Bokelskere.no

Bra bok dette og. Selv om jeg merker mer og mer at oppsettet av bøkene er den samme i omtrent hver bok han gir ut. Det er jo forsåvidt noe av det som er bra med bøkene hans og, men litt forandring skader heller ikke.

Bra tema. Hva dataovervåking av barn kan føre til, men samtidig, om det er en bra måte å overvåke barn på. De mister jo en del frihet, selv om det også kan redde dem. Så man tenker jo litt på hvor grensene egentlig bør gå, og om man kanskje går for langt. Overvåkinga kan jo også føre til at barna reagerer på motsatt måte enn foreldrene faktisk ønker.

Jeg har vært glad i å lese siden jeg var lita og jeg har lest mange mange bøker. Jeg har likt å lete i hyllene selv, finne ting jeg synes er interessante selv, har kun lest ut i fra lystprinsipp. Men av en eller annen grunn så fikk jeg det for meg for noen år tilbake at det er enkelte bøker og/eller forfattere som jeg skal få lest, bøker eller forfattere man har hørt mye om.

En av de bøkene var Steppeulven av Herman Hesse. Det tok sin tid, men jeg er omsider ferdig med den, og jeg sitter og lurer på om den egentlig var verdt tiden min, for jeg føler på en måte ikke det.

Jeg har hørt og lest så mye bra ting om denne boken og når jeg nå er ferdig med den, kjenner jeg at jeg har særdeles blandede følelser for den, jeg ser virkelig ikke hva som er så flott med den. Kanskje er det jeg som er for ung, for uerfaren eller uten sans for “høyverdig” litteratur, men dette ble litt mye irritasjon for min del, og ikke av den gode sorten. Noen av hans følelser/ oppfatninger av verden rundt seg kan jeg riktignok kjenne meg igjen i, men det holder liksom ikke. Jeg tror også jeg skimter et godt budskap i teksten, jeg tror jeg skjønner hvor han vil, men historien fenget rett og slett ikke meg.

En av mine største utfordringer var språket, jeg synes det ble for gammeldags og stivbent / “pent” til tider. Dette kombinert med at Mr. Haller ganske raskt viste seg å være en person jeg ikke hadde mye til overs for eller felles med, tror jeg kanskje medførte til at tiden brukt føltes som tid litt bortkastet.

Smerter meg å si det fordi Stephen King er utvilsomt en av mine favorittforfattere, men denne boka ble rett og slett for mye, jeg sleit med å holde følge med historien og avbrøt. Jeg har den, den står i hylla, kanskje tar jeg mot til meg og gir den en sjanse til, men det er fortsatt leeeeenge til....

På vegne av venner - Kristopher Schau

De aller fleste har fordommer, denne boken fikk meg til å konfrontere en av mine egne....

Noen vil kanskje kalle meg kjedelig eller mene jeg mangler humor, men jeg har store problemer med sånne som fremstår som klovner, som ikke kan ta noe seriøst. Jeg mente det om Alex Rosèn, til jeg begynte å lese søndagsspaltene han med jevne mellomrom skrev i Dagbladet, hvor han skriver om "de nære ting". Disse fikk meg til å se en annen side av han, det er faktisk et menneske under klovnemasken, skriver underholdende gjør han og. En annen jeg har hatt store problemer med å ta seriøst er Kristoffer Schau, nettopp fordi han ikke ser ut til å ta noe som helst seriøst. "Forfall", "Fuck For Forest" og kanskje mest verst av alt; sette påhengsmotor på et grisekadaver har gjort at jeg nesten blir dårlig bare jeg ser fyren. På vegne av venner viser kanskje en litt annen side av denne til tider motbydelige spilloppmakeren.

Bakgrunnen for boken er at det hvert år blir gravlagt mange mennesker uten noen nærmeste pårørende til å påkoste en begravelse eller følge de siste del av deres jordiske reise. Når disses dødsannonser kommer på trykk er det underskrevet med "På vegne av venner", derav tittelen på boken. Schau var arbeidsledig og fikk se et bilde i Aftenposten fra en slik begravelse. Det var bilde fra en tom kirke, tom med unntak av en hvit kiste alene foran alteret. Om dette skriver han: "Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose." (Schau 2009, s. 8) Han bestemmer seg for at han vil være der, vite hva dette var for noe, og bestemmer seg for å gå i kommunale begravelser.

Så hva synes jeg nå egentlig om denne boken? Jeg har tenkt og tenkt og kommet frem til at jeg neimen ikke er helt sikker. På en side er den interessant, jeg har fått ny informasjon, jeg visste ikke tidligere hva som foregikk i en kommunal begravelse. Jeg fikk en ny mening, dvs gjort meg opp en mening om noe jeg ikke tidligere har tenkt over; klart det du burde sitte igjen med etter en begravelse er et inntrykk av det livet som nå har forlatt verden, ikke ord og vers man har hørt mange ganger før. Språket er greit, boken var ikke veldig lang, så den var kjapt lest. Kjapt lest, kjapt glemt kanskje? Eller glemt er vel ikke rette ordet men jeg kan ikke påstå jeg sitter igjen med noe dypere inntrykk.Vi følger Schau gjennom noen kommunale begravelser, får høre hans beskrivelser av og tanker rundt disse, til han i den siste skriver at han ikke klarer mer, at fokuset er flyttet fra avdøde og inn i hans eget hode. Det er jo et essay, man får vite om Schaus tanker om prosjektet både før og underveis, men noe gjør dessverre at jeg ikke synes det blir helt troverdig uten at jeg helt klarer sette fingeren på hva det er. Dette synes jeg på en måte er litt synd, om noen tar seg bryet med å fortelle deg om sine ærlige oppriktige følelser burde man ta det på alvor. Kanskje klarer jeg ikke legge fra meg det mentale bildet jeg har på Mr Schau og dermed heller ikke ta han seriøst, det er kanskje der problemet ligger, kanskje ville jeg sett annerledes på det om boken var utgitt under et annet navn.

Dette er som tittelen antyder, en samling spøkelseshistorier. Om det er de beste, se det er jeg ikke helt sikker på.

Nå skal det sies at jeg siden jeg var rundt 14-15 har hatt en merkelig facinasjon for det og derfor har lest en del spøkelseshistorier, det kan kanskje påvirke meningen noe. Det at jeg har lest en del slike historier gjør at jeg skjønner hvor flere av historiene ender lenge før de faktisk gjør det, så om du har lest en del spøkelseshistorier på forhånd, vil nok noen, om ikke alle, fremstå som forutsigbare.

Det er en samling med 16 historier av 16 forskjellige forfattere; noen kjente, som Arthur Canon Doyle (Sherlock Holmes), Charles Dickens (Oliver Twist, A christmas Carol), Rudyard Kipling (Jungelboken) og Robert Louis Stevenson ( Dr. Jekyll og Mr. Hyde ) og noen ikke fullt så kjente. Det kan også nevnes at det er snakk om litt eldre historier, de fleste skrevet rundt slutten på 1800 tallet /begynnelsen av 1900.

Det er store språklige forskjeller blant historiene, noen bruker et klart, tydelig språk for å male fram svært levende bilder, mens noen igjen for meg ble litt kronglete, ja faktisk såpass kronglete at jeg sleit med i det hele tatt å få bitene sammen til et helt bilde. Noen går veldig rett på sak, mens noen bruker litt lengre tid på å komme dit, hvilket kan tære litt på leserens tålmodighet. Og spøkelsene, ja de kommer i konkrete og ikke fullt så konkrete former enten det er for å lokke, lure, hevne eller rett og slett fortsette sine jordiske gjerninger....

Litt vanskelig å gjøre seg opp en mening sånn totalt sett, men de historiene jeg likte best var;

“Man-size in marble” av Edith Nesbit: Selv om tittelen på denne historien kanskje er nokså avslørende så er historien skrevet på en sånn måte at jeg faktisk glemte det litt underveis og ble litt revet med og nysgjerrig på hvordan dette skulle gå.

“Naboth’s vineyard” av E.F. Benson: Levende fortalt om hvordan det kan gå når en bruker uhederlige metoder for å få det slik man vil.

“The Shadow in the Corner” av M.E. Braddon; En av de litt forutsigbare, men en litt uhyggelig og litt trist historie.

“The Tractate Middoth” av M.R. James; En spennende, tidvis nesten heseblesende historie om en utspekulert gammel mann sitt siste påfunn.

I denne boka møter vi den norske marinejegeren Angus Storm, som leder en internasjonal spesialgruppe som går inn i situasjoner der det må handles raskt og diskret. Nå står gruppen overfor trusselen om et planlagt terrorangrep som har som mål å utslette den vestlige sivilisasjonen. Sentralt i historien er avsløringen om at Osama Bin-Laden allikevel ikke er død, og en arkeologisk hemmelighet i de afghanske fjellene som vil ryste verden.

Det er høyt tempo hele veien, masse testosteron og tekniske detaljer om alt fra vulkaner til millitære våpen av alle slag. Ingen tvil om at dette er en debutant som har gjort jobben sin på research-siden. Det kan bli litt vel mye slike detaljer, men alt i alt syntes jeg dette var en god spenningsroman/thriller. En skikkelig guttebok, men ikke verre enn at denne dama også koste seg.

Borgerkrig i Kina i mellomkrigstiden er rammen om denne historien hvor vi følger en gjeng unge kommunister i kamper mot både det sittende styret, og Chang Kai Checks Kuomindang, som i utgangspunktet er deres allierte, men som snur fort når de begynner å få makt. Dette er likevel bare rammen om historien, for dette er ingen historisk roman, men en roman om mennesker. Vi dras inn i forviklede kjærlighetsforhold med sjalusi og kompliserte følelser. Vi møter personer som er oppslukte av sin kamp, og ikke ser annet, og vi får høre filosofiske betraktninger, bl.a. om hva som er menneskets lodd.

Ingen påskekrim akkurat, men dersom du ikke er redd for å begi deg på en vandring inn i menneskesjelens irrganger, kan den nok anbefales.

Spennende og actionfylt, men liker aller best at den problematiserer den økende trenden med å overvåke unger elektronisk. Og ikke gi noen enkle svar...