Tekst som har fått en stjerne av Marianne Kessel:

Viser 1 til 20 av 59:

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

En kan diskutere moral og etikk når man snakker om surrogatmødre. I denne boken er alle mødrene, utenom Reagan, fattige unge kvinner. Og alle som skal ha barna etterpå er rike. Vi har hørt på nyhetene om surrogatmødre i India og jeg tenker at denne boken nettopp setter lys på den store skjevheten i forholdet mellom surrogatmor og foreldre. Her satt på spissen med en stor “fabrikk” (på engelsk The farm – gården) hvor dette forholdet blir utnyttet. Det får en litt til å tenke på The Handmaid’s tale, selv om de unge kvinnene er her frivillig. Eller så frivillig det kan være å bli tilbudt en stor pengesum for en fattig kvinne. Men boken er godt skrevet og historien er i tillegg til å være tankevekkende også underholdende og interessant. På en måte hadde jeg ønsket meg noe litt mindre underholdende og litt mer sint. Men det er en roman, og også en bok jeg kan anbefale.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne boken er så utrolig godt skrevet. Jeg forstår absolutt hvordan den havnet på 1001 listen. En lever seg fullstendig inn i kunstneren og fortellerens liv og pusler sammen historien deres gjennom fortellingene. Maleriet blir beskrevet slik at man kan se det for seg, og historien til bibliotekaren blir forstått gjennom manuskriptet. Dette er en liten bok på bare 162 sider, så jeg anbefaler deg å låne den på biblioteket eller ta dem frem fra bokhyllen og bare nyte den. Bare følge disse tre personene en liten stund og oppdage hvor vakkert, noe som kanskje er en trist fortelling, kan være.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Komiske høydepunkter fra dikter Arild handler om motorhavari i Vestfjorden og om å drikke rødvin på avholdskafé i Kabelvåg. De korte tekstene dreier seg om oslogutten som gjør seg til lofotværing - iallfall for noen år på 1970-tallet. Blant vittige betraktninger om livet nordpå, inneholder boka kloke ord om kunst og litteratur. I min utgave fra 1978 fant jeg rimeligvis også tekster som er gått ut på dato, men iblant finnes altså også noen ekte, skinnende perler.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

This novel is briefly gourgeous.
It's poetic, heartbreaking, tender, awful, fragmented.....(and sometimes boring)

In this début novel the poet tells a story of surviving violence.
The novel is written as a letter from a son to a mother who cannot read. Written when the speaker, Little Dog, is in his late twenties.

The novel is semi-autobiographical and speaks solemnly to his experiences as an immigrant and a gay man.

Boka kom på norsk i 2020: På jorda er vi glimtvis vakre.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"When does a war end? When can I say your name and have it mean only your name and not what you left behind?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne romanen som kom på norsk nå i januar 2020, er oversatt fra engelsk.
"Sing, Unburied, Sing" er en roman fra 2017 av Jesmyn Ward - en forfatter som gjerne blir omtalt som den nye Toni Morrison.

Romanen fikk overveldende positive anmeldelser da den kom, og The New York Times listet den opp som en av de 10 beste bøkene i 2017. Boken tar opp tema som lengsel, sorg, rusmisbruk, omsorgssvikt, rasisme og vold som står i sterk kontrakt til opplevelsen av sterk og varm søskenkjærlighet.
Syng, gravløse, syng er en svært spesiell roman og en sterk leseopplevelse. Vi møter både kjærlighet og sterke konflikter i denne familien på landsbygda i Mississippi. De levende og de døde omgås i denne romanen om fedrenes misgjerninger.

Les gjerne Wikipedia-artikkelen om hvordan virkelighetens Parchman ble drevet som tortur- og tvangsarbeidsleir for svarte menn til godt ut på 1970-tallet.

