Tekst som har fått en stjerne av Libraritas v:

Viser 1 til 20 av 1726:

Jeg har innsett at jeg ikke kan skrive en fullverdig omtale av denne, så jeg valgte å la være. Men noen ord klarer jeg ikke å la være å slippe løs.

"Historske romaner" eller kombinasjonen av sakprosa og romaner.....det avskyr jeg. Til og med Edvard Munch boka av Bjørnstad (som et eksempel) klarer jeg ikke å forholde meg til.
Men jeg tok feil i min forut-bedømmelse av "Oostende 1936".

Det er ikke noe slikt her! Det er ikke "synsing" eller romantisering, det er en utmerket beskrivelse av Stefan Zweig og Jospeph Roth i 1936. For oss som har lest alt som finnes av de 2, vet vi at dette ikke er noen innbildning. Mange kildehenvisninger.

Dette er den beste boka jeg har lest, av de som kom ut i 2019. Veldig overraskende.
Veldig rørende. Og Joseph Roth.....som var et geni, i sin skriving "(Radetzkymarsjen" er en av de fineste romanen jeg har lest)......levde på andres nåde, spiste ingenting, han måtte bli overtalt av Stefan Zweig, mange ganger, for å bli med på lunch, 1 gang om dagen. Verden var død for Roth.

En gledig utgivelse.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

[...] det jeg kaller å være optimistisk i gjerningsøyeblikket.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er et enten-eller; enten Gud, eller - ja, så er resten likegyldig.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Multikulturalismen er dessverre blitt et selvgående monster som spiser seg større og sterkere for hvert år som går. Menneskets natur er slik at vi må regne med at alle de som i dag har penger, makt og flotte posisjoner nettopp fordi de danser etter multikulturalistenes pipe, vil ønske å fortsette med å degge for sin egen forfengelighet, samt sole seg i glansen av andres beundring, og derfor ikke uten videre vil gi opp det nåværende spillet.
Dette monsteret lar seg neppe stoppe uten bruk av sterke virkemidler. Det er, innenfor humanistiske rammer og med respekt for alle våre medmennesker (særlig innvandrere) , nødvendig med et demokratisk og ikke-voldelig opprør. Det norske folk må reise seg i fredelig protest mot et vanstyre man knapt har sett maken til siden Romerrikets fall, og si at nok er nok. det samme må finner, svensker, dansker, tyskere, briter, nederlendere, franskmenn, spanjoler, italienere og en rekke andre folk også gjøre. Europa og den vestlige verden er på vei mot stupet, og vi må gjøre alt som står i vår makt for å unngå at multikulturalismen skal bli en enda større katastrofe enn kommunismen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Lest ferdig

Fikk så mye annet å holde på med underveis, så det ble ikke så mange kommentarer fra min side. Har lest det dere andre har skrevet. Mange interessante og tankevekkende innlegg/synspunkter.

Og Medmenneske er en tidløs og stor roman med så mange spennende karakterer, psykologi og menneskelig innsikt.

Takk for en givende felleslesing.

Og et lite sitat til slutt:

Ho gav han ein kakk til, og då låg han der. Men enda kom han - ho sette i eit skrik og ville vakne, for dette måtte vera ein draum! Men nei, det var ingen draum. Devel-auga lyste på henne meir levande enn før; dei lo og sa at det vonde drep du ikke med øks. (min uth.)
(side 133)

Godt sagt! (6) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

(konteksten er voldtektsepidemien i Oslo; Line 2008):
Jeg forbanner de jævlene som har ødelagt min trygghet og min frihet. [...] Jeg forbanner politikerne, de som har latt dette skje, og de maktmenneskene som har tilbedt og tilber multikulten. Måtte de alle stå til rette for alle voldtekter, ran og drap, som de har forvoldt ved å slippe inn alle de som de har sluppet inn. Disse ondskapsfulle menneskene, som kun er ute etter egen vinning (de rike tjener på sosial dumping, og en destruering av velferdssystemet, dessuten har 68-generasjonen, tjent seg styrtrike på et horribelt eiendomsmarked, fullstendig ødelagt av innvandringen), disse menneskene voldtar daglig landet vårt med multikulten sin. Etter Nürnbergdomsstolen er det satt en presedens, som sier: man skal ikke bare si at man bare fulgte ordre. Dermed er alle de som støtter dette, medskyldige.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

En grunn til at en del mennesker har problemer, er at de er så redde for å ha visse følelser at de gjør veldig mye for å slippe å ha dem. Risikoen med det er at du ikke lærer deg og får erfaring med at du faktisk tåler dem. Og min billige metafor, for å snakke litt høytidelig, det er at man tror at på loftet er det spøkelser. Og fordi man tror det, så går man aldri opp dit, og dermed eksisterer de. Men dersom du tar med deg kameraten din og en lommelykt, så er de ikke der. Følger du meg?

(Elses psykolog)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Et politisk system som bygger på virkelighetsfornektelse, er dødsdømt. Et sikkert tegn på at dødskrampene er i ferd med å sette inn, er når myndighetene i stadig sterkere grad må kontrollere folks tanker og fortelle dem hva som er 'korrekt' virkelighetsoppfatning. Et folk som lever under et slikt styre, og som ikke klarer å riste av seg dets åk, går en høyst usikker fremtid i møte.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

De som sier at islam er forenlig med humanisme, demokrati og menneskerettigheter - og som fremstiller profeten Muhammed som en fredsaktivist, likestillingsforkjemper og sosialdemokrat - har ennå ikke de sterkeste empiriske argumentene på sin side.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Norsk er bare i relativ, geografisk forstand et utkantspråk. For nordmenn er det simpelthen morsmålet - like sentralt og rikt og fullt av muligheter som morsmålet er for ethvert folk. Norske forfattere kan - som vi har sett - måle seg med verdens fremste når det gjelder ordforråd; men ikke har dét noen gang vært utslagsgivende for litterært renommé, like lite som antall ord er noen egnet målestokk for språklig rikdom. Og når det gjelder oversettelse, er saken jo den at oversetterne i de store språksamfunn stort sett har de samme vanskeligheter og problemer når de oversetter fra norsk til sitt språk som vi har når vi oversetter fra deres språk til vårt.
Så kan vi spørre: Er oversettelse i det hele tatt mulig? Er det mulig å bringe et litterært verk over fra et språk til et annet uten at noe går tapt underveis? Kan Undset oversettes med bibehold av alt som klinger med i syntaksens uelegante soliditet? Kan en genistrek av et ord som Bjørneboes germaniker gjengis på et annet språk slik at det oppfattes på samme måte som av nordmenn med tysk okkupasjon spøkende i den historiske og kulturelle arvemassen? Selvfølgelig ikke! Også oversettere kjenner sin begrensning, selv om det om Schlegels tyske Shakespeare-oversettelser stundom hevdes at de overgår originalen. For så vidt kunne man godt si at oversettelse er det umuliges kunst.
Det umuliges kunst, ja. Og samtidig en kunst hvor det håndverksmessige element spiller en større rolle enn i trolig noen annen kunstart.
På mange områder kan naturbegavelsen drive det langt uten noen egentlig eller formell håndverksmessig basis. Ikke sjelden har man endog sett mangelfullt håndverk overstrålet av kunstnerisk kraft (likesom det på den annen side stundom kan kamufleres av kvasikunstneriske fiksfakserier). Men ser vi på de kunstarter som har språket som sitt verktøy - i vår sammenheng representert ved forfattere og oversettere - finner vi det tilsynelatende paradoksale at mens språklig vankunne ikke behøver være noe avgjørende minus for en forfatter, så er det for oversetteren kroken for døren.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hva kan være interessant med gamle sammenraste bygninger, er det lett å tenke når en ser bokomslaget til Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). Jeg har lest den og kan fortelle at det er masse interessant og lærerikt å lese om i boken. Det at boken er illustrert med bilder, levendegjør forfallet og historien bak dem.

Boken er ingen variant av NRK TV programmet Der Ingen skulle tru at nokon kunne bu. For de ni eiendommene boken forteller om er virkelig forlatt, og det er lite håp om at noen noengang skal bosette seg der igjen. Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot ble utgitt i 2017 og boken har jeg kjøpt.

Fra begynnelsen av bokens forord:

«Begrepet ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttet etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauen.»

Boken hadde ikke vært interessant uten menneskene som bodde der, og de valg de tok bl a på grunnlag av samfunnsutviklingen. Fra fortellingen om gården Hunstad, Nes på Romerike:

«I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det la snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule.
Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede? Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536.
Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret del gamle kulturlandskapet, og så videre.
Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før del igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde.
Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg?»

En annen historie er om Vevlen, lystgården på Idd i Østfold. For nåværende eier er den bare en pest og plage, og han ønsker ikke oppmerksomhet om den falleferdige gården. Skallet som er igjen minner meg om bygninger i filmatisering av Jane Austens romaner. Historien om Carl Adolph Dahls eventyrlige prosjekt.

«Men hva gjør Askeladden etter at han har vunnet sin del av kongeriket og fått sin prinsesse? Det forteller aldri eventyrene noe om. For kanskje blir han overmodig og grisk? Kanskje bygger han et altfor stort slott til henne?»

Og hvor fikk byfogd Dahl penger fra, var han korrupt?

I boken er historien om et småbruk i Vesterålen, Vangen. Bruket som ble ryddet i den norske ødemarka støttet av Ny Jord og Stortinget. Ny Jord som skulle demme opp for den store utvandringen til Amerika. Datteren til bureiseren sier blant annet dette:

«Det finnes ikke et romantisk fnugg i meg når jeg tenker på Vangen,» sier Lillian.» Jeg får en kjempebismak i munnen når jeg ser på diss programmene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kom ikke her og fortell meg at det er romantisk i det hele tatt. Stakkars de ungene som skal være med for at foreldrene skal leve ut en eller annen drøm på øde steder.»

Det Lillian sier har jeg tenkt på flere ganger når jeg har sett på programmene og der det er unger med på flyttelasset.

I boka Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot kan du også lese om en gård forfatteren Siri Hustvedt forfedre kommer fra, hennes beskrivelse av stedet mv.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (2) Varsle Svar

The stronger the dictatorship of the proletariat, the greater the freedom! This slogan was displayed everywhere [ . . . ]. Everyone walked past these fluttering banners without the slightest consternation. Why then should people rub their eyes to read a similar text, almost its twin: Cancer brings happiness!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Opprivende, men også finurlig og vittig. Romanen begynner som en nyutgave av Kafkas «Prosessen». Situasjonen og replikkene er som tatt ut av originalen. Hovedpersonen, forfatteren Rudian Stefa, blir uventet innkalt til avhør på partikontoret. Uklare spørsmål og svar underbygger usikkerheten og frykten. Etterhvert går det opp for Rudian at myndighetene ikke etterforsker ham selv, men heller dødsfallet til Linda B, en ung kvinne han aldri har truffet.

Men kjæresten, Migena, kjente Linda B godt. Etterhvert får vi gjennom samtalene mellom de to innsyn i den unge Lindas tragiske bakgrunn som et offer for diktaturets kamp mot klassefiender. Det tar riktignok sin tid, for bak eksilet i tittelen skjuler seg også en historie om uforløst kjærlighet.

I stedet for «Prosessen» får vi en elegant og til tider vittig roman om det å være en privilegert forfatter under et kommunistisk diktatur som tydeligvis lar ham stort sett være i fred så lenge han skriver sine oppskriftsmessige teaterstykker. Men helt trygg kan selv ikke en slik person være. (Den engelske oversettelsen flyter godt).

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Den farligste fienden er ikke den som ligger i motsatt skyttergrav, det er den som står rett bak deg.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Brand. Henrik Ibsen.
Ikke viste jeg at alle disse Ibsensitatene jeg har hørt om kommer fra fortellinga om Brand.
Fortellinga går i rim. Forfatteren hadde jo svart belte i riming, og jeg må bare si at jeg er mektig imponert.
Jeg valgte å kjøpe lydboka, og bruker normalt å sovne eller få tankeflukt når jeg hører på lydbøker, men dette var en fest. Mye takket være Bjarte Hjemelamd og Trine Wiggen, i tillegg til bla Giske Armand, Kim Haugen, Reidar Sørensen.
For dere som er sunnmørimger, kan jo en funfact være at stedet gode gamle Ibsen hadde i tankene når han rimet dette stykket, var Hellesylt.
Ibsens kone hadde slekt på gården jeg jobba mye på i yngre år, Solnør Gaard i Skodje, og det gjorde at han gjestet denne flotte delen av landet. Fortellinga Rosmersholm er lagt til det huset.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sånn kan det gjøres.

Jeg lager diskusjonstråd for bare Medmenneske, og så kan de av oss som ønsker å lese og diskutere de neste to bøkene bruke samme tråden.

Det er interessant å diskutere andre relevante temaer (forfatterskap, biografi etc.) under og etter felleslesingene. Trådene ligger her, og det lages lenker til trådene fra hovedtråden.

PS. Medmenneske er best.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jajaja, samfunnsoptimale idealer. Jeg har vært med på dette før, og ble beskyldt for å knuse en av kurslederne. En av mine ansatte glemte aldri dette, og det ble på et senere tidspunkt min bane. Klovner og sjarlataner, bedrevitende som totalt uten dyptpløyende og reell innsikt skal fortelle andre mennesker hvordan de skal lede. De burde ha vært lenge i en mørk og dyster arbeidsleir før de blir troverdige. Først da kan de uttale seg om hva som er bra for folk, og hvordan mennesker arbeider under press. New Public Management er jo et sirkus av vrangforestillinger om hva som er bra. Bra for økonomien har de nok fått med seg litt av, men desverre klarer de bare å se bunnlinja, ikke alle de fantastiske disposisjonen de kunne gjort høyere opp i regnskapet, slik at deres teorier kanskje nesten hadde fungert.

Jeg tror det er slik at alle, jeg mener ALLE ansettelsesprosesser sees fra bedriftens side. Nå som den gode gamle arbeidsformidlinga er utradert, og byttet ut med profittjagende bemanningsbyråer, så vil jeg påstå, med god grunn, at det er enda mer kynisk en du kanskje trodde.

For 6 år siden var jeg arbeidsledig på 2. året, etter å ha hatt fast fulltidsjobb i over 30 år. Jeg har alltid levert gull der jeg har jobba, ja, litt vill er jeg nok, men fy faen for en ressurs og, for en kompetanse! Kommer til et bemaningsbyrå, der de forteller meg en historie som handler om at de helst anbefaler folk som allerede er i jobb, for det betyr at de får et nytt oppdrag. WHAT?! Ja, han var helt alvorlig, og når jeg fikk tenkt meg om, så stemmer det jo helt. Klart det er slik, de skal tjene penger, de har ingen menneskelige forpliktelser, slik den gamle arbeidsformidlinga hadde, de var jo skrudd sammen for å hjelpe folk. Bemanningsbyråene er skrudd sammen for å tjene penger...PUNKTUM!

Faget? Nei, det har jeg ikke peiling på, det finnes sikkert en eller annen sosialrealistisk roman som streifer temaet, men hva hjelper det?

Jeg har sett det live, jeg er forhenværende bedriftsleder som en gang satt på andre sida av bordet. Den gang arbeidsformidling faktisk fantes. I dag er det bare et kapitalistisk og løgnaktig alibi for å ta vare på de som faller utenfor, de forblir utenfor, rett og slett fordi det er mer lønnsomt å ansette folk som allerede har en annen jobb. Seinest i går møtte jeg en voksen mann som hadde gitt opp, det er til å grine av.

GRØSS!

Åhh forresten! Nå kom jeg på, er dette egentlig helt ute? Husker forum jeg en gang jeg var i som gikk postal på alt som var OT. Håper ikke jeg har tråkka helt over her. ;-)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Badawi er jo mektig! Skjønner hvorfor min venn Knut har skrevet forord. Sterkt, og jeg kjenner at han må leses. Jeg sliter med å forstå dette religiøse hatet som har oppstått de siste årene i den vestlige verden. Kanskje kapitalen og dens kalde funksjon har blitt den nye religionen...og jeg forstår enda mindre. Jeg har adri vært spesielt religiøs, men jeg påberoper meg en egenskap av åndelighet, eller kanskje inderlighet, som ikke er tufta på annet en det jeg har sugd fra livets bryst. Vær der, vær ekte, bare lev! Så på nyhetene for et par dager siden at en kvinne i konflikt med sitt forlag forteller om at det er så vanskelig å utad være den man egentlig er. Den slags forstår jeg ingenting av. Jeg har alltid vært Ulf, har nestan aldri sloss med andres forventninger, det er kansje derfor jeg er både sterk og sårbar, jeg er bare meg selv. Jeg opplever det som trist at så mange mennesker ikke klarer eller tør bare være den/det de er, det burde egentlig ikke være nødvendig å skrive bøker om slikt. La oss bare leve.

Jeg tror at, om folk hadde lest dyp, eller lett kreativ skjønnlitteratur som handler om mennesker, så hadde dagens psykologer blitt tilnærmet arbeidsledige. God litteratur er terapi, ihvertfall er de slik for meg, og flere av mine nærmeste venner. Litteraturen og oss, når vi nyter begge deler, da blir vi vakre, levende og sterke.

Jeg har på en måte alltid vært en mannlig Marta Steinsvik, tror jeg, uten å vite om det før du fortalte det nå nettopp. Skal lese mer om henne, kjenner jeg, samtidig som jeg vil høre på den vakkert kloke Emilie Nicolas. La meg sitere henne i min yndlingstekst, ihvertfall deler av den. Hører dette mens jeg skriver, og jeg mener hun har et helt fantastisk filosofisk perspektiv, som jeg aldri har hørt før.

"Some times I dare to stay up
to put things in perspective
I'm out, and i'm down here
wondering what's up with you

How can you love and be normal
How can you

With love comes death
With hopes comes threats
God damn
God damn!"

For meg er det viktigste her de to siste linjene før "God damn". Kan aldri huska å lest dette i noen bok, og før jeg fikk en følelse av hennes personlige historie, så ble de to små linjene nesten sheakspeaske. Fantastisk vakkert! Det satte ihvertfall et par ting på plass for meg i mitt liv. Fantastisk at en popartisk kan si slike ting.

Au, nå tar jeg kanskje litt av på din friske og fine respons. La meg ikke dvele. Jeg er bare begeistra. Runar og jeg er ikke i slekt, så vidt jeg vet, men når du viser hva han står for, så hadde jeg vært stolt over å være hans lillebror.

Pokker! Jeg klarer ikke å la være å lage textwall... ;-)

Takk iallefall!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg sjekka litt rundt på forumet i dag(natt), og oppdager at det finnes mennesker som unnskylder seg med at de er gamle(over 30). Det gjør meg en smule forundra, da jeg selv snart er 60, og jeg kunne aldri finne på å si at jeg er gammel. Kan jeg ta meg den frihet å spørre hva som er normen i dette litterære selskap? Selv har jeg lest bøker av gamle fruer, gamle gubber jyplinger(glemmer aldri Brynjar Aa, og Ingvar når han var ung), men jeg har stor respekt for de unge forfatterene i dag, de sier jo det jeg tenker!

Jeg håper ikke det er en standar i dette selskapet, som er slik at man ikke får love å digge hiphopartisten "Future", være hardcore gamer og samtidig la seg begeistre av Vesaas? For meg er alle disse greiene helt naturlig, og de henger faktisk sammen. Ingenting mystisk, ingenting fragmentert eller rasert, det er bare en del av meg, helt naturlig og udiskutabelt.

Så jeg bare spør, blir jeg en litt for fremmed påfugl her? Kan jo alltids ringe Ketil Rolness...har forresten lurt på det en god stund, bare for å rippe opp i gamle øl og vakre vrangforestillinger.

Jaja, nå får jeg logge av her, slik at jeg kan gjøre som min gamle helt Gunnar Lunde, og gå skikkelig på fylla, uforstyrra. Eller forstyrra... Logger meg iallefall av, jeg lover å ikke skrive mer her i dag, og venter spent i morgen tidlig/sent på friske svar fra vennlige litterater. Yey!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Grete AastorpJulie StensethmgeLeselindaEli HagelundNeda AlaeiKristin F. JørgensenmoiraKarin BergSircoKazaOdd HebækMarit HåverstadEmilieskFlettiettesveinSimen "Boktimmy" IngemundsenHelen SkogMaria Isabel Lopez-TolsaThereseTorill Elisabeth RevheimhenrintCarolineHeidi LHilde H  HelsethSilje HvalstadHeidi Nicoline ErtnæsJakob SæthrebEeMeFElisabeth SveeJenny Dahl BakkenMerethe SolstadLilleviAstrid PedersenMathiasHauk1vaskeklutBjørg L.RandiTine SundalLene Andresen