Tekst som har fått en stjerne av Kristine Oseth Gustavsen:

Viser 1 til 12 av 12:

Kobbeveien
blokka han bodde i
la en halvtimes gåtur unna
jeg så den i horisonten
kledd i svak gul aluminium
elleve etasjer
ble reist på sekstitallet
for å gi arbeiderklassen utsikt
og et sted å hoppe fra

Godt sagt! (4) Varsle Svar

stille
får jeg på meg klærne
uten å røre ham
kommer jeg meg ut
uten at tregulvet knirker
uten at naboene ser meg
og fersker ham mens han sover
han som ikke ringer meg
med andre i nærheten

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Vi møter fortelleren når faren akkurat er gått bort. Verden blir annerledes. Fortelleren opplever sorg, som med tiden går over til savn og et tomrom som ikke lar seg fylle. På ferden følger refleksjoner over liv og død, tid og sted.

Hva gjør oss til mennesker? Når ble vi til, og hvor lenge lever vi etter at vi dør? Hvor er skillet mellom kropp og minner, dager som var og dager som kommer?

Vi etterlater oss minner, som et avtrykk, et skjell. Hva skjer når også disse forsvinner, forvitrer?

Diktene er ikke dikt i tradisjonell forstand. Halvparten, om ikke mer, er som tekstbolker å regne. Alt med små bokstaver, som for å understreke alle tankerekkene som flyter sammen. Tett i tett med setninger, langt nok til å dekke nesten en halv side. Disse veksler med mindre tekstbolker, med mer tradisjonell oppbygging. Alle disse diktene, tekstene, er delt inn i tre deler.

I første del møter vi jeg-personen umiddelbart etter farens død. I andre del har sorgprosessen utviklet seg fra å være egosentrisk til å omfavne en større verden. Også bokstavelig talt. Jeg-personens tankespinn tar oss med helt til Sibir. I tredje del aner vi en forelskelse og en sorg som går over til savn. En sorg, eller et savn, et tomrom, som nå har utviklet seg til eksistensielle spørsmål om hva vi er, hva som gjør oss til de vi er, og en gryende uro for hvordan det vil være å dø.

Uro. Ingen direkte redsel, men en ubønnhørlig uro. Vi har ingen minner om å ikke eksistere. Livet er alt vi har og alt vi vet om.

Jeg lar meg imponere over det stillferdige over det hele. Forfatteren brisker seg aldri med store ord og avanserte metaforer. Det er gjenkjennelig og nært. Intimt. Du tror på henne. Du undres med henne.

Her er fotspor i snøen som ikke forsvinner før langt ut på våren. Her er moren som tar med seg en stor del av stillheten når hun går ut av døra og til graven. Du kjenner på fortvilelsen og famler sammen med henne. Vi er bare mennesker. Så sårbare, så undrende, så små i det store universet.

Fortellerens tankespinn er troverdige, tankevekkende, gjenkjennelige og interessante. Kanskje har vi tenkt tankene selv, kanskje sier hun det så mye bedre selv, i all enkelhet. Diktene er stillferdige og filosoferende. Tankefulle og rørende i all sin nakenhet og sårbarhet. Jeg ble berørt.

Vi kjenner den alle. Den nagende frykten for å bli glemt. Å ikke sette avtrykk.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født, vi vikler oss inn i hverandre, fortsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer,  mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme.  jeg må tenke noe som ikke alle som tenker har tenkt.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det var en mektig sang hentet fra stjernene, den kom natt etter natt når det var kaldt. Det sang på himmelharpen som om noen der ute i vinternatten hadde strøket med kjempebue over strengene, det sang, tusen års sorg og tilgivelse, ordløst og sørgmodig, natten lang, den ene enden av ledningene var festet til et trehus i Västerbotten, men den andre enden hang fast ute i rommet, hang i svarte, døde stjerner. Sangen kom fra rommet og var ordløs og handlet om de ordløse. Ikke glem oss, sang den, vi er som du, ikke glem oss

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Jeg prøvde. Jeg gjorde virkelig det. Men etter å ha stoppa opp fire fem ganger de første tre sidene fordi språket var så ubehjelpelig at jeg måtte lese om igjen for at ting skulle gi mening, ga jeg opp. Beklager.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Synes navnene Fiji Kitsune og Sunalei fra boken Fiji Kitsune-fra landet bak drømmer er kjempe fine. Tror det er favorittnavnene mine:)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så begynte jeg å nøle. Det ringte på noen ganger til, så sluttet det. Jeg rørte meg ikke. Først etter omtrent en halvtime åpnet jeg døren, og da var det ingen der.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Ingenting er mer umulig enn å vite det viktigste om sin nærmeste.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.

Godt sagt! (40) Varsle Svar

En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.

Godt sagt! (20) Varsle Svar

En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes det en mulighet, tenkte jeg.

Godt sagt! (45) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Helge-Mikal HartvedtSynnøve H HoelAud- HelenBoktimmyGVBentMonica CarlsenIngunn SBente NogvaJulie StensethTuridGroBjørn  BakkenSiw ThorbjørnsenBenedicte Sønsteby AndreassenKarin  JensenStig Elvis  FursetArne SjønnesenGunillakjell kBjørn SturødLibraritas vMaritHarald KBabynemiLisbeth Kingsrud KvistenBirkaEli HagelundMargrethe  HaugenIngeborg GFragmenterRotehovudetGrethet87EsoxLuciusIda CharlotteSigrid NygaardLars MæhlumBenedikteTone SundlandDaffy Englund