Sitat fra The Guardian:
This award-winning portrait of a Mississippi family blighted by drugs and prison is a fierce critique of US history

"En prestasjon: Jesmyn Wards tredje roman er en vond fortelling verdt å lese"
Klassekampen 11.1.2020

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

I miss you more than I remember you.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Veldig rart, veldig krevende, veldig ukjent og gøy! Jeg måtte innse at jeg ikke kunne prøve å forstå alt, jeg er jo slett ikke fysiker. Og det går helt fint. Fortellerstilen er også ukjent for meg, jeg har lest lite kinesisk litteratur, det kan ha noe å si. Men jeg liker det! Det tenkes enormt store tanker her, og det er jo spennende med «tenk om...?»!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dostojevskijs ideer er åndelig føde av ekte sort. Uten dem er det umulig å leve. Det er umulig å leve uten å ha løst problemene knyttet til Gud, djevel, udødelighet, frihet, det onde, menneskets og menneskehetens skjebne. Det er ikke luksusspørsmål, det er livsviktige spørsmål. Finnes det ikke et evig liv, er det knapt bryet verdt å leve.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Islandske Gerdur Kristny har skrevet en gjendiktning av gudediktet "Skirnes ferd" og selv om hun ligger tett opp mot det norrønne i det hun skriver klarer hun på en utmerket måte å blande inn moderne tid. Et vemodig og vakkert langdikt om grusomheter som rå vld og overgrep i nære relasjoner og tvangsekteskap er noen av temaene hun tar opp.

Les gjerne hele omtalen min her.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En helt fantastisk bok! Fortelleren har en unik evne til å se gjennom det hverdagslige, og skildre betydning og mønstre som ligger under. Klarer å løfte fram kvinnesakens viktighet samtidig som den tør å stille spørsmål ved valgene «hun» tok og konsekvensene av dem. Lærerikt og mye næring for tanken!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Which do you think is more patient, an idea or a hope?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese.

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet).

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen.

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken.

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18)

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v.

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?).

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen.

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer.

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som så forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare må få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt!

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

Godt sagt! (4) Varsle Svar

snøen
er slett ikke snø
når det snør
midt i juni

snøen har
slett ikke falt ned
fra himmelen
i juni

snøen har
selv steget opp
og blomstret
i juni

som epler
aprikoser
kastanjer
i juni

forville seg
i den ekte snøen
som er snøen i juni
med blomster og frø

når man aldri skal dø

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Ja, dette var jammen triveleg! Luringen Henry er både sympatisk og utspekulert. Rett ein kar som lurer både vener og dei meir ukjende!
Måtte humre meir enn ein gong.

Du har rett i at mange scener er svært så visuelle.
Alt i alt er det ein intrikat roman, med både humor og spenning- underhaldande! ....og lettlese!
Trur eg endar med terningkast 5, men det er kanskje snilt, då......

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Innhaldsrik dystopi

Salamanderkrigen er ei bok som vil sitte i minnet lenge!
Romanen er spesiell - både i form og innhald, med alle sine originale sjangervariasjonar og illustrasjonar.
Romanen er tredelt:
I del ein møter vi den litt forunderlege kapteinen Van Toch som oppdagar ein heilt spesiell art av salamander. Det viser seg nemleg at dei på mange måtar kan sidestillast med menneske, dei kan både tenke og kommunisere. Van Toch ser muligheitene, han lærer dei opp til å finne rikdom for seg.
I del to blir det meir konfliktar mellom dyr og menneske. Salamandrane vert utsette for grusomme esperiment av naturvitskapsmenn, og sidan dei er så dyktige å finne perler- og med det rikdom- så vert dei selde som slavar. Men - med skulegang og lærdom innanbords, så blir salamandrane ganske så kravstore etterkvart. Og dei formeirar seg utanfor all kontroll. No er det dei som vil kontrollere verda!

I del tre kjem så krigen. Sidan landområda på jorda vert berre mindre og mindre fordi salamandrane treng meir kyst enn land, så er kamp einaste løysinga - katastrofen er eit faktum!

Det har vore interessant å delta i lesinga av ei bok som eg før visste lite om. Capek såg alt i 1936 faren i framveksande nazisme. Boka er ein allegori over alt det forferdeleg som skulle ramme Europa.
Så derfor: Takk til Ajiniakra som starta denne felleslesinga juli 2016! Det har vore givande!

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Trygve JakobsenCtinaFrank Rosendahl SlettebakkenKarin BergGrete AastorpHeidiIngunn SJanne BrovoldHedvigsiljehusmorGro-Anette SlettebøRune U. FurbergHarald KLinn HaugLibraritas vMonica  SkybakmoenAtmanHelenefornixmgeThereseErlend Rødal VikhagenJulie StensethRoger MartinsenIngeborgSimen "Boktimmy" IngemundsenBerit B LieLabbelineThina NordtveitTorill Elisabeth RevheimK. H.CecilieVersionMarianneIngeborg GSolkntschjrldellinoronilleMonica CarlsenEivind  VaksvikSigrid Nygaard