutter med løse tråder, som man selvfølgelig forventer skal bli nøstet opp senere i serien.

Godt å se at Nesbø ikke er oppskrytt, spesielt siden jeg også har kjøpt resten av bøkene hans og planlegger å lese alle i løpet av sommeren. Dette er en perfekt bok å lese på stranda i sommer - eller som meg, i bussen på vei til og fra jobb ...

Nesbø skriver bra, men det er ett eller annet som svikter på veien fram mot løsningen på denne krimgåten. På samme måte som i Flaggermusmannen. Man sitter litt med en følelse av at Harry Hole er en norsk James Bond - la gå at han er alkoholisert og rufsete, men det er noe med skurkegalleriet, og kanskje hvor handlingen finner sted (Australia i første Hole-bok, Thailand nå), som likevel gjør dette til en litt plaget James Bond i Daniel Craig-tapning.

Noe av det som er morsomt med å lese Nesbøs Harry Hole-bøker for første gang i 2013, er hvordan man kan se tidsaktuelle hendelser, personer og fenomener litt retrospektivt. At det er mulig å sjekke mobiltelefonen for å se liste med de siste anropene, er jo selvfølgelig i dag for eksempel.

Men jeg synes ikke Nesbø lykkes i å bygge opp persongalleriet godt nok. Det blir for skjematisk og overfladisk, akkurat som i den første boka. Jeg føler ikke noe for verken Hole eller de andre personene, om de er ofre eller skurker. Drivet i boka funker ikke helt for meg heller. At en mann som Harry Hole akkurat har møtt vil ha Hole som forlover, blir også litt merkelig - selv om det blir forklart på et vis.

Etter å ha lest de to første Harry Hole-bøkene begynner jeg å lure på om det er verdt bryet å lese resten. Og jeg har allerede kjøpt alle. Krise.

Jeg elsker den! <